ANMELDELSE: La Traviata, King's Head Theatre ✭✭

Matthew Lunn anmelder Verdis La Traviata, som nå spilles på King's Head Theatre.

Emma Walsh (Violetta), Alex Haigh (Elijah), Victor Sgarbi (Sinclair), Gráinne Gillis (Flora) i La Traviata. Foto: Bill Knight La Traviata

King's Head Theatre

2. oktober 2018

2 stjerner

Bestill billetter nå

Enkelte kunstformer har uutslettelige assosiasjoner, og opera er selve eksempelet på dette innen scenekunsten. Musikken er på én gang lidenskapelig og opphøyd; et uttrykk for ubeskrivelig skjønnhet som trøstet fangene i Frihetens regn og fungerte som serenade for millioner under fotball-VM i 1990. Den besitter en iboende storhet, samtidig som den taler direkte til vår felles menneskelighet.

King’s Head Theatres La Traviata er en del av en satsing på moderne adaptasjoner av klassiske operaer – et strålende initiativ som introduserer sjangeren for et nytt, og kanskje litt skeptisk, publikum. Som en bærebjelke i den britiske pubteater-tradisjonen er lokalet en stor del av sjarmen, og takket være Panaretos Kyriatzidis’ plettfrie klaverspill (et effektivt og nedstrippet arrangement), er ikke scenen noen hindring. Likevel satt jeg igjen med en følelse av skuffelse; tross en fantasifull scenografi og en sensasjonell hovedrolleinnehaver, klarte ikke det lovende utgangspunktet helt å holde på interessen.

Emma Walsh som Violetta i La Traviata. Foto: Bill Knight

Violetta (Emma Walsh) er danser ved en lurvete, men eksklusiv strippeklubb styrt av Flora (Gráinne Gillis) og frekventert av Labour-politikeren Richard Sinclair (Victor Sgarbi). En kveld tar han med seg sønnen Elijah (Alex Haigh), en talentfull musiker med liten erfaring med kvinner. Han faller for Violetta, og hun griper sjansen til en ny begynnelse. Verken Flora eller Sinclair kan imidlertid akseptere forholdet, og snart står Violetta overfor et hjerteskjærende valg.

Med en spilletid på bare 110 minutter inkludert pause, er stykket svært tilgjengelig for dem som – i likhet med Blackadder – beklager seg over operaens endeløse varighet. Det fører imidlertid til at narrativet føles litt lettvektig. Selv om dette er en berettiget kritikk mot mange ikoniske operaer, er det spesielt merkbart her. Handlingen er fortettet til fire frittstående scener, der Becca Marriotts libretto og den allsidige scenografien – som på overbevisende vis transformeres fra klubb til hybel – binder det hele sammen. Violettas forhold til Elijah er, som med Alfredo i Verdis original, over før det rekker å blomstre, eller før vårt håp og vår frykt får vokse med dem. Dette er i og for seg greit, men adaptasjonen har dessverre ikke kompensert ved å bygge ut karakterenes verden ytterligere.

Emma Walsh (Violetta) og Alex Haigh (Elijah) i La Traviata. Foto: Bill Knight

Marriotts libretto er språklig treffsikker og ofte effektiv, men med unntak av Violetta mangler karakterene kompleksitet. Sinclairs henvisninger til skandalen som vil følge Elijah dersom han blir hos henne, blir for forklarende til å vekke ettertanke. Samtidig blir sønnens eiersyke lidenskap og tilfeldige kvinnehat (drevet av sinne og alkohol) ikke presentert som giftig maskulinitet, men som den misforståtte lidenskapen til en desperat ungdom – selv om dette er svært relevant for et moderne publikum. Da disse handlingene utgjør mesteparten av hans tid på scenen, blir det vanskelig å forsone seg med parets vemodige brudd, som føltes tragisk av helt feil grunner. Flora fremstår heller ikke som den urimelige autoritetsfiguren plottet krever, men snarere som en følelsesløs men rettferdig forretningskvinne hvis handlinger like gjerne kunne ha foregått bak scenen, hadde det ikke vært for Gillis' karismatiske fremføring.

De tre nevnte sang utmerket, og både Haigh og Sgarbi virkelig koste seg i rollene etter hvert som lidenskapene steg. Gillis' sterke mezzotoner var enda mer imponerende og ga Flora den nødvendige tyngden. Den største rosen må likevel gå til Walsh’ superbe Violetta; hun skildrer mesterlig La Traviatas sirkel av smerte, kjærlighet, raseri og resignasjon med et imponerende stemmeregister og et svært ekspressivt ansiktsuttrykk. Hadde operaen vært litt lengre, kunne et vell av filosofiske og satiriske muligheter ha kommet til overflaten og gitt hennes tragedie en uvurderlig dybde. Som det står nå, er det et uperfekt stykke der utbyttet vil variere fra publikummer til publikummer, men det løftes utvilsomt av hovedrollen.

Alex Haigh (Elijah) og Gráinne Gillis (Flora) i La Traviata. Foto: Bill Knight

King’s Head Theatres La Traviata plasserer Verdis tragedie i en moderne ramme, men det tynne narrativet og de underutviklede karakterene gjorde at jeg følte meg lite opplyst og ikke helt overbevist. Likevel vil den utmerkede scenografien og de gode prestasjonene – ikke minst Emma Walshs eksepsjonelle Violetta – gjøre at jeg vil følge med på hva kompaniet gjør videre.

Spilles til 27. oktober 2018

BESTILL BILLETTER TIL LA TRAVIATA NÅ