ANMELDELSE: Lunatic, TheatreN16 ✭

Lunatic

TheatreN16

30. oktober 2016

1 stjerne

Theatre N16 er et teaterkompani jeg har stor respekt for. Jeg har sett flere av deres forestillinger etter at de inntok sitt spennende nye lokale på The Bedford i Balham, og jeg har blitt tatt med til en rekke uvanlige og overraskende steder for å oppleve ting som sjelden krysser min vei i hverdagen.  Blant disse står den fantastiske ‘De unges forbund’ – en utsøkt modernisering av Ibsen av den begavede altmuligmannen og regissøren Whit Hertford – fremdeles som et kroneksempel på Fringe-teater på sitt aller ypperste.  Da jeg hørte at Hertfords neste prosjekt skulle være Bram Stokers ‘Dracula’, var forventningene store.

Det var uunngåelig at jeg i går trådte inn i det store ‘Globe Theatre’-rommet i pubkompleksets første etasje med visse forventninger.  Hertford er en svært intelligent og fantasifull teaterskaper, og Stoker byr på et råmateriale som har inspirert utallige tolkninger.  Enhver som tar fatt på et så velkjent verk, må regne med at publikum kommer med mange forhåndsdømte meninger, særlig når man blir minnet om arven ved at Bauhaus’ ‘Bela Lugosi’s Dead’ dundrer over anlegget på klubbvolum.

Ben Jacobs' scenografi er dristig, naken og konfronterende: en moderne, institusjonspreget ramme med skrivebord, mikrofon, spolebåndopptaker, lerret og til og med en lav vegg av lettbetong.  Så langt, så lovende.  En lege, eller kanskje en saksbehandler, sitter sammensunket ved skrivebordet før to pleiere bringer inn ‘pasienten’, herr Renfield (Chris Spyrides). Hans kraftige røst skjærer gjennom stillheten idet vi også begynner å høre legen, Justin Stayley, hvis vokalbruk dessverre tenderer mot det nesten uforståelig svake.

Stokers prosa fungerer tålelig bra på papiret, men den er temmelig gjenstridig når den skal sies høyt.  De fleste dramatiseringer velger derfor å fjerne det meste av det han skrev.  Men ikke her.  Vi får servert det som føles som endeløse mengder tekst, som i sitt sindige sen-viktorianske tempo beveger seg fra den ene høyttravende ideen til den neste – en språklig og litterær motpol til det øynene faktisk ser: psykiatriske pasienter dopet ned på piller, overgrep mot sårbare pasienter (inkludert voldtekt), og blendende hvitt lys – kanskje en referanse til CIAs torturteknikker?  Avstanden mellom teksten og det som skjer på scenen gapet som en dyp kløft, og det ble stadig vanskeligere å føle noe som helst slags engasjement eller få tak i forestillingens kjerne.

Etter cirka en time dukker en tredje ‘karakter’ opp: Sorcha Bannon. Da hun endelig tar til ordet, er hun så lavmælt at det selv på andre rad var knapt mulig å få med seg et ord av det hun sa.  Kanskje var det ikke meningen at vi skulle fokusere på dialogen?  Men hva da?  På nok en svært statisk og nådeløst ‘underdrevet’ prestasjon?  Det forble uklart hva formålet egentlig var.

Til slutt oppsøker legens venninne, Nina – søsteren til den avdøde bruden Lucy – rommet til den gale Renfield, og de har sex.  Det er uklart hvordan hun i det hele tatt kommer seg inn. Like etter forsvinner selve ‘lunatic’-karakteren fra tittelen.  Doktor Jonathan Harker lar oss så forstå at han hører stemmer i hodet, hvorpå hans tidligere pasient dukker opp igjen… naken og dekket av blod.  Jenta dukker også opp på galleriet som omkranser rommet, like naken og innsmurt i blod.  Renfield angriper Harker og biter ham som en vampyr, før han flykter (hvorhen?).  Så innser vi at alt sammen bare har vært en fantasi i Harkers hode!  Og det er det hele.

Det er mye her som minner om konvensjonene i tysk teater, og jeg har en følelse av at tyskere – som kultur – kanskje ville satt mer pris på denne tilnærmingen enn det som er vanlig i Storbritannia. Men hvem er vel jeg til å forhåndsdømme publikums smak?  Her er den i hvert fall; folk kan strømme til og la seg rive med av Gud vet hvilke fascinerende intellektuelle eller emosjonelle krumspring mens de bryter med stykkets utilslørte merkelighet.  Dessverre tror jeg ikke jeg blir en av dem.  Jeg vil heller gå tilbake til Wim Wenders’ og Murnaus ‘Nosferatu’, eller se Paul Morrisseys ‘Blood for Dracula’ igjen.  Men denne oppsetningen legger jeg i samme skuff som Mel Brooks' ‘Dracula: Dead and Loving It’.

Kanskje finnes det et annet, mer ferdigstilt og engasjerende verk inne i dette.  Men etter å ha jobbet med dette i åtte år, antar jeg at dette faktisk er nøyaktig det Hertford ønsker å formidle om temaet, og da må vi ta det for det det er.  Eller la være.  Jeg mener fremdeles han er en stor kunstner, og jeg ser frem til å se mer arbeid av samme kvalitet som ‘De unges forbund’.  Dessverre må jeg konstatere at jeg personlig ikke fant spor av den kvaliteten i akkurat denne forestillingen.

Lunatic presenteres av Riot Act Theatre Company i samarbeid med TheatreN16.

FINN UT MER OM THEATREN16