ANMELDELSE: I Love You, You're Perfect, Now Change, Above The Arts ✭✭✭

Foto: Piers Foley I Love You, You're Perfect, Now Change

Above the Arts

3. juli 2015

3 stjerner

Da skuespillerne bukket for siste gang på premierekvelden, snudde Julie Atherton seg mot publikum og formet ordene "Det er så jævlig varmt!". Som med alt annet i hennes fremføring gjennom kvelden, var timingen upåklagelig og leveringen sikret maksimal effekt. Den jublende folkemengden var skjønt enige og applauderte ærligheten hennes med ekstra kraft.

Uansett hva temperaturen måtte være i Londons gater, føltes det som Sahara midt på dagen inne i Above the Arts-salen: varmt og fuktig, med en vifte som bare resirkulerte den varme luften. Selv om det hyggelige teaterpersonalet vennlig bød på mengder med vann, var atmosfæren utmattende.

Men selv om det må ha vært uendelig mye verre for de fire utøverne – gitt at de gjennomførte faste rutiner, raske klesskift og opptrådte under sterke lys – var det ingen som viste tegn til svakhet eller antydet at de ikke var perfekt avbalanserte. Dette var profesjonalitet med stor P.

I Love You, You're Perfect, Now Change, nyoppsatt av Kirk Jameson og nå spillende på Above the Arts, er en Off-Broadway musikalsk skissebok fra 1996; en serie løst sammenhengende scener om heterofile forhold, ispedd sanger. I samme stil som Gilbert og Sullivan eller visse Shakespeare-verker, bærer den tidvis undertittelen: "Alt du i hemmelighet har tenkt om dating, romanse, ekteskap, elskere, ektemenn, koner og svigerfamilie, men ikke har våget å innrømme."

Med manus og tekster av Joe Dipietro og musikk av Jimmy Roberts, er stykket en (stort sett) kynisk samling observasjoner om de typene menn og kvinner man gjerne finner i New York (inkludert flere sketsjer basert på jødiske troper). Forestillingen tar for seg eller fremkaller nesten hver eneste tenkelige klisjé om flørting, samliv og kjønnenes kamp. Det er lite subtilt, spekket med seksuelle kjekleord og referanser, genuint morsomt på enkelte punkter og uventet rørende på andre.

Musikken er behagelig, men forglemmelig; selv om det ikke har gått en time siden forestillingen sluttet, nynner jeg ikke på en eneste strofe. Her finnes ingen ørepropper, men på den annen side betyr ikke det nødvendigvis alt. Det å kunne nynne med etter første gjennomhøring er sterkt overvurdert. Inntrykket musikken etterlater, minner heller om den følelsen man får etter en tørr martini laget med billige ingredienser: hyggelig nok så lenge det varte, men etterpå sitter man og lengter etter noe bedre.

Foto: Piers Foley

Et par av sangene skiller seg ut: "Why? Cos I'm A Guy", "He Called Me", "Always A Bridesmaid" og "Shouldn't I Be Less In Love With You?". Ved nærmere ettertanke handler dette nok mer om prestasjonene enn om selve materialet.

Og det er i et nøtteskall styrken og svakheten ved dette showet. Det er egentlig bare av marginal interesse og har lite nytt eller innsiktsfullt å by på, men det fungerer som – slik det gjør her – et utstillingsvindu for talentene til fire eksepsjonelle utøvere. Her viser regissør Jameson sin dyktighet: rollebesetningen er superb.

Når man ser Julie Atherton, Simon Lipkin, Gina Beck og Samuel Holmes trylle, enten individuelt, som par eller som kvartett, er det vanskelig å ikke lure på om det i det hele tatt finnes materiale disse fire ikke kunne ha pustet liv i og løftet høyere enn det fortjener. De gir definitivt I Love You, You're Perfect, Now Change en energi, en entusiasme og en ubeskrivelig glede som langt overgår stykkets åpenbare potensial.

