ANMELDELSE: Jack Absolute Flies Again, National Theatre ✭✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Jack Absolute Flies Again ved National Theatre i London.

Caroline Quentin (Mrs Malaprop). Foto: Brinkhoff Moegenburg Jack Absolute Flies Again.

National Theatre.

14. juli 2022

5 stjerner

BESTILL BILLETTER

Forventningene til dette stykket er nesten like høye som et Spitfire-fly kan nå. Jack Absolute har vært utsatt på grunn av pandemien, men her gjenforenes Richard Bean og Oliver Chris (stjernen fra One Man, Two Guvnors og en rekke andre stykker) – denne gangen som medforfattere i deres elleville oppdatering av Sheridans The Rivals. Handlingen er flyttet til 1940, akkurat idet Battle of Britain bryter ut, og grepet fungerer strålende. Alle de klassiske forviklingstropene er på plass, men med et lurt blikk fra det 21. århundre rettet mot 40-tallet. Det er lenge siden jeg har sittet i en sal med et publikum preget av så hysterisk latter, hvor taket nesten løfter seg, før alt plutselig stilner på grunn av hendelsene mot slutten av stykket.

Foto: Brinkhoff Moegenburg

Det britiske luftforsvaret har rekvirert Mrs. Malaprops herregård, og pilotene er i det amorøse hjørnet mellom sine tokt. Stykket parodierer «stiff upper lip»-mentaliteten og bildet av den britiske helten på mesterlig vis. Jack Absolute (en utmerket Laurie Davidson) er selve kroneksemplet, et bilde som dras enda lenger i hans far fra hæren, Sir Anthony Absolute – en nesten show-stjelende prestasjon av Peter Forbes, som er en fantastisk personifisering av en evig forurettet britisk krigshissertype. Jeg satte pris på mangfoldet i mannskapet, med James Corrigans livlige tolkning av den komiske australieren Bob «Wingnut» Acres, og Akshay Sharan som får kommentere britiskheten gjennom rollen som poeten Bikram «Tony» Khattri. Bak spakene i flyene over rullebanen finner vi Lydia Languish, gjenstand for enhver heterofil manns lengsel og Jack Absolutes forsmådde flamme, spilt med perfekt snert av Natalie Simpson. Legg til en forrykende Jordan Metcalfe som Roy, med en fantastisk fysisk komikk, og Kelvin Fletcher som den nordengelske Dudley Scunthorpe, og komedien når nye høyder, spesielt i første akt.

Foto: Brinkhoff Moegenburg

Men hvis kvelden tilhører én skuespiller, så er det Caroline Quentins enestående tour-de-force som Mrs. Malaprop. Hun kan nå slippe unna med å si absolutt hva som helst – og hun gjør det! Hennes direkte henvendelser til publikum setter stemningen perfekt, og jeg elsket hushjelpen Lucy, der Kerry Howard inntar det enorme Olivier-teateret med storm og punkterer teaterverdenens selvhøytidelighet: «Jeg er et dramaturgisk virkemiddel!». Stor honnør også til Tim Steed, som skildrer Brian Coventrys lengsel på en både vakker og morsom måte (det er ingen tilfeldighet at etternavnet hans er Coventry), i håp om å endelig få høre ordene «Jeg er også en Brian!».

Emily Burns’ regi er presis og stramt regissert, og scenografien er storslått med projeksjoner som iscenesetter luftslagene over hodene våre i salen. Vi får et forrykende dansenummer i andre akt før toneleiet skifter, noe ensemblet håndterer svært godt. Selv om finalen kanskje ikke gir oss jitterbug-dansen vi forventet, så er den en verdig hyllest til de få (The Few). Dette var akkurat hva publikum og jeg trengte: en herlig og livlig kveld i teateret. Jack Absolute tar ikke bare av, han flyr høyt. Forvent en overføring til West End!