ANMELDELSE: Keith?, Arcola Theatre ✭✭✭

Julian Eaves anmelder Patrick Marmions Keith? som nå spilles på Arcola Theatre i Dalston

Mark Jax (Morgan) og Joseph Millson (Keith). Foto: Idil Sukan Keith? Arcola Theatre, Dalston

18. februar 2019

3 stjerner

Bestill billetter

Helt ærlig, slik britiske teatre holder på, skulle man tro Molière aldri hadde skrevet et annet stykke. Faktisk skrev han mange, og mens nok en «versjon» av hans sene mesterverk «Tartuffe» ruller av samlebåndet, begynner man å ønske at flere lokale produsenter og dramatikere tok seg bryet med å se på de andre verkene hans. Jean-Baptiste ventet tross alt hele karrieren før han skapte denne tilsynelatende enkle forvekslingskomedien. Likevel er det «Tartuffe» som igjen blir bearbeidet i denne siste Off-West End-oppsetningen fra Hackney. Historien om den falske presten som smisker seg inn i hjertene – og formuen – til en grotesk naiv overklassefamilie, lykkes i å fravriste dem alt de eier, før han i siste øyeblikk blir overrumplet av en slags deus ex machina-løsning som gjenoppretter status quo. Noen tiår senere ville den virkelige revolusjonen komme, men det hørte fremtiden til.

Sara Powell (Veena) og Natalie Klamar (Roxy). Foto: Idil Sukan

Selve manuset til Patrick Marmion (som nylig har hatt suksess her med stykkene «Great Apes» og «The Divided Laing») er svært morsomt. Mens jeg ventet i baren før forestillingen, leste jeg første akt, og den fikk meg til å le høyt gjentatte ganger, uansett hvor mye jeg prøvde å dempe meg. Og slik det utspiller seg på hovedscenen, begynner også produksjonen lovende: Joseph Millson leverer en stilig tolkning av tittelfiguren. Han fremstår som en sjarmerende og moderne skikkelse i fint vevde fletter og «etniske» klær, med bar overkropp (det ellers tomme parkettgulv-designet er av Jemima Robinson, så kanskje kostymene også er hennes fortjeneste – hvis ikke, takk til tilsynsfører Bex Kemp). Men det er i sin eminente komiske kontroll Millson briljerer; det går ikke et sekund uten at han fullstendig eier scenen, med ekspertsikre valg i hver eneste takt av når han skal bevege seg, stå stille, se opp, bevege munnen eller gestikulere. Det er en mesterklasse i komisk skuespill.

Besetningen av resten av troppen er mindre heldig. Natalie Klamar svinger seg til noen fine komiske høyder sent i andre akt når hun, som datteren i huset, Roxy, går til angrep på inntrengereren. Men det er en lang ventetid mens hun vasser gjennom en merkelig lærd karakterisering av en person som forfatterens programnotater minner meg om at «faktisk kan være ganske overfladisk». På samme måte virker hennes kraftfulle mor, Sara Powells Veena, ganske malplassert i en så lett og lettvint forestilling. Lizzie Winkler, som den tilsynelatende brasilianske hushjelpen Anna, sliter også med å finne den rette tonen, for ikke å snakke om den rette aksenten – som kommer og går. Når det gjelder den rike faren, Morgan, er Mark Jax velmenende, men verken dum eller kjedelig nok til å vekke særlig munterhet. Og som den andre utenforstående, Roxys merkelige utkårede Mo, er Aki Omoshaybi full av vinnende smil, men de klarer ikke å overbevise oss om at de skjuler noe som helst tomrom, og dermed uteblir humoren. Den største lattern han høster i løpet av kvelden skyldes noe han gjør med kostymet sitt, hvilket sier det meste.

Aki Omoshaybi (Mohammed). Foto: Idil Sukan

Hvem har ansvaret for dette? Jeg antar at noe av skylden må legges på den relativt uerfarne regissøren Oscar Pearce, og det er synd. Han er dyktig og talentfull, og vil sikkert reise seg etter dette lille tilbakeslaget. Hans elleville farse om Laing var kjempegøy; jeg husker den med stor glede. Men det stykket handlet utelukkende om ideer og deres absurde makt over mennesker. Dette er et helt annet verk: Molière elsker faktisk karakterene sine, samtidig som han forakter og spotter deres pretensjoner. Det er et viktig skille her. Man må finne den kjærligheten for menneskene, ellers fungerer ikke komedien. Og jeg trodde aldri et øyeblikk på at noen andre enn Keith i denne produksjonen forsto betydningen av det ordet. Hans flørtende samspill med publikum understreker dette mer enn påstandene hans (skal de tas seriøst?) om at han er en slags reinkarnasjon av Dionysos. Han alene har evnen til å snakke direkte – og ofte – til hjertene våre.

Dermed stjeler Millson her ikke bare andres penger, men hele forestillingen. Ved å spille minst to skarpt kontrasterende roller – begge med fullkommen eleganse – er han den eneste som vet nøyaktig hvordan hver replikk skal leveres for å få akkurat den mengden latter han ønsker. Hos de andre, bortsett fra et og annet lykketreff, uteblir en slik konsistent respons – både fra meg og fra publikum rundt meg. Resten av ensemblet raser riktignok gjennom replikkene sine fort nok, nesten for fort til at man får dem med seg. Og det er problemet: De gir aldri inntrykk av at de (a) har tenkt over hva de faktisk mener, eller (b) selv har forstått hva de prøver å oppnå, for ikke å snakke om å formidle. Eller rettere sagt, de virker ikke som de «føler» teksten noe særlig. Og dermed gjør heller ikke publikum det. Det appellerer til hodet, men det rører oss ikke. Og Molière skal gjøre begge deler. Dette er alle intelligente, erfarne skuespillere, så hvordan har det hele gått så galt?

Lizzie Winkler (Anna). Foto: Idil Sukan

Det er riktignok også gapende hull i dramaturgien: Man fikk stadig følelsen av at en scene her og der var kuttet, at hele sider med dialog hadde blitt liggende igjen på gulvet i prøverommet uten tanke på skaden det ville påføre flyten og handlingens troverdighet. Gang på gang må skuespillere komme inn på scenen uten tilstrekkelig forberedelse til å signalisere viktig utvikling, og dermed falt vi stadig av og spurte oss selv: «Vent nå litt... hvordan skjedde det?». Fokus ble flyttet bort fra selve historien. Det er skjebnesvangert i et teaterstykke. Hvis publikums oppmerksomhet vandrer bort fra det som skjer foran dem, er det svært vanskelig å få den tilbake. Hvis denne antakelsen om kutt stemmer – og jeg har ingen mulighet for å vite det sikkert – så skulle jeg gjerne visst hvem som ba om dem. Og hvorfor.

Så, hvis du føler behov for nok en gjennomgang av dette allerede hyppig spilte dramaet, så dra og se det. Du vil få se én svært god prestasjon, og det er virkelig hans forestilling, noe som – om enn med nød og neppe – rettferdiggjør stjernekastet. Hvis ikke, bestill manuset fra Aurora Metro Books og nyt en god latter.

Spilles til 9. mars 2019

BESTILL BILLETTER TIL KEITH? PÅ ARCOLA THEATRE