ANMELDELSE: Little Miss Sunshine, Arcola Theatre ✭✭✭

Julian Eaves anmelder musikalen Little Miss Sunshine, som nå spilles på Arcola Theatre før den legger ut på UK-turné.

F.v. foran: Lily Mae Denman, Sev Koeshgerian, Laura Pitt-Pulford. Bak: Paul Keating, Gary Wilmot, Gabriel Vick. Foto: Manuel Harlan Little Miss Sunshine

Arcola Theatre,

1. april 2019

3 stjerner

Bestill billetter nå

Mens køene strekker seg rundt Apollo Theatre i Shaftesbury Avenue, bestående av teaterfrelste barn og deres pliktoppfyllende foreldre som kommer for å hylle fenomenet 'Jamie', leter teatersjefer over hele landet etter sin egen versjon av musikalverdenens hellige gral: en garantert suksess av samme dimensjoner.  Selladoor Productions, i samarbeid med Arcola Theatre, tror kanskje de har funnet sin i denne europeiske lanseringen av en nesten ti år gammel Sundance-La-Jolla-Off-Broadway-kreasjon. Historien handler om en liten jente fra New Mexico med stjerner i øynene, som får hele familien med seg på en reise til en skjønnhetskonkurranse for barn i California.  Delvis en sprø familie-farse, delvis roadmovie, delvis eventyr – det er en fusjon av 'Annie' møter 'Gypsy' møter 'Matilda'.  Med manus av James Lapine og musikk av William Finn – teamet bak braksuksessen 'The 25th Annual Putnam County Spelling Bee' – lover dette mye.  Regissøren, Arcolas grunnlegger og leder Mehmet Ergen, har lang erfaring med å utrette mirakler med uvanlig og utfordrende musikalteater, noe som lover enda mer.  Et relativt stort ensemble er samlet for en omfattende nasjonal turné (inkludert fire barn som alle har alternerende roller og tilsynsvakter), og skal innom flere store og prestisjetunge scener.  Ensemblet inkluderer noen av landets fremste musikalskuespillere.

F.v. foran: Laura Pitt-Pulford, Gabriel Vick, Gary Wilmot, Paul Keating, Lily-Mae Denman og Sev Keoshgerian. Foto: Manuel Harlan

Når vi snakker om det, er det utvilsomt skuespillerne som er denne produksjonens største glede.  Selv om publikums naturlige instinkt er å sympatisere mest med hovedpersonen og den trioen av 'drittunger' som svermer rundt henne, må man nesten ha en forkjærlighet for de mekaniske 'sceneskole-barna' for å virkelig like dem.  Personlig gjør jeg det: Faktisk elsker jeg spesielt de tre mobberne, 'Mean Girls' (ja, det ER tittelen på et annet show), som plager og terroriserer den urokkelige og optimistiske Olive (Lily Mae Denman, Evie Gibson og Sophie Hartley-Booth), skjønnhetskonkurransens vordende stjerne.  William Finns velskrevne og muntre låter kler disse personlighetene best, og jeg synes forestillingen er på sitt sterkeste når de står i sentrum.

Lily-Mae Denman og 'Mean Girls' i Little Miss Sunshine. Foto: Manuel Harlan.

Resten av familien serverer oss en del tyngre kost, som krever både magefølelse og – muligens – en helt annen musikk, eller til og med en annen forestilling.  Som den tålmodige moren Sheryl Hoover, det eneste familiemedlemmet som virker å ha bakkekontakt, leverer Laura Pitt-Pulford nok en briljant karakterstudie. Hun fyller rollen med små, mektige detaljer som minner oss om hennes enorme kvaliteter som syngende skuespiller: et ansikt preget av livet, skarptseende, menneskelig og øm, og den første til å innse farene familien står overfor mens de andre flykter fra virkeligheten.  Mot henne spiller Gabriel Vick rollen som drømmeren og ektemannen Richard – her mer robust enn sist jeg så ham – og han overbeviser som en fyr som gjerne kjører en VW-buss (mer om denne straks) og vil forandre verden, samtidig som han blir stadig mer konvensjonell og kjedelig.  De har et barn til, Sheryls sønn fra et tidligere ekteskap, Dwayne, som har avlagt taushetsløfte og leser Nietzsche. Han spilles med bemerkelsesverdig kraft av nykommeren Sev Keoshgerian.  Men skyggene her er flyktige: Forestillingens hjerte ligger, som i de fleste musikaler, trygt i hendene på Williams James og optimismen.  Det finnes vel knapt en bedre illustrasjon på dette enn familien Hoovers store stolthet, den freidige og heroinsniffende bestefaren, spilt med perfekt fingerspissfølelse og dyktighet av Gary Wilmot. Hans glansnummer, 'The Most Beautiful Girl In The Van', er et mesterstykke i musikalhåndverk og det eneste nummeret som virkelig treffer publikum rett i hjertet.  Han er en fryd.

Paul Keating i Little Miss Sunshine. Foto: Manuel Harlan

Med på ferden er også Paul Keatings karakter, Sheryls suicidale, eks-akademiske og homofile bror Frank, hvis stemme alene avslører sjelens varme.  I en av manusets mest påklistrede scener dumper Frank tilfeldigvis på et par skikkelser fra fortiden: sin tidligere flamme Joshua Rose (spilt av Matthew Macdonald) og rivalen som stjal ham, den sleipe Larry (Ian Carlyle). Begge skuespillerne dukker også opp i andre roller som den koselige Kirby og den prangende verten for missekonkurransen, Buddy.  Vi får også se flere karakterer fra den stadig mer interessante Imelda Warren-Green: den dystert morsomme begravelsesagenten Linda, og den klønete og brautende Miss California.