Atherton er eksepsjonell til å skape litt snodige og utenom det vanlige, men likevel enormt sjarmerende kvinneskikkelser. Det varierte utvalget av kvinnotyper hun portretterer her er herlig. Hennes komiske evner er fremragende, og spesielt god var hennes fascistiske mor som skal ha alt "trygt for babyen". Samtidig viste Atherton en skjør og bitter sårbarhet i en monolog hvor karakteren hennes spiller inn en datingvideo: "The Very First Dating Video of Rose Ritz". Hun er en utøver som alltid ligger i høygir og fanger opp alle øyeblikkets muligheter. Øynene hennes gnistrer av forståelse og forlokkende forventning.

Lipkin er kvikk og kraftfull, og bringer en spennende følelse av det uforutsigbare til alt han foretar seg. Han tar valg som er langt fra åpenbare, noe som fører til ekte komisk glede, så vel som dramatiske skifter i tone og karakter på et blunk. Han er en av de utøverne som spiller med hele kroppen, fryktløst og engasjerende. Kosete, likegyldig, kalkulerende, kjærlig, lei, desperat, febrilsk og forferdet – stemme, ansikt, øyne, holdning og ganglag kombineres for å uanstrengt male det bildet Lipkin ønsker å mane frem. Som et uventet fyrverkeri bringer han farge og dybde til hvert øyeblikk.

Gina Beck er fattet og stilsikker hele veien, og ser ut til å kose seg glugg ihjel. Fra den cocktailsippende karrierekvinnen som vil haste gjennom alle parforholdets stadier på første date, til den jødiske enken som lar seg sjekke opp av en fremmed med en salamiskive i en begravelse – Beck skaper en rekke dypt fascinerende og troverdige karakterer. Hun treffer særpreget deres med laserpresisjon. Prestasjonen hennes får ordene i manuset til å synge, selv når det ikke er musikk. Hun står for kveldens solo – "Always A Bridesmaid" – og leverer den med en tøff og sanselig trøtthet som er helt suveren.

Foto: Piers Foley

Mens Lipkin tar seg av de store, brautende mannskarakterene, tar Holmes seg av den polerte Brooks Brothers/Harvard-enden av skalaen, og han stråler der. Hans skikkelser er velfunderte, erkebritiske i stilen og skarpe, og de boltrer seg i angst, ubesluttsomhet og usikkerhet. Dette lar Holmes fungere som en herlig motvekt til de andre karakterene skapt av hans medspillere. Pedantisk, litt plaget og tidvis overfladisk – Holmes skaper utrolig mye moro, enten det er som den nerdete bilglade faren, nevrotikeren som kler seg opp til første date, begravelsesopportunisten eller den robotoaktige faren som barnesikrer alt og har en nesten-fetisj for lysbildefremvisninger. Alt fungerer.

I tillegg til selve skuespillet har de fire artistene fantastiske stemmer, og harmonisangen deres sitter som et skudd og virker forførende. Det er vanskelig å tro at dette partituret noen gang har blitt sunget bedre enn her, så all ære til Scott Morgan for musikalsk ledelse.

Sam Spencer-Lane står bak en finurlig og frisk koreografi; det eneste problemet er at det ikke er nok av den. Enkelte numre formelig skrek etter mer bevegelse. Men det som er der fungerer ekstremt godt, og ensemblet håndterer alt med letthet og selvsikkerhet.

Kirk Jamesons regi sørger for at det er rikelig å følge med på, og tempoet er nesten syklonaktig, slik det bør være. Men det er mange øyeblikk der stillheten i stormens øye får slippe til i det uunngåelige raset mot finalen, og det gjør forestillingen bare bedre. Det er imidlertid ikke gjort mye for å overvinne teaterets svakheter – i tillegg til varmen er spillefeltet på samme nivå som publikumsplassene, noe som fører til at mye av handlingen blir fullstendig blokkert for de som ser på. Dette krever snarlig utbedring.

Dette er en produksjon av I Love You, You're Perfect, Now Change som er langt bedre besatt, spilt og sunget enn det råmaterialet egentlig fortjener. Stykket føles litt datert og slapt – litt som en utgått ballong som har ligget for lenge i solen. Trikset er at denne svært talentfulle gjengen pumper sitt eget friske oksygen inn i den, slik at den eser ut over all forventning, nesten til den sprekkker.

Nesten.

Bravo til ensemblet.

I Love You, You're Perfect, Now Change spilles på Above The Arts frem til 18. juli 2015