ANMELDELSE: James I: The Key Will Keep The Lock, National Theatre ✭✭✭✭✭

James I. Foto: Manuel Harlan James I: The Key Will Keep The Lock

Olivier Theatre

25. oktober 2014

5 stjerner

Hvor passende og herlig symbolsk er det ikke at det i året der Skottland stemmer for å forbli en del av Storbritannia, finner sted en skotsk invasjon ved National Theatre; et blodløst kupp som gir det beste dramatiske skuespillet Olivier-scenen har sett på svært lang tid. Det viser på en overbevisende og direkte måte hva Skottland har å tilby England i form av teatralsk dyktighet, og hva England har å lære.

Nå spilles Laurie Samsons oppsetning av Rona Munros The James Plays på Olivier Theatre ved National Theatre – en serie på tre «historiske» skuespill som tar for seg regjeringstiden til de tre første skotske kongene med det navnet.

James I: The Key Will Keep The Lock sparker i gang trilogien med et brak. Olivier-salen er bygget om til en arena-scene («theatre in the round»), og det fungerer fabelaktig i denne konfigurasjonen. Jon Bausors utsøkte scenografi føles iboende historisk, men er moderne i utførelsen. Slik reflekterer den fullt ut språket og følelsen i både teksten og spillet. Historien henger tungt i luften, men alt føles friskt, spennende og uoppdaget.

Et enormt slagverid er plantet stødig i bakken der mesteparten av handlingen foregår. Det dominerer alt, selv de mest ømme scenene med storslått nærhet, og minner oss stadig på at vold og drap lurer rett utenfor synsfeltet. Det er innganger og utganger over hele auditoriet som utnyttes til det fulle, samt en øvre plattform med en trone, hvor en vindebro kan senkes under. Følelsen av slott, ensomhet, makt og skjebne er allestedsnærværende.

Den overveldende følelsen er at man setter seg ned for å høre triste historier om kongers død. Rett og slett formidabelt.

Kostymene er en snodig blanding av gammelt og moderne, delvis Mad Max, delvis Firefly – men de fungerer. Det er en intens middelalderfølelse over det hele, som forsterkes av Philip Gladwells utmerkede lysdesign. Det virker virkelig som om enkelte sekvenser foregår i stearinlys, og følelsen av det skotske kvelds- og nattlyset er fanget på en nydelig måte.

Munro forteller en fascinerende og engasjerende historie, og heldigvis en der kvinner spiller en like viktig rolle som menn. Hun vever behendig sammen historien om den unge James I og hans fangenskap under Henrik V, med den ekte, litt klønete, men dype kjærligheten mellom James og hans tildelte kone, Joan Beaufort. Begge deler brukes til å skildre overgangen fra en ung monark som er en leke for det mektige aristokratiet, til en hensynsløs, regjerende regent. Det er en kjærlighetshistorie og en historisk thriller – og den er knallgod.

Det føles ganske Shakespearsk, muligens fordi Henrik V dukker opp, men mer fordi språket er opphøyd og stemningsfullt, og fordi man hele tiden føler viktigheten av handlingene til betydningsfulle mennesker. Det føles episk på alle måter. Og siden det handler om en ung konge som adelen anser som uskikket, deler stykket temaer med både Richard II og Henrik IV. Og i likhet med dem er James en dyktig taler:

«Knel for meg, for jeg lover dere, og jeg skal bevise med alt jeg gjør fra nå av... at jeg er Skottland. Det Skottland vil være lite, men det vil være helt. Det vil være fattig, men hele folket skal kjenne sin verdi og vite hvordan de skal kjempe for den. Det vil være en bitteliten del av verden, men det skal vite alt verden vet. Det vil bli angrepet, men aldri knust. Det vil ikke søke strid der det ikke blir provosert... men det skal ikke bøye seg for noen annen nasjon på denne jord. Det er Skottland. Det er den jeg er.»

Samsons regi sørger for at alt beveger seg energisk fremover, men det er så mange detaljer underveis, så mange skatter å nyte og så mye storslått aktivitet å beundre at jeg ofte lengtet etter en pause- og spolingsknapp – bare for å oppleve det én gang til. Neil Bettles står for bevegelsene og gjør en strålende jobb; her er det ingen billige kampscener, alt er utført med stringens og kraft.