Gary Wilmot, Laura Pitt-Pulford, Gabriel Vick og Paul Keating i Little Miss Sunshine. Foto: Manuel Harlan

Det finnes selvfølgelig en karakter til: bussen som frakter familien Hoover over flere delstatsgrenser.  Her har vi et poeng: Forestillinger som bruker kjøretøy på scenen, og som lykkes med det, bruker dem vanligvis sparsomt for å unngå at de blir en distraksjon eller en hindring.  Selv tittelrollen i 'Chitty-Chitty-Bang-Bang' er faktisk ikke så mye på scenen.  I 'Oklahoma' dukker den berømte vognen med frynser på toppen bare opp én gang, helt til slutt.  I 'Ragtime' har Coalhouse Walker Jnr sin bil – et kritisk element i dramaet – bare én scene.  Brad og Janet tilbringer ikke mer enn én kort scene i bilen på vei til Frankenfurters hus, og så videre.  I andre oppsetninger er kjøretøyet enten så stort at man knapt legger merke til det ('Titanic'), eller så fører det til endeløse og klønete overganger ('On The Twentieth Century').  Jeg tror det ligger en viktig lekse her.  Akkurat som i den nylige oppsetningen av 'Violet', føles det som om ensemblet kjemper en hard kamp for å holde på publikums oppmerksomhet når en stor del av forestillingen består av folk som sitter i et kjøretøy uten å gjøre stort annet.  Slik fungerer det dessverre her også.

David Woodheads scenografi dekker scenen som et veikart over Sørvest-USA, noe som gir en god følelse av reisen de skal ut på. På sett og vis skulle jeg ønske han hadde stoppet der og latt fantasien vår gjøre resten.  Men nei.  Vi må ha et uttrekkbart understell der vi plasserer kjøkkenstoler for at det skal 'bli' en buss, noe som gjør at det verken blir det ene eller det andre.  Heldigvis kvitter andre akt seg helt med dette, men først etter Lapines underlig flate og tilfeldige avslutning på første akt.  Man kan egentlig ikke kalle det en 'slutt'.  Flere strukturelle rariteter dukker opp: Det er et tilbakeblikk, bare ett, for ekteparet i første halvdel.  Ingen andre blir velsignet med slike minner, og vi vender aldri tilbake til herr og fru Hoover.  Det ble aldri klart for meg hvorfor.  Videre blir Olive plaget av en trio bestående av 'Mean Girls', som dukker opp og invaderer andres scener uten at noen merker det, bortsett fra vår heltinne.  Men deres evne til å gjøre dette er begrenset til første akt; etter det må de bli 'ekte' konkurrenter i kåringen, noe som begrenser deres frihet til å fungere som et kor.  Faktisk er deres faktiske opptreden i den 'virkelige' verden nesten høydepunktet i hele showet: Det er øyeblikket hvor Olive endelig har nådd sitt 'Oz' og må bevise hva hun er god for.  Det skriker etter et musikalnummer.  Tror du herr Finn hører de ropene?  Nei, det gjør han ikke.  (Eller hvis han gjorde det, har noen andre bestemt at vi ikke skal høre det.)  De andre musikalnumrene er plassert hulter til bulter på en måte som lar en karakter eller to gi uttrykk for følelsene sine, uten noe annet mål eller mening.  Sangene driver oss generelt sett ikke fremover, de forsinker oss.  Dette er merkelig i en 'roadmovie'-forestilling.  Og det er mer:  Åpningen er en heller treg klagesang, 'The Way of the World', som setter en dyster tone som ensemblet må kjempe mot.  Ikke særlig sjenerøst av forfatterne.

Ian Carlyle, Imelda Warren-Green, Lily-Mae Denman og 'Mean Girls'. Foto: Manuel Harlan

Som sikkert mange andre har lagt merke til, spilte ikke forestillingen særlig lenge i New York.  Mye arbeid har blitt lagt ned underveis og mye har blitt skrevet om, men på intet tidspunkt virker det som om nok folk har blitt enige om hva slags forestilling dette egentlig skal være.  Er det barne-TV eller voksendrama?  Men det som virkelig bør poengteres, er dramatiseringen av kulturkollisjonen mellom familien Hoovers sjokkerende amoralitet – der en dopavhengig bestefar lærer uskyldige Olive dansebevegelser som er totalt upassende for hennes alder – og det kvelende konformitetstyranniet i de robotaktige missekonkurransene.  Dette er selve kjernen i historien, og Lapine unngår den nesten til det punktet hvor den forsvinner.  Siden han ikke kan fjerne den helt, ender han opp med å gi oss en fortelling uten hjerte.  Manuset er et kompromiss som til slutt skuffer.

Ian Carlyle og Matthew McDonald. Foto: Manuel Harlan

Samtidig blender Richard Williamsons lysdesign, mens Olly Steels støyende lyddesign gjør sitt beste i de vriene akustikkforholdene på Arcola for å balansere tolv ulike stemmer og bandet på fem.  Koreografien til Anthony Whiteman gjør det han kan for å gi energi til forestillingens mange stillestående øyeblikk, og Arlene McNaughts musikalske ledelse får Mark Crosslands arrangementer til å høres behagelige og trygge ut, som en gammeldags Broadway-forestilling. Dette sliper imidlertid ned alle de skarpe kantene stykket kanskje en gang hadde.  Mange flinke folk har lagt ned mye ærlig arbeid for å få det beste ut av forestillingen.  Men faktum gjenstår: dette gikk i bare to måneder i New York, og jeg er slett ikke sikker på om det kommer til å gå noe bedre her til lands.  Uansett 'Jamie'-suksess og alt det der.  Tiden vil vise.

LITTLE MISS SUNSHINE – TURNÉLISTE