ANMELDELSE: Kinky Boots, Adelphi Theatre ✭✭✭✭

Kinky Boots

Adelphi Theatre

17. september 2015

4 stjerner

BESTILL BILLETTER NÅ Det er fremdeles de som klør seg i hodet over at Kinky Boots stakk av med Tony-priser for beste musikal, beste koreografi og beste originalmusikk i 2013 – et år hvor feltet inkluderte Matilda, en forestilling som etter alle mål er overlegen på alle disse kjerneområdene. Sannheten er nok at hodebryet handler mer om Tony Awards som institusjon enn om Kinky Boots og Matilda som musikaler. Hovedforskjellen er at Matilda er nydelig håndverk av begavede kreatører og tåler middelmådige skuespillere; Kinky Boots er musikal etter formel-metoden og er totalt avhengig av fenomenale prestasjoner for å nå frem og skape magi. Heldigvis byr London-premieren på Kinky Boots, som nå spilles på Adelphi Theatre, på nettopp slike skuespillere. Derfor vil den sannsynligvis gjøre det skarpt under Olivier-utdelingen, selv om Mrs Henderson Presents kan gi den samme kampen som Matilda gjorde i 2013. (Les vår anmeldelse av Broadway-oppsetningen HER)

Med manus av Harvey Fierstein, musikk av Cyndi Lauper og Jerry Mitchell som regissør og koreograf, må det kreative kjerneteamet bak Kinky Boots virke betryggende for investorer som ser etter trygge kort. Sannheten er imidlertid at ingen av de tre leverer i nærheten av sitt beste her; hadde trioen vært helt ukjente navn, tviler jeg på om stykket noen gang ville blitt satt opp.

Dette skyldes delvis at musikalen er en adapsjon av en film, og mye har gått tapt i oversettelsen. Enda viktigere er det at dette er en amerikansk tolkning av britiske mennesker, steder, sosiale spørsmål og klasseforskjeller – alt det erkekunstig britiske presenteres gjennom et amerikansk filter. Hovedkarakterene snakker med en rytme som hører hjemme i New York, ikke Northampton. Dette amerikanske filteret ligger over alt og dumper heller enn å belyse historie og karakterer. Byrden på skuespillerne blir nødvendigvis tyngre, da de må bryte gjennom dette laget for å slippe løs den indre britiske sjelen. Den oppstykket og formelpregede fortellingen hjelper dem heller ikke i denne oppgaven.

Men en slik tilnærming kan kanskje hjelpe min oppgave…

Topp 5 grunner til at Kinky Boots i West End får alle til å si "Yeah":

1. Amy Lennox

Lennox er sensasjonell som Lauren, den helsprø fabrikkjenta som flørter med og til slutt vinner sjefens hjerte. Det er en komisk maktdemonstrasjon fra Lennox, som ikke bommer på et eneste poeng, aldri lar en sjanse til latter gå fra seg, og leverer med et kruttsterkt energinivå. Hun stjeler hver eneste scene hun er med i, og hennes hylende morsomme solo, "The History of Wrong Guys", er det første øyeblikket i forestillingen der man tenker at Lauper faktisk kan ha det som trengs for å komponere for Broadway. Start graveringen av den Olivier-statuetten med en gang, for hvis det finnes rettferdighet, er Lennox en selvskreven vinner.

2. Killian Donnelly

Donnelly er strålende som den litt enkle, litt kjedelige og noe forvirrede arvingen til et skofirma på randen av konkurs. Han har en vinnende og behagelig utstråling som gjør at han får de klønete passasjene til å fungere bedre enn de har rett til (og som ikke fungerte på Broadway). For eksempel scenen hvor han plutselig vender seg mot designeren og vennen Lola med ukarakteristisk giftighet – i Donnellys hender fungerer det faktisk. Han mestrer rollen som den litt kuet hverdagshelten perfekt, og den essensielle folkeligheten kombinert med hans kraftfulle, svevende stemme er rett og slett uimotståelig. Det er virkelig et tilfelle av å skape gull av gråstein. Hans vokalprestasjoner i "Not My Father's Son" og "Soul Of A Man" er enestående og i absolutt toppklasse. En herlig, oppløftende prestasjon.

3. Matt Henry

"Her name was Lola, she was a showgirl..." Barry Manilows sang gir all inspirasjonen som trengs for den snakkesalige og livlige dragdronningen Lola (alias Simon, den trente bokseren og den fremmedgjorte sønnen). Matt Henry sørger for at støvlene virkelig er laget for å gå (og synge) i, med en bravur-forestilling av de sjeldne. Henry er gnistrende, sprø og herlig frekk som Lola, og boltrer seg i overflod og eksentrisitet i hvert eneste nummer og hver spissformulering. Stemmen hans er fenomenal, spesielt i "Hold Me In Your Heart", det store diva-nummeret mot slutten. Henry virket ikke fullt så komfortabel uten sminke og drag, men hadde god kjemi med den homofobiske arbeideren Don (en trivelig Jamie Baughan). Selv om han ikke lykkes helt med å glatte over svakhetene i manuset (øyeblikket på sykehjemmet med faren skurrer litt), er Henry uansett utrolig underholdende i svært høye hæler.

