ANMELDELSE: Here Lies Love, Dorfman Theatre på National Theatre ✭✭✭✭✭

Natalie Mendoza som Imelda Marcos i Here Lies Love. Foto: Tristram Kenton Here Lies Love Dorfman Theatre på National Theatre 15. oktober 2014 5 stjerner

Tenk deg, om noe slikt var mulig, det uekte avkommet av Tommy, Jesus Christ Superstar, Evita og Assassins. Vanskelig å se for seg? Ta turen til National Theatre og deres nyåpnede Dorfman Theatre (det nyoppussede og omdøpte Cottesloe Theatre – som har blitt riktig så lekkert). Der står The Public Theatre sin eksplosive og kritikerroste oppsetning av Here Lies Love på plakaten, regissert av den eksepsjonelle Alex Timbers og skrevet av David Byrne og Fatboy Slim.

Programmet beskriver Here Lies Love som "en revolusjonerende musikalopplevelse", noe som er helt presist, men forvirrende nok også ufullstendig. Det er også en overveldende teateropplevelse; faktisk er selve tilnærmingen til teatralitet helt grunnleggende for stykkets universelle appell og suksess.

Iscenesettelsen er bevisst valgt for å skape en altoppslukende effekt for de på dansegulvet, og en mer voyeuristisk effekt for publikum på galleriene. Med ett blir publikum en integrert del av spillet: De som står nede på gulvet blir det filippinske folk, de opplever handlingen på kloss hold og – alt etter hva de selv velger – blir de med på eller gjør motstand mot propagandaen som maner til handling, enten det er gjennom bevegelse, sang eller følelser. De som ser på fra galleriet kan også være det filippinske folk, kanskje mindre engasjerte eller med et ønske om å være nede på gulvet, eller de kan være resten av verden som ser på med ærefrykt og fascinasjon. Det er verken mulig eller fornuftig å prøve å motstå involvering i dette fantastiske og trollbindende stykket teatermagi.

David Korins' scenografi må, for å sitere Charlie og sjokoladefabrikken, ses for å bli trodd. Det er ikke bare en kulisse; det er alt det trenger å være. Det er et oppløftende, integrert design som pulserer av farger, lys og konstant forandring, og som i seg selv fanger selve essensen av mediedrevne propagandakampanjer. Hvis det fantes en Pulitzer-pris for scenografi, ville Korins hatt den i lomma.

Smarte, flyttbare plattformer skaper en diskotekfølelse (den gigantiske discokula hjelper på!) for publikum på gulvet, men holder samtidig den politiske handlingen på et høyere plan enn hos oss vanlige dødelige. Bortsett fra i de partiene der politikerne beveger seg blant folket for sine egne formål. Hver vegg i lokalet kan forvandles fra en bar flate til et bakteppe for levende bilder. Det finnes ikke ett aspekt ved Korins' magiske og omskiftelige design som ikke forsterker eller bygger opp under intensjonen i det pulserende manuset og musikken. Det er fenomenalt.

Fortellingen følger Ferdinand og Imelda Marcos' vei til toppen og deres påfølgende fall, sett gjennom Imeldas øyne: hennes første forelskelse i, og senere avvisning fra, Ninoy Aquino; den turbulente og fraværende flørten med Marcos; ekteskapet og deres triumferende første år da de ble behandlet som Filippinenes svar på Kennedy-familien; hvordan de begge ble korrumpert av vestlig rikdom og makt; deres overforbruk og brutalitet mens de satt ved makten; fengslingen og drapet på Aquino; Ferdinands utroskap og overtagelse av total makt; pressens jakt på sannheten bak myten om Imelda; maktens oppløsning; og til slutt folkeopprøret som førte til at de ble reddet ut av den amerikanske regjeringen. Kraftfulle og viktige temaer.

