ANMELDELSE: It's Only Life, Union Theatre ✭✭✭

Julian Eaves anmelder It's Only Life – en forestilling med sanger av John Bucchino som nå spilles på Union Theatre.

Ensemblet i It's Only Life på Union Theatre. Foto: Pamela Raith It's Only Life Union Theatre

15. juni 2018

3 stjerner

Bestill billetter nå

John Bucchino er en amerikansk låtskriver som er lite kjent her til lands, og basert på denne samlingen av 23 sanger er det ikke vanskelig å forstå hvorfor.  Han viser frem alle de sterke sidene – og uvanene – ved amerikansk musikkteater-skriving som blir minst verdsatt i Storbritannia, samtidig som han har få av de styrkene som et britisk publikum vanligvis beundrer i sjangeren.  Upåvirket av dette bringer Katy Lipsons Aria Entertainment denne montasjen av hans livsverk til intime Union Theatre, perfekt timet for å møte etterspørselen etter en lettbeint forsommer-fest, kjemisk fri for ubehagelige referanser til Brexit, VM eller noe som helst annet som relaterer seg til samtiden.  Vi kunne like gjerne vært tilbake i Greenwich Village rundt 1958; ingenting virker å ha endret seg i verdensbildet denne revyen presenterer.  Opprinnelig satt opp av Daisy Prince – datter av den legendariske Harold – føles dette som noe som enkelt kunne vært skapt for en generasjon eller to siden. Ettersom hun fortsatt er kreditert i programmet, kan vi anta at lisenskravene gjør det tilnærmet umulig for etterfølgende produksjoner å endre på det hun og Bucchino selv har hugget i stein.

Foto: Pamela Raith

Deres smak heller tydelig mot raffinerte, velkomponerte sanger som alltid er upåklagelig veloppdragne, sjelden med emosjonelle utbrudd i noen retning, og med en markant tendens til det dvelende: den langsomme, reflekterende modusen foretrekkes, med mye andektig introspeksjon, følelsene utenpå skjorteermet og alle de typiske amerikanske sangsyklus-finessene.  Prince regisserte også de første rundene av Jason Robert Browns 'The Last Five Years' og 'Songs For A New World';  Bucchino er en noe mindre og mindre prangende brikke av samme støp.  Han deler mesterens forkjærlighet for komplekst, for ikke å si symfonisk pianoakkompagnement (her nydelig fremført av de utrettelige hendene til kapellmester Nick Barstow, som holder alle sammen på mesterlig vis, selv når han må dirigere bak ryggen deres!).  Men Bucchino mangler JRBs teft for fengende melodier, hans emosjonelle spennvidde og dramatikerens instinkt for komiske situasjoner. Til syvende og sist mangler han også en stemme som er like tydelig definert: i stedet for å bane sin egen vei, virker han fast bestemt på å minne oss om at han følger i andres fotspor.  Dette virker sentralt for hans eksistensberettigelse; det er kanskje beundringsverdig, men det føles aldri helt friskt.  Videre virker Bucchino betatt av noen helt spesifikke meninger og overbevisninger som preger tekstene hans: tenk deg en evangelisk Sondheim, så forstår du omtrent hvor han vil ha oss.  Med i bønnen.  Dette kan nok appellere til et amerikansk publikum, hvor Gud ofte er en koselig nærabo, men mer skeptiske briter vil kanskje finne ham i overkant from.  Resultatet er at det føles mer som en preken enn teater.

Ensemblet i It's Only Life på Union Theatre. Foto: Pamela Raith

Vi må derfor anse regissør Tania Azevedo som en som gjør det beste hun kan med et materiale som er nokså motstandsdyktig mot dramatiske spenningskurver.  Azevedo imponerte London-miljøet for ikke lenge siden med sin strålende oppsetning av 'Hello Again' på Hope Theatre, og med materiale av den kvaliteten – noe av Michael John LaChiusas beste – stråler hun.  Bucchino, derimot, virker å ville holde alle sine tolker nede på bakken, og helst helt statiske.  Verre er det at rekkefølgen på sangene mangler en tydelig logikk, noe som gjør det umulig for regissøren å finne en teatermessig form; dette må være frustrerende for en regissør med hennes styrker.  Selv når William Wheltons koreografi tilfører bevegelse og energi, føles det som om han kjemper mot teksten og partituret i stedet for å jobbe med dem. Dette inntrykket forsterkes av det iherdige ensemblet som må kjempe mot flere hindre (mer om dette straks).  I tillegg har Justin Williams og Jonny Rust gjort sitt ytterste for å gjenoppfinne teaterrommet (disse er de mest kreative scenografene på denne adressen), med en lekker pastellfarget leilighet fra Greenwich, komplett med et lakkert Hollywood-gulv i 40-tallsstil. Men selve oppfinnsomheten her antyder hele tiden at det burde skje mer enn det som faktisk gjør.

Ensemblet i It's Only Life på Union Theatre. Foto: Pamela Raith

Det samme gjelder prestasjonene underveis.  Jordan Shaw oppsummerer verkets problemer i et flott nummer levert fra en stol midt på scenen, et øyeblikk som gjøres til en begivenhet av Clancy Flynns aktive lysdesign: Dette er en indre utforskning av en stemning, og gjennom ren viljestyrke får han det til å føles som om det kommer direkte fra hjertet; men lytter man nøye til teksten, er det vanskelig å finne noe annet enn konvensjonelle fraser.  En ytterligere komplikasjon – som vanlig på dette spillestedet – er den merkelige akustikken.  Mange har påpekt at uforsterkede stemmer (selv om jeg satt på andre rad i dette beskjedne lokalet) ser ut til å forsvinne rett opp i det hvelvede taket.  I kontrast dundrer akkompagnementet horisontalt mot oss, slik at skuespillernes stemmer nesten blir uforståelige.  Jennifer Harding, til tross for et fantastisk vokalapparat, ble rammet av dette mens hun kjempet for å puste liv i sangene.  Noel Sullivan, med sin kraftfulle rock'n'roll-tyngde, slet med å la lyden nå frem – lokalet slukte den bare.  Sammy Graham klarte seg heller ikke bedre, til tross for sin knivskarpe diksjon og nyanserte karakterisering.  Og Will Careys myke tenor ble nærmest malt i stykker av et rom som virket dedikert til å svelge prestasjonen hans helt.

Ensemblet i It's Only Life på Union Theatre. Foto: Pamela Raith

Det er en stor skam.  En sangsyklus står eller faller på om utøverne blir hørt.  Og dette lokalet – det må gjentas helt til noe blir gjort – virker rett og slett ødeleggende på det punktet.  Det er dypt urettferdig for både ensemble og publikum.  Kan noen hjelpe?  I mellomtiden må vi innse at Bucchino ønsker at vi skal anerkjenne ham – som låtskriveren – som det viktigste elementet i dette verket.  Dessverre merker publikum dette, og jeg tviler på at mange vil trykke det til sitt bryst.  Vi går på teater for å bli tatt med på en reise av utøverne.  Alt annet er selve håndverket, som må være så lite påtrengende som mulig og alltid tjene historien.  Her virker det som om Mr. Bucchino vil undergrave den tradisjonen og sette seg selv og sin ambisjon i forgrunnen.  Hadde han hatt noe av større substans på hjertet, kunne det vært tilgitt, men tross de pretensiøse fakterne er dette lett kost.  Han har kanskje mottatt et notat fra Stephen Sondheim, som i det ene sangnummeret, men et notat er ikke det samme som en strålende anmeldelse.

Og det er ikke dette heller.

Spilles til 7. juli 2018

BILLETTER TIL IT'S ONLY LIFE