Det er en fantastisk sekvens i andre akt hvor den skremte, gravide dronning Joan skjelver mens arméer kjemper en ballettaktig, brutal krig rundt henne og himmelsengen hun gjemmer seg i. Gjenferdet til Henrik V dukker opp og gir dybde til tankene og besluttsomheten hos den unge, uaksepterte kong James. Følelsen av kjærlighet, minner og plikt er sterkt til stede mens opplevelsen utfolder seg på scenen – og James’ triumf føles enda større på grunn av den magiske måten dette er iscenesatt på.

Samson har samlet et ekstraordinært ensemble; nesten alle skuespillerne medvirker i alle de tre stykkene. Omtrent alle er bedre enn perfekte i sine roller, uansett hvilke krav som stilles til dem.

I spissen for ensemblet i James I står den bemerkelsesverdige James McArdle, som her gjør sitt livs rolle i en karriere som allerede har hatt mange høydepunkter. Han er i eksepsjonell form, fysisk på topp og med en stemme som spenner fra den forelskede poeten til den kalde, følelsesløse bødkelen. Han har mange enestående øyeblikk, men høydepunktene var den elektriske talen til den skotske adelen (der han snakket om Bruce-blodet i sine årer og ønsket om å gjøre Skottland helt; en gigantisk tale, heroisk og inspirerende) og scenen der han overbeviser sin kone om at hun faktisk er hans livs kjærlighet – kvinnen han så fra fengselet og som han skrev sitt berømte «The Kingis Quair» til. Klassisk skuespillerkunst på sitt aller beste.

Han får sensasjonell støtte. Jamie Sives gjør en fascinerende Henrik V – ikke den helten vi kjenner fra Shakespeare, men den ufyselige, bitre og døende kongen av England som desperat prøver å holde riket sitt sammen. Sives er i toppform, ekkel og fengslende på samme tid.

Stephanie Hyam er fortryllende som Joan, den vakre jenta Henrik tvang til å gifte seg med James. Hun er blendende vakker, men også strålende og full av liv og glød. Hun er på alle måter James’ likeverdige partner, og scenene med McArdle gnistrer av lidenskap og desperasjon. Øyeblikket der de fullbyrder ekteskapet er spesielt rørende på grunn av hennes vemodige overgivelse og vilje til å gi alt for å få ekteskapet til å fungere – til tross for at hun, som jomfru, tvinges til å gjennomføre akten foran øynene på den skotske adelen, som vil forsikre seg om at de kongelige arvingene blir unnfanget under de rette forholdene.

Blythe Duff og Gordon Kennedy er helt vidunderlige som makten bak tronen – de rike skotske adelsmennene som tror at de og deres slekt kan diktere hva James skal gjøre. Duff nyter rollen nesten som om hun var middelalderens svar på Alexis Carrington. Scenen der hun sitter på dronningens seng og truer hennes gravide mage med et tilfeldig knivstøt, er frysning-fremkallende. Og Hyams hevn, idet hun nyter Duffs Isabellas paniske redsel for henrettelsen av sønnene sine, er ganske utsøkt.

Kennedy briljerer som den gamle skotske krigeren som forventer at hans vilje skal skje – alt ved ham oser av vilt hår, ustelt skjegg og en rygg av stål. Hans endelige fall for McArdles selvsikre monark er vakkert utført, det samme er raseriet han slipper løs når han får vite om sin forestående henrettelse.

Peter Forbes gir en fint nyansert tolkning av Balvenie, en feiging og medlem av Douglas-klanen som skifter side etter som vinden blåser, inntil han bestemmer seg for å støtte James. Dette skjer først etter en hårreisende hendelse der en fra Stewart-klanen presser ham til å drepe James mens han sover. Han klarer ikke å gjennomføre det og vender seg mot utpresseren, noe som sikrer at James’ rett til tronen blir en realitet akseptert av alle.

Sarah Higgins leverer en herlig og detaljert prestasjon som Meg, som bruker livet sitt i tjeneste for James, hans kone og deres barn. Hun er rett og slett suveren – hennes utfall mot de brautende skotske adelsmennene er vidunderlig å se på, og hennes lange scener med dronning Joan er presise skildringer av viktige vennskap og familiære bånd.

Hver og en av skuespillerne som spiller de voldelige og uregjerlige medlemmene av Stewart-klanen er utmerkede. Det er så mye fysisk smidighet og så mye kraftfullt språk (både verbalt og non-verbalt) at man aldri tviler på tiden handlingen utspiller seg i.

Strippet, visceralt og gripende – dette er en ekstraordinært god produksjon av et viktig og utfordrende nytt stykke, som kaster lys over glemte hendelser og utforsker dem på en teatermessig fullkommen måte. Man går derfra med et desperat ønske om å se hva som skjer videre.