ANMELDELSE: How To Succeed In Business Without Really Trying, RFH ✭✭✭✭

Cynthia Erivo, Jonathan Groff, Clive Rowe and Hannah Waddingham Foto: Darren Bell How To Succeed In Business Without Really Trying

Royal Festival Hall

19. mai 2015

4 stjerner

Fullt fortjent vant How To Succeed In Business Without Really Trying (for enkelhets skyld kaller vi den heretter 'How To Succeed') en Pulitzer-pris i 1962. Det er et fabelaktig stykke musikkteater, med et fengende partitur av Frank Loesser og et vitserikt, satirisk manus av Abe Burrows, Jack Weinstock og Willie Gilbert. Det er et nesten perfekt eksempel på en klassisk musikal.

Som de fleste perfekte ting krever det varsom håndtering. Konsertversjonen av How To Succeed, som ble presentert i går kveld som den første i en serie på tre musikalkonserter i år (den neste er Of Thee I Sing 30. juli; den tredje er ennå ikke annonsert) i Royal Festival Hall, ble ikke alltid behandlet med den nødvendige finesse. Det var synd, for det var utrolig nære å være den beste konsertfremføringen av en musikal i London siden Donmars versjon av Merrily We Roll Along i 2010.

Det var betydelige problemer med orkesteret. Balansen mellom sangerne og orkesteret var altfor ofte feil, og tempoet satt av musikalsk leder og dirigent Mike Dixon var ofte for tregt for både energien i Loessers musikk og de dramatiske behovene i teksten. For eksempel var starten på Brotherhood of Man så treg at den gjorde det som egentlig er spennende, direkte kjedelig. Det var ikke det at Royal Philharmonic Concert Orchestra spilte dårlig; det var heller det at måten de ble bedt om å spille på, motarbeidet stykket.

Det ble ikke oppgitt hvem som orkestrerte musikken for denne konserten, men det virket ikke som orkestrasjonene fra noen av de tre Broadway-oppsetningene av How To Succeed. Av og til minnet det mer om det man kan oppleve på en konsert med Frank Sinatra eller Ricky Martin – trivelig nok, men ikke den riktige energien for det som skjer i historien.

Det andre området hvor konserten skuffet, var den tredje nøkkelingrediensen i en god, gammeldags Broadway-musikal – koreografien. Det var i bunn og grunn ingen dans her, noe som berøver stykket en av dets største gleder. Enkelte sanger i dette showet fungerer rett og slett ikke like bra uten ordentlig koreografi: Coffee Break, A Secretary Is Not A Toy, Company Way, Stand Old Ivy, Rosemary og Brotherhood of Man. Dans er en del av selve DNA-et i disse numrene, og fraværet var uforståelig.

Noen ganger tok riktignok utøverne, spesielt Jonathan Groff, saken i egne hender med små glimt av improvisert koreografi, og da løftet alt seg umiddelbart. Groffs frenetiske, ballettaktige tull i Grieg-pausen i Rosemary var for eksempel et fantastisk friskt pust.

Til slutt: Selv om det var noen morsomme lysglimt og planlagte bevegelser mellom gammeldagse radiomikrofoner, visste konserten aldri helt hva den ville være. Det var noen kostymer for å gi en følelse av handlingen (Paris Original led spesielt under dette), men dette var ikke en halvt iscscenesatt konsertversjon; det var en "stå og lever"-konsert med sporadiske innslag av farger og bevegelse. Det kunne ha fungert bedre med alle i smoking og utvalgte rekvisitter. Den mellomløsningen som ble valgt her, førte dessverre til forventninger hos publikum som regissør Jonathan Butterell aldri helt innfridde.

Dette får det kanskje til å høres ut som om konserten var en fiasko – men det er ikke tilfelle i det hele tatt. Den var nærmere perfeksjon enn katastrofe. Og det var nettopp denne realiteten, erkjennelsen av hvor god denne forestillingen kunne ha vært med noen enkle justeringer, som gjør at man skulle ønske Royal Festival Hall ga det kreative teamet mer tid og ressurser. Basert på denne første runden, kan konserter som dette på sikt rivalisere Encores!-serien i New York eller Production Company i Australia.

Så over til det som var virkelig fremragende… og vi starter med de tre kvinnelige hovedrollene.

London er velsignet med kvinnelige utøvere med et utrolig talent og spennvidde. Som faste lesere vet, forundrer det meg stadig hvorfor produsenter velger kvinner (ofte TV- eller filmstjerner) som ikke kan synge eller formidle en sang skikkelig, uansett hvor berømte de er, når det finnes et hav av talenter som både kan og vil jobbe. Ikke bare det, men castingansvarlige har en tendens til å sette folk i bås. Denne konserten bør være en lærepenge i så måte.

