ANMELDELSE: Jason Robert Brown In Concert, Royal Festival Hall ✭✭✭✭

Fra venstre: Caroline Sheen, Jason Robert Brown og Sean Palmer Jason Robert Brown i konsert

Royal Festival Hall

26. mai 2015

4 stjerner

Jason Robert Brown er som Broadways stygge andunge – noen elsker ham for hans feil, noen hater ham av samme grunn; andre elsker ham betingelsesløst og tvangsmessig nettopp fordi han er den stygge andungen. Men de fleste med interesse for Broadway ser på ham som en svane i emning. Når kommer hans store gjennombrudd?

Dette er en mann som har vunnet tre Tony-priser, to for Bridges of Madison County (et mesterverk av et partitur uansett hvordan man måler det – les vår anmeldelse her) og en for Parade (nok et mesterverk). Og likevel... på en eller annen måte blir han generelt sett på som om han ikke helt tilhører eliteserien. Sannsynligvis skyldes dette at han ikke har hatt forestillinger som har gått i årevis på Broadway – men det har heller ikke Sondheim, og ingen setter spørsmålstegn ved hans overlegenhet.

Brown har vært et offer for omstendighetene. Hans helaftens musikaler har aldri hatt umiddelbar appell; de har vært «slow burners» som har oppnådd kultstatus over tid. Noen ganger har ikke forestillingene hatt den rette regissøren, andre ganger ikke den rette besetningen, men som regel har de hatt den rette musikken. Kompleks, musikalsk intrikat, med innslag av jazz, blues og pop, noen ganger pastisj, andre ganger spesifikk – Brown har skrevet enkeltsanger, koraler, sangsykluser og fulle musikaler. Og ofte med fabelaktige, innsiktsfulle tekster. Han har vært produktiv i sitt arbeid og har, med rette, en trofast tilhengerskare.

Den britiske delen av denne følgerskaren møtte mannsterke opp i Royal Festival Hall på tirsdag for en konsert med Browns verker. Med musikalsk ledelse fra Brown selv og Torquil Munro, et attenmannsorkester (inkludert Browns foretrukne trommeslager fra New York) og et blendende utvalg av britiske talenter, lovet konserten mye – og leverte en stor kveld preget av musikalitet og gnistrende sangprestasjoner.

Å se Brown opptre med et orkester, omgitt av fantastiske lokale talenter, tydeliggjorde hvorfor han kanskje ikke er så populær som han fortjener å være. Brown er en begavet komponist, en fabelaktig arrangør, en sublim akkompagnatør og en innsiktsfull utøver av sin egen musikk – men han har ikke det vokalregisteret og den kraften han selv ser ut til å tro. Sangene hans blir alltid bedre forstått, og har mer appell, når de synges av andre.

Brown startet og avsluttet konserten med numre han sang selv. Den første var «I Love Betsy», åpningsnummeret fra Honeymoon In Vegas, Browns siste Broadway-stykke. Det er en flott, oppstemt, morsom og romantisk sang – og da den ble sunget av Rob McLure på Broadway, var den genuint oppløftende og engasjerende. Brown klarte ikke å gi den samme resonans. På samme måte var den fantastiske sangen «Someone To Fall Back On» Browns finale. Det var Browns egen innspilling som i sin tid gjorde sangen kjent, men når man har hørt artister som David Burnham syng den, blekner Browns versjon. Både Oliver Tompsett og Sean Palmer, som begge delte scenen med Brown ved flere anledninger, kunne ha levert vokalmessig sterkere versjoner. Hvis det var én unngåelig skuffelse i løpet av kvelden, så var det at Brown sang sine egne sanger.

Det tydeligste eksempelet på dette var Browns fremføring av en ny sang, «Melinda», fra en ennå ikke navngitt musikal om livet i New York på 70-tallet – en tid der ulike musikalske stilarter (som disco og salsa) kolliderte og skapte det Brown beskrev som en «Beirut-effekt». Selve sangen var strålende, en fusjon av stiler og energi helt ulikt noe Brown har skrevet tidligere, og den varsler om muligheten for en fantastisk dansemusikal – men den krever en klarere, mer gjennomtrengende vokallinje og skarpere diksjon.

