ANMELDELSE: Lucky Stiff, Union Theatre ✭✭✭✭

Ensemblet i Lucky Stiff

Union Theatre,

29. september 2017

4 stjerner

Bestill billetter Det er alltid en glede å se dette morsomme og intelligente stykket, som var den første suksessen til Lynn Ahrens (manus og tekst) og Stephen Flaherty (musikk): en herlig, tullete farse hvor musikalnumrene fletter seg sømløst inn i handlingen.  Det er en enkel historie, elegant fortalt, som gir rikelig med boltreplass for de mange birollene, noe som har gjort stykket til en gjenganger på teaterskoler.  Mye av den samme ungdommelige, energiske og sprudlende atmosfæren preger Paul Callens debutproduksjon. Her forener han sine talenter med den gnistrende koreografien til stjerneskuddet Jamie Neale, og fyller scenen med unge utøvere som tydelig fryder seg over å vise frem spillegleden og ferdighetene de har lært i timen.  I ekte 'Union'-tradisjon er dansenumrene forestillingens store styrke. Neale setter standarden fra start med et forrykende åpningsnummer, skarpt som en barberkniv og fullstendig fengslende. Trinnene utføres med suveren presisjon og treffsikkerhet – bare vent på den fantastiske kick-linen senere i showet!  Det er en perle.  Stemningen av frenetisk aktivitet – så typisk for farse – er det flust av her, men mye annet er annerledes i denne tolkningen av sjangeren.

Sist jeg så dette stykket var i en tradisjonell sceneoppsetting med fokus på de 'realistiske' elementene i underholdningen. Det var mye smelling med dører og alle de komplikasjonene og bisarre situasjonene som oppstår når karakterer forsvinner og dukker opp igjen i ett sett.  Farse baserer seg på samspillet mellom det vi og karakterene på scenen vet, og det vi og de faktisk kan se.  Reuben Speeds scenografi forkaster alt dette og gir oss et åpent rom, en nesten tom flate prydet med kun syv skjelettaktige dørkarmer og noen få bilderammer.  Dette transformerer totalt måten vi opplever stykket på.  Humoren genereres ikke lenger bare av det heseblesende drivet i et løpsk plott; i stedet lytter vi mer oppmerksomt til dialogen og tar situasjonene på alvor.  Sam Waddingtons lysdesign fyller tomrommet med atmosfære og karakter gjennom vakkert lys.  Og i et hjørne sørger Richard Bakers rytmeseksjon (med Richard Burden på bass og Alex Bramwell på trommer) for at musikken flyter som på en sprø cocktailbar ved den franske rivieraen.

Vi befinner oss nemlig i Sør-Frankrike (i hvert fall mesteparten av tiden).  Tom Elliot Reades Harry Witherspoon lokkes bort fra sin kjedelige jobb som skoselger og legger ut på et eventyr i Graham Greene-stil på jakt etter en mystisk arv.  Han havner midt i situasjoner han knapt kan mestre og slår seg sammen med Natasha Hoeberigs' sjarmerende Annabel Glick – som naturligvis også er ute etter de samme pengene.  Samtidig er den freidige skurken Rita La Porter, spilt av Natalie Moore-Williams, like i hælene på dem. Hun er like trigger-happy som alltid og nekter å la noe stoppe henne, lett haltende assistert av Tom Keelings klønete Vincent Di Ruzzio.  I tillegg jakter Jonathan Leinmullers Luigi Gaudi på den samme skatten, og det tar en stund før vi skjønner hvorfor.  Det merkeligste kravet i testamentet er imidlertid at Harry må dra på ferie til Frankrike med liket av sin velgjører, Tony Hendon (Ian McCurrach), som blir trillet rundt i rullestol og sminket for å se så levende ut som mulig.

Rundt disse sentrale karakterene roterer et ensemble i stadig endring, inkludert Lydia Marcazzos nattklubbsangerinne Dominique du Monaco, Elizabeth Brights langstrakte hushjelp, Beth Clarences treffsikre biroller, Tom Manns advokat, Blake Patrick Andersons servitør og Daniel Urichs pikkolo.  Urich, som også fungerer som konferansier på Du Monacos nattklubb, leverer et av kveldens mest minneverdige vokale øyeblikk. Stemmen hans er en ren nytelse – følg med på ham fremover.

Ellers består musikalnumrene – hvor nesten hvert eneste ett er skrevet i en ny stil – av en hyllest fra Ahrens og Flaherty til låtskriverne de beundrer mest. Vi hører spor av Sondheim i 'Something Funny's Going On', Maltby og Shire er inspirasjonen bak kjærlighetsduetten 'Nice', Leslie Bricusse skinner gjennom i Shirley Bassey-aktige 'Rita's Confession', og en glimrende parodi på Edith Piaf kommer fra Dominique i 'Speaking French'.  Deler av moroa ligger i å kjenne igjen inspirasjonskildene, noe som gjør forestillingen mer til en ellevill revy enn et tradisjonelt musikkspill, men det passer helt perfekt til stykkets lettbeinte ambisjoner.

Det er en morsom kveld ute, nydelig gjennomført med en original vri på et velkjent konsept, og med mye som lokker frem smilet.

Spiller frem til 21. oktober 2017

LUCKY STIFF BILLETTER