Cynthia Erivo var intet mindre enn fantastisk som Rosemary, sekretæren med en klar visjon for fremtiden. Dette er en rolle som ofte kan bli litt anonym, men ikke i Erivos hender. Hun var nydelig på alle måter, med en varm og fortryllende stemme som minner om kvalitetsstuning – søt, elegant og full av dybde. Erivo tilførte Rosemary energi, ynde og ekte sjel. Hun var så overbevisende at når Finch bryter ut i sin hyllestsang til henne, ga det fullstendig mening. Hun var også genuint morsom og fant humor der ingen har funnet den før. En ekte stjerneopptreden.

Amy Ellen Richardson, en utrolig allsidig og begavet skuespiller og sanger, var som Smitty den perfekte makkeren for Erivos Rosemary. Hun skjulte sin naturlige skjønnhet bak morsomme briller og et søtt tidsriktig kostyme, og spilte rollen for alt den var verdt: tørrvittig, fnisete, sjokkert og munter. Hun lyste opp hver eneste scene, spesielt i Coffee Break og Been A Long Day – med akkurat riktig dose kynisme og håp. En ren glede.

Jeg tviler på at det finnes en produsent i London som i det hele tatt ville vurdert Hannah Waddingham for rollen som Hedy La Rue i en full oppsetning. Som Waddingham beviste i går, har slike folk manglende fantasi. Hennes tolkning av den sanselige og formfulle manneslukeren var en komisk triumf. Hver replikk ble møtt med latterkramper; timingen og karakterstemmen var plettfri, for ikke å snakke om den fantastiske sangen. Alt Waddingham foretok seg var perfekt.

Det mest imponerende var at hun klarte å gløde som en atomreaktor til tross for at Clarke Peters' J.B. Biggley virket uforberedt og ordinær. Da hun fikk spille mot Jonathan Groffs Finch, gnistret det på scenen. Hadde hun hatt en motspiller som forsto hvordan man spiller Biggley, ville hennes Hedy gått inn i historiebøkene. Likevel var det kanskje kveldens smarteste og mest teknisk stødige prestasjon. Noe som slett ikke er verst som trøstegave.

Groff er egentlig litt for kul og søt for rollen som Finch, men han fant definitivt sin egen vri på rollen. Han er utvilsomt sjarmerende på scenen og utstråler en varme og intelligens som gjør ham umulig å ta øynene fra. Han nynnet litt oftere enn han sang ut, noe som var rart, for når han først sang, var det spektakulært bra. Man kan mistenke at den musikalske ledelsen la føringer for stilen i enkelte numre, spesielt I Believe In You. Groffs klare og smidige tenor er perfekt for Finchs musikk; han burde fått boltre seg mer vokalmessig. Rosemary var spesielt god, det samme var Grand Old Ivy og Brotherhood of Man.

Groff fikk utmerket støtte fra Erivo. Ved å spille Rosemary litt tøffere og klokere, ble hun den perfekte motparten til Groffs Finch. Finch er en beregnende og utspekulert, men sjarmerende karrierist. Groff er kanskje ikke slik av natur, men han spilte på sin egen sjarme, noe som fungerte godt fordi Erivo sto så støtt. Også Waddingham og Clive Rowe ga Groff gode muligheter for komiske øyeblikk. Resultatet var at Groff var strålende – og man satt igjen med et ønske om å se ham lede en full oppsetning av dette showet, med dans på plakaten og Erivo og Waddingham ved sin side.

Normalt er det rollene Bud Frump og J.B. Biggley som gir mest rom for samspill med Finch. Her var Groff uheldig med begge. Som Frump virket Ashley Robinson å være med i en helt annen musikal, kanskje Carrie. Med en overdreven og selvopptatt spillestil fjernet Robinson enhver mulighet for at Frump kunne være en reell trussel for Finch. Roping og vulgaritet skaper ikke nødvendigvis en god karakter. Peters, på den andre siden, var så anonym i rollen som Biggley at han nesten forsvant helt. Den perfekte komiske scenen som leder opp til Grand Old Ivy gikk nesten tapt.

Rowe var nokså uinteressant som Mr Twimble; han glemte noen tekstlinjer, men Groff hentet det inn sømløst. Nicholas Colicos var en suveren Mr Bratt, morsom og med en fyldig bassbaryton. Anna-Jane Casey var god i scenearbeidet som Miss Jones, men sangen hennes hadde ikke nok kraft til å virkelig bære Brotherhood of Man som et høydepunkt. Det kan ha vært lydproblemer, men man tok seg i å ønske at Waddingham kunne ha dratt til på de lyseste sopran-tonene i stedet.

Ensemblet var gjennomgående fantastisk, med herlig energi og flotte stemmer. Ekstranummeret med Brotherhood of Man, hvor hele besetningen sang med, ga frysninger nedover ryggen.

For Royal Festival Hall var dette et nytt konsept. Som et første forsøk var dette en bemerkelsesverdig suksess. Med litt skarpere casting og regi, spesielt når det gjelder det vokalmessige, kunne dette ha vært årets kveld. Slik det ble, var det uansett en glede å se Groff, Erivo, Richardson og den uforlignelige Waddingham puste liv i en av de største musikalene gjennom tidene.