I bunn og grunn er dette en musikal i ett strekk: fengende danselåter, inderlige ballader og mektige hymner. Dette er kombinert med sekvenser fra virkeligheten – lydopptaket av forspillet mellom Ferdinand og hans elskerinne er overraskende sjokkerende, og drapet på Aquino tar nesten pusten fra en, til tross for at vi kjenner historiens gang. Det er noe udefinerbart som skjer – musikkens kraftfulle skjønnhet gjør grusomhetene enda sterkere. Strålende musikk og tekst i kombinasjon skaper stor teaterkunst.

Skuespillerne er enestående.

Natalie Mendoza er fantastisk som Imelda og skildrer nøye reisen fra den naive ungjenta til den forvirrede dronningen, uten å forsøke å sukre de kyniske stiene Imelda tråkket opp i sine berømte sko. Stemmen hennes er kraftfull, uanstrengt i både de høye og lave registrene og vakkert kontrollert i midten – rik, engasjerende og vibrerende av styrke. Hun er vakker og grasiøs, bærer Clint Ramos’ fantastiske kostymer med stil, og trollbinder publikum. Hennes tolkning av Why Don’t You Love Me topper en rekke feilfrie fremføringer av fantastiske låter med høyenergisk vokal og dype følelser.

Mark Bautista er en overraskende sexy Ferdinand, med smidige bevegelser og en fløyelsmyk stemme. Han forfører publikum like effektivt som han forfører Imelda. Stemmen hans er nydelig, spesielt i de lysere partiene, og som alle i dette stykket danser han utrolig godt, nesten hypnotisk. Annie-B Parsons energiske og kompromissløse koreografi er intrikat, men passer alltid øyeblikket, og Bautista skinner mens han utfører trinnene.

Sammen vekker Bautista og Mendoza minner om Camelot og Kennedy-familien, noe som gjør dette politiske stykket enda mer komplekst og tankevekkende. Dette handler ikke bare om Marcos-regimet; det handler om korrupsjonen av det vestlige demokratiet og de skjøre mekanismene som holder det sammen.

Som Ninoy Aquino er Dean John-Wilson suveren. Han er sjarmerende, karismatisk og dedikert til saken, og John-Wilson fungerer som den perfekte motvekten til Marcos-familiens glansbilde. Enda en fantastisk stemme og dyktig danser; enda en kraftprestasjon. Han er bemerkelsesverdig i sin fremføring av Gate 37, sangen som ender med attentatet på ham.

When She Passed By er det første nummeret som tydelig indikerer at noe er råttent i staten Danmark, når Gia Macuja Atchinson (i rollen som Estrella, Imeldas barndomsvenninne som blir vraket når Marcos dukker opp) beskriver hvor lykkelig hun var i Marcos-bryllupet, selv om hun ikke var invitert og måtte se på fra folkemengden i gata. Atchinson har en praktfull stemme, uttrykksfull og hjemsøkende, full av klarhet og gyldne toner. Hennes nummer i andre akt, Solano Avenue, er like effektivt når det gjelder å endre både stemning og tankesett.

Martin Sarreal er strålende som DJ-en som pisker publikum opp til en eufori av dansebevegelser og styrer musikkens diskopreg som en dukkemester. Energinivået hans er helt ekstremt, og han styrer folkemengden med stødig hånd. Han virkelig briljerer i sluttnummeret, God Draws Straight, en enkel og vakker melodi med tekst tatt direkte fra vitnemål fra de som var der. Det er et totalt skifte i stemning og musikk når Marcos-æraen tar slutt og folket i Manila skaper fred i sin verden. Fengslende og sublimt.

Alle i ensemblet utmerker seg; det høye energinivået er imponerende og aldri malplassert. Timbers har satt sammen et ekstraordinært stykke teater, som er like nyskapende og tankevekkende som det er vakkert og livlig. Det er ingen overdrivelse å si at jeg aldri har sett noe lignende. Strålende saker med stort potensial for å få det til å rykke i dansefoten.

Se hva publikum mente om Here Lies Love på premierekvelden

http://www.youtube.com/watch?v=c51Po0eJCdw