Men alt i alt overskygget de musikalske høydepunktene Browns noe svake vokalprestasjoner, ikke minst fordi han er en erfaren utøver som vet hvordan han skal trykke på de rette følelsesmessige knappene i materialet sitt. Han kan formidle numrene sine, uten tvil. Men andre kan både synge og formidle, og denne konserten flommet over av nettopp slike talenter.

Den ustoppelige og ekstraordinære Cynthia Erivo beviste to ganger hvilken potent kombinasjon Browns musikk og tekster kan være i hendene på en sanger som kan elektrifisere hver eneste tone. Hennes tolkning av «Stars And The Moon» var perfekt balansert, lyrisk og vakker på alle måter, hvor hvert ord brant av intensitet og hver tone satt som et skudd. Men det var hennes rystende kraftfulle utgave av «I Can Do Better Than That» som fungerte som kveldens store høydepunkt. Hun skapte en slik begeistring at hun ble tvunget til å ta flere scenetepper enn hun selv så ut til å tro hun fortjente. Hun tok feil – hennes levering av den sangen var kveldens absolutte stjernestund, i en kveld som ellers var spekket med magiske øyeblikk.

Amy Booth-Steel ga oss et fristende glimt av Honeymoon In Vegas (en forestilling som ville gjort det bedre på Broadway med en bedre besetning) med sin rørende versjon av «Anywhere But Here». Oliver Tompsett, som har vokst i både selvtillit og vokal modenhet, briljerte i den storslåtte «The River Won’t Flow». Han fikk strålende støtte fra koristene (inkludert den talentfulle Claudia Kariuki), mens Matt Henry ikke helt nådde opp til samme nivå som den andre solisten.

Til tross for mange spøker fra Brown om manglende prøvetid og klager over at alt ble kastet sammen i siste liten, var det lite tegn til dette i selve fremføringene. Laura Pitt-Pulford, grasiøs og imponerende som alltid, Bertie Carvel og Oliver Tompsett ga et perfekt eksempel på hvorfor Parade sikret Brown en Tony-pris. Deres arbeid med «The Old Red Hills Of Home», «You Don’t Know This Man», «It’s Hard To Speak My Heart» og «This Is Not Over Yet» ga frysninger på ryggen og avsluttet første akt på en formidabel, dramatisk og vokalmessig feilfri måte.

Andre akt bød på fantastisk materiale fra Browns kunstneriske triumf, The Bridges Of Madison County, kilden til hans andre Tony-priser. Fem sanger ble presentert, der høydepunktet var Sean Palmer og Caroline Sheen, som var hjerteskjærende gode i sin fremføring av «Before And After You» og «One Second And A Million Miles». Publikum formelig drakk inn materialet – forhåpentligvis vil en lur produsent sørge for at London får se en ordentlig oppsetning av The Bridges Of Madison County snart (ideelt sett med Hannah Waddingham og Palmer).

Vi fikk også utdrag fra National Youth Musical Theatre sin oppsetning av 13, inkludert en stjerneprestasjon fra Eleanor Worthington-Cox («What It Means To Be A Friend»). Ikke uventet, gitt den nylige filmatiseringen, var en del av konserten viet til The Last Five Years, sannsynligvis Browns mest varige suksess så langt. Booth-Steel glitret i «Still Hurting», og Tompsetts «Moving Too Fast» var praktfull. Han hadde den utfordrende oppgaven med å følge etter Erivos «I Can Do Better Than That», men han klarte seg mer enn godt.

Den dundrende applausen og den lange stående ovasjonen mot slutten resulterte i et ekstranummer fra Brown – publikumsfavoritten «Caravans Of Angels», ledet av Brown med salen som kor på signal. Det var en varm og inkluderende finale på en stjernespekket demonstrasjon av nøyaktig hvor god musikk Brown har skapt og er i stand til å skape.

Brown tryglet nærmest enhver spirende produsent i salen om å bringe forestillingene hans til London – det burde han ikke trenge å gjøre. National Theatre kunne og burde sette opp The Bridges of Madison County; Old Vic eller Jamie Lloyds kompani kunne enkelt ha satt opp Honeymoon In Vegas; og hvem som helst kan sette opp Parade eller The Last Five Years, siden dette er etablerte verker. Det eneste de trenger, er den rette besetningen.

Denne konserten viste hvor givende Browns musikk er i hendene på ekte og begavede sangere. Hva mer oppmuntring trenger produsentene?