4. Et begavet ensemble

Hele ensemblet sprudler av vitalitet, synger med klokkeren presisjon (selv om diksjonen til tider svikter) og danser med en smittende energi og uhemmet glede. De store numrene er fargerike, spektakulære og vitner om hardt arbeid. Mindre roller er jevnt over godt spilt, der Michael Hobbs som George og Amy Ross som Nicola utmerker seg – førstnevnte for sin stive korrekthet og humor, sistnevnte som en virvelvind av Jimmy Choo-ambisjoner.

Når alle er på scenen og synger og danser, er det nesten umulig å ikke smile. Finalene i begge akter er fot-tappende sensasjoner, uansett hva slags sko du har på deg. Det er vanskelig å motstå trangen til å danse eller klappe med til de livlige låtene og de varme, feirende prestasjonene.

5. Kostymer og lys

Gregg Barnes leverer herlig flamboyante kostymer til Lola og hennes "angels" – noen må sees for å bli trodd, og alle skriker individualitet og aksept (i tilfelle manuset var for subtilt for noen i salen). Kenneth Posner lyssetter det hele mesterlig – det er verdt å se Kinky Boots bare for lysshowet i Lolas siste solo.

Topp fem grunner til at Kinky Boots i West End ikke får alle til å si "Yeah":

5. Lydbalanse – John Shivers

Balansen mellom sanger og orkester er ofte ikke der den bør være. Orkesteret er for høyt, og forsterkningen av sangerne er ikke tilstrekkelig til at tekstene alltid når frem. Det er irriterende at dette ikke sitter, for i en ny musikal er det avgjørende å høre og forstå ordene.

4. Regi – Jerry Mitchell

Mitchells største bidrag her er de elegante og engasjerende dansesekvensene. Rutinene som involverer samlebåndene på skofabrikken er spesielt gode. Men som regissør er blikket hans i overkant festet på paljetter og stjernestøv, og ikke nok på å sørge for at fortellingen blir mindre sukkersøt og irriterende åpenbar.

Stykket har hjerte og gode verdier smurt utover det hele; det det trenger er nyanse og sjarm, og en regissør som evner å bruke puss og polering for å få Kinky Boots til å forføre fremfor å trampe over deg. Det trengs mer subtilitet, selv midt i knehøye glamorstøvler, vaskebrettmager og hvirvlende divaer.

3. Scenografi – David Rockwell

Scenografien er kjedelig. Den er effektiv og kompakt, og blir utvilsomt billig å ta med på turné. Men den klarer ikke å formidle atmosfæren på de svært ulike stedene hvor handlingen utspiller seg. Og det burde den absolutt ha gjort.

2. Musikken – Cyndi Lauper

Laupers musikk er en ujevn blanding. Den mangler en helhetlig stil; du får aldri følelsen av at du hører på en typisk "Kinky Boots-låt". Det meste av materialet er glemt i det øyeblikket det er ferdig, selv om det fremføres på ypperlig vis. Sangene som skiller seg ut er allerede nevnt; "Sex Is In The Heel" er det andre nummeret som fortjener oppmerksomhet, nesten utelukkende på grunn av skuespillernes innsats.

Det smarteste Lauper har gjort, er å sørge for at hver akt avsluttes med en knallgod låt sunget av hele ensemblet. Det fungerer utmerket og sikrer at praten i pausen og etter forestillingen er full av lovord; på en eller annen måte blir skuffelsen over mye av musikken vasket bort av disse fengende hymnene, samt det uutslettelige minnet om Lennox’ "The History Of Wrong Guys" og Henrys "Hold Me In Your Heart" (begge absolutte høydepunkter).

Det er vanskelig å ikke filosofere over hva slags musikk Jerry Herman kunne ha skrevet for Kinky Boots, og umulig å ikke ønske at han hadde gjort det.

1. Manuset – Harvey Fierstein

Uansett hvordan man ser på det, er manuset her langt fra Fiersteins fremste verk. Det er et puslespill av typiske Fierstein-karakterer, situasjoner og sarkasmer, med sentimentalitet sprayet over alt som truer med å bli innsiktsfullt. Det er åpenbart og ekstremt; det er lite rom for subtilitet her.

Det er mye å le av, men ikke nok til å holde på interessen gjennom hele kvelden. Hovedkarakterene er ikke tilstrekkelig utdypet og mangler konsekvens; hvis de fungerer, er det takket være skuespillernes individuelle særpreg og personlighet.

For at dette verket skal kunne måle seg med de store amerikanske Broadway-musikalene, trengs det raffinering – både manus, musikk og regi krever mer arbeid.

Men...

Finalene ved slutten av hver akt er noe helt for seg selv, og når man tenker på Kinky Boots, er det de to numrene ("Everybody Says Yeah" og "Raise You Up/Just Be") som vil sitte igjen i minnet med glede. Legg til de betydelige bidragene fra Lennox, Donnelly og Henry, og du har en West End-suksess som faktisk er bedre enn sitt utgangspunkt fra Broadway.

BESTILL BILLETTER TIL KINKY BOOTS NÅ