ANMELDELSE: Ma Rainey's Black Bottom, Netflix ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Ma Rainey's Black Bottom, som nå strømmes på Netflix med Viola Davis i hovedrollen.

Viola Davis i Ma Rainey's Black Bottom Ma Rainey’s Black Bottom.

Strømmes nå på Netflix.

4 stjerner

Siden kinoene holder stengt, er det ingen overraskelse at det summer av Oscar-rykter rundt filmer som er, eller snart blir, tilgjengelige via strømming. Denne ærbødige, trofaste og kraftfulle filmatiseringen av August Wilsons skuespill fra 1982 – ett av verkene i hans titall store «Pittsburgh Cycle» – fortjener all oppmerksomhet. I et platestudio i Chicago venter bandet og manageren på at «The Mother of the Blues», Ma Rainey, skal dukke opp. Imens filosoferer, krangler og diskuterer de sine egne livshistorier. Spenningen stiger når divaen Ma ankommer og insisterer på at hennes stammende nevø skal fremføre introduksjonen til tittellåten. Forestillingen bygger seg opp mot en sjokkerende avslutning som jeg fant både uforutsigbar og genuint rystende.

Jeg vil bli svært overrasket om denne produksjonen ikke henter hjem minst to Oscar-nominasjoner (og to seire). Den første bør gå til Viola Davis. Hun er alltid fremragende, og vant som kjent en Oscar for sin rolle i en annen Wilson-filmatisering, Fences, men her er hun rett og slett slående i tittelrollen. Hun gjennomgår en total forvandling. Ma er åpent lesbisk, tverr og enormt talentfull – en drømmerolle som Davis bebor fullt ut. Hun er iherdig og kompromissløs, selv når hun tar feil. Samtidig får Davis frem et knust uttrykk hos Ma i de rolige øyeblikkene; som om sangen er det eneste hun lever for. Hun bærer arrene fra sine livserfaringer – kampen enhver svart kvinne har måttet kjempe, og fortsatt kjemper – i sitt utmattede ansikt, sitt trette blikk og i sine sinneutbrudd. Det er nesten synd hun ikke er mer med i filmen, men det reflekterer teaterstykket: Ma ankommer sent og er med i færre scener enn bandet, men hvert eneste bilde teller i denne glitrende prestasjonen.

Den andre Oscar-nominasjonen kan plassere Chadwick Boseman i det triste selskapet av skuespillere som har vunnet prisen posthumt. Vi vet nå hvilke helseutfordringer han kjempet mot under innspillingen, og det synes på fysikken hans. Likevel tar det ikke fokus bort fra hans lidenskapelige og fengslende portrett av Levee, den hissige trompetisten som har egne ambisjoner og havner i konflikt med Ma Rainey. Spesielt emosjonelt sterkt er hans monolog om hvordan han som åtteåring var vitne til gjengvoldtekten av sin mor, og farens påfølgende hevn. Det er neppe tilfeldig at hvert rom i platestudioet minner om en fengselscelle; de er alle fanget av sin fortid og av rasismens grufulle historie, og de slipper sjelden unna dens rammer. Manuset er vakkert, tempoet nesten dvelende, men man innser at spenningen skrus til helt til historien overvelder dem og Levee ødelegger enhver sjanse for en fremtid.

Selv om hovedrollene er fremragende, er dette et ensemblestykke med perfekt casting. Jeg satte spesielt pris på Glynn Turman som den kloke pianisten Toledo, Jeremy Shamos som Mas tålmodige manager, og Dusan Brown som nevøen. Regissør George C. Wolfe legger til en scene om kulturell appropriasjon helt til slutt, noe som virkelig understreker stykkets og filmens relevans i dag. Anbefales på det varmeste.