ANMELDELSE: Little Miss Sunshine, New Wolsey Theatre (UK Tour) ✭✭✭

Paul T Davies anmelder Little Miss Sunshine på New Wolsey Theatre som en del av UK-turneen.

Little Miss Sunshine The Musical

New Wolsey Theatre, Ipswich

24. mai 2019

3 stjerner

UK Tour-program

«Hvordan skriver man en suksessmusikal? Enkelt. Lag en film og vent i tretti år på at noen skal adaptere den – før eller siden skjer det.» Slik lød en kommentar på Twitter, og det føles virkelig som om hver eneste filmhit fra 80-tallet nå får tildelt et partitur og noen danserutiner. Det er alltid risikabelt; stoffet har gjerne en høy gjenkjennelsesfaktor som trekker publikum inn, men det er enda vanskeligere å adaptere en kultfilm – en av disse uavhengige produksjonene som slo igjennom hos det store publikummet, og som fansen elsker og beskytter intenst. Little Miss Sunshine er et slikt tilfelle, og nå har musikalversjonen av den elskede og Oscar-vinnende filmen ankommet New Wolsey Theatre, med en noe endret besetning siden premieren på Arcola Theatre.

Det er en sjarmerende og herlig historie om den dysfunksjonelle familien Hoover, som føres sammen når datteren Olive (litt tilfeldig) kvalifiserer seg til finalen i missekonkurransen «Little Miss Sunshine», noe som krever en biltur til California. Bestefar er kokainavhengig og kastet ut av omsorgsboligen for narkotikabruk og seksuell trakassering; mamma Sheryl er klippen som prøver å holde familien sammen; pappa Richard er en evig optimist hvis «Ti steg til suksess» tærer på familiens tålmodighet; sønnen Dwayne har avlagt taushetsløfte frem til han kommer inn i flyvåpenet og hater uansett familien sin; og den homofile onkel Frank blir med rett fra et selvmordsforsøk etter å ha blitt forlatt av en student til fordel for en annen lærer. Som i alle «road movies» lærer de mye om hverandre og seg selv etter hvert som de sakte beveger seg mot å bli en fungerende enhet.

Produksjonen er perfekt besatt, og siden mye avhenger av Olive, var Lily Mae Denman (den kvelden jeg så den) helt perfekt – sjarmerende, uskyldig og i stand til å skjære gjennom familiens kaos med største selvfølgelighet. Lucy O’Byrne var utmerket som mamma Sheryl, på randen av sammenbrudd men med kontroll, og sammen med Gabriel Vicks utmerkede Richard utgjorde de en sterk kjerne i familien, selv om de fremstår som mislykkede. Sev Keosggerian er en flott, angstfylt og hovedsakelig taus Dwayne, og som onkel Frank tilførte Paul Keating en formidabel melankoli og selvmedlidenhet, blandet med akkurat nok anarki til å fyre opp familien. Aller best var Mark Moraghans politisk ukorrekte, dopbrukende, sexy og likevel sympatiske bestefar, som ga en energi som bar første akt veldig godt. Han er imidlertid mindre grov i kjeften her enn i filmen, noe som er synd, men kjærligheten til barnebarnet gir oss et av forestillingens mest rørende forhold.

Men det er et problem her, og det er et ganske stort problem ettersom dette er en musikal. Musikken er glemt i det øyeblikket man hører den. Mens manuskriptet av Sondheim-samarbeidspartner James Lapine er sterkt, føles musikken og tekstene til William Finn påtvunget. De fleste tekstene fungerer som dialog, så det kunne kanskje ha fungert bedre som et teaterstykke, og mange av sangene mangler det emosjonelle tilslaget som trengs ved nøkkelpunkter i historien. For eksempel, når Richard synger om faren sin, virker det ikke som om bestefar svarer med sin side av historien; det føles endimensjonalt. Og hvis du har sett filmen vet du dette (hvis ikke: SPOILER-VARSEL) – bestefar dør underveis, her ved pausen, og vi savner ham virkelig i andre akt. Olive blir også utsatt for noen «Mean Girls» som gjør narr av henne, og disse skuespillerne spiller også missekandidater i konkurransen, men de er mye eldre enn Olive, og ærlig talt ser det rart ut. Ting blir ikke bedre av en del unødvendig fyllmateriale som kun er inkludert for at jentene skal rekke å skifte kostymer.

Når det er sagt, når Olive gjør dansen sin og fanger den ubehagelige stemningen fra originalen perfekt, og familien kaster seg med i dansen i et opprør mot autoritetene, er det en pur glede og man kan ikke unngå å heie på dem. Hvis musikken ble forbedret, ville jeg vurdert å bli med på denne turen igjen. Men det fungerer bedre som et skuespill, og i så fall blir jeg heller hjemme og ser filmen på DVD. Det er synd, for de musikalske innslagene får forestillingen til å lugge og stoppe opp, omtrent som familien Hoovers gamle folkevognbuss.

Meld deg på vårt NYHETSBREV