ANMELDELSE: Made In Dagenham, Adelphi Theatre ✭✭✭✭

Made In Dagenham. Foto: Manuel Harlan Made in Dagenham

Adelphi Theatre

4 stjerner

Skurken i stress og nypussede støvler, komplett med bart, har ødelagt den magiske lykkeamuletten. Askepott får likevel ikke dra på ball. Men så gir gudmoren henne styrke, og hun finner motet til å dra likevel, iført en fabelaktig ny kjole. Litt nølende i starten snubler hun idet dansen begynner, men så snart hun merker støtten fra vennene sine, får hun selvtillit og blir ballets midtpunkt. Prinsen, som er distrahert av sine plikter, innser hvor nær han var å miste sjansen til å være med Askepott. Han ber om hennes hånd; hun svarer ja. Tårer og glede følger.

Dette er ikke handlingen i et moderne julespill, men selve kjernen i Made In Dagenham, en ny musikal regissert av Rupert Goold, som nå spilles på Adelphi Theatre. Det er en adapsjon av filmen fra 2010 og har den begavede og sjarmerende Gemma Arterton i hovedrollen.

Adapsjoner er alltid risikabelt. Tilhengere av originalen – enten det er en roman, film, skuespill eller dikt – vil alltid ha sterke meninger om tolkningen er tro mot kilden eller et helligbrøde. Hva mener du med at Eliza drar tilbake til Higgins i slutten av My Fair Lady? Hva mener du med at Shelley Winters' karakter dør etter svømmeturen og ikke idet skroget skjæres gjennom rett før redningen i The Poseidon Adventure? Hva mener du med at Rapunzel ikke dør i Into The Woods? Slik fortsetter det.

Men sannheten er at hver adapsjon må fungere på sine egne premisser og i sin egen kontekst. Historier og karakterer endres for å passe den nye formens krav, slik at den blir mest mulig slagkraftig. Akkurat som film kan fortelle sider med historie i ett bilde eller en kort, stum scene, kan musikalformen formidle karakter og historie på utallige måter – gjennom sang, dans, musikalske mellomspill og manus. Hvordan disse elementene kombineres avgjør publikums respons. Det er derfor aldri nødvendig å kjenne originalen for at en ny musikal skal fungere; det er musikalformen som må være sammenhengende, forståelig og nesten alltid full av hjertevarme.

Made in Dagenham er en klassisk David mot Goliat-historie, satt mot et bakteppe av 60-tallets sexistiske verden og vevd sammen med romantikk og et hjemlig opprør. Denne spesifikke David-skikkelsen bekjemper kanskje mer enn bare én kjempe, men det er ikke det viktigste; hun prøver ikke nødvendigvis å endre verden (selv om det er nettopp det som skjer), hun søker bare rettferdighet. Selv om hendelsene som skildres her hadde enorm politisk betydning, er ikke denne tyngden selve kjernen i Made In Dagenham.

Nei. Akkurat som Hamlet ikke er en satire over monarkiet, er Made In Dagenham en mild, søt og ganske herlig historie om en jordnær kvinne som for et øyeblikk trår inn i rampelyset, nesten mister familien hun elsker, men som ved å være prinsippfast, ærlig og tro mot seg selv, lykkes over all forventning og belønnes med lykke. Det er rett og slett et moderne eventyr, uavhengig av hvor sterkt eller løst det er forankret i virkeligheten.

Og når Made In Dagenham fokuserer på eventyret, er den totalt fengslende, veldig morsom, hjertevarm og genuint rørende. Og tvers igjennom britisk. Den spenner over hele registeret fra lune smil til stille, tårevåte øyeblikk; en musikalsk berg-og-dal-bane med flere topper enn bunner, der Richard Thomas' utmerkede tekster er et av de absolutte høydepunktene.

Rita er lykkelig gift med Eddie, de har to barn og bor og jobber i Dagenham ved Ford-fabrikken. Ford strukturerer om lønnsnivåene og planlegger i den forbindelse å klassifisere Rita og hennes kolleger som syr setetrekk som mindre faglærte enn mennene – inkludert Eddie – som utfører ufaglært rutinearbeid. Kvinnene nekter å godta avtalen, og den påfølgende arbeidskonflikten blir selve drivkraften for kampen for likelønn i Storbritannia. Mennene (politikere, fagforeningsledere, sjefer og kolleger) reagerer dårlig på kvinnenes krav, og Eddie forlater Rita og tar med seg barna. Til tross for den brutale, sexistiske verdenen hun befinner seg i, kjemper Rita videre og overbeviser til slutt landets mektigste fagforening til å stemme for likelønn. Eddie innser at han har tatt feil, og lykken gjenopprettes.

Men, av en eller annen grunn – enten det er Rupert Goolds regi eller Richard Beans narrative visjon – begrenser ikke musikalen seg til historiens Askepott-aspekter. Dumt nok, og nokså poengløst (og faktisk litt støtende), inkluderer historien mellomspill med Harold Wilson og Mr. Tooley, den amerikanske toppsjefen for Ford, som er både overfladiske, barnslige og motstridende. De tilfører ikke stykket noe, men svekker det fundamentalt. De hører hjemme i en annen forestilling; en smakløs parodi på stereotyper eller en politisk satire.

Tilstedeværelsen av disse ufattelig tåpelige sekvensene betyr at annet materiale blir utelatt. For eksempel finnes det ingen lykkelig duett mellom Rita og Eddie som etablerer hva hun risikerer å miste; det er ingen solo for kona til fabrikksjefen som inspirerer Rita til å stå på sitt; det er ingen duett mellom Connie og Monty som har en lang, nær historie i fagforeningen; og det er ingen sang for den spydige og rappkjeftede Beryl – en tapt mulighet for et potensielt shownummer.

I stedet for å bruke musikken til å drive forståelsen av situasjon eller karakter fremover, øser det kreative teamet bort tid på tåpelige uvesentligheter. At denne feilvurderingen ikke senker hele prosjektet, sier mye om kvaliteten på materialet som faktisk er tro mot musikalkomedie-sjangeren, og ikke minst castens dyktighet.

Sluttnummeret, Stand Up, er en musikalsk fryd, men det får en til å lure på hvorfor komponist David Arnold ikke har levert et mer raffinert partitur gjennomgående. Han forstår åpenbart effekten av toneartskifter, ulike taktarter, harmonier og modulasjoner; han velger bare å ikke bruke dem så ofte. Det betyr ikke at det mangler nydelige melodier og fengende låter – for det finnes det absolutt – men inntrykket er at musikken ikke sto i fremste rekke under forberedelsene. Politisk parodi er aldri viktigere enn storslått musikk, en lekse Bean og Goold bør merke seg.

Likevel er ikke disse svakhetene fatale, og de sentrale prestasjonene er avgjørende for resultatet.

Gemma Arterton er en fabelaktig Rita. Hun er vakker, full av varme og sjarm, og tilfører en ekte følelse av sannhet i hvert øyeblikk. Uanstrengt etablerer hun tidsånden handlingen utspiller seg i og det varme samholdet mellom kvinnene på fabrikken. Men man kjenner også rastløsheten hennes idet hun kjemper mot den inngrodde forestillingen om at menn vet hva som er best for henne og barna.

Vokalt er hun på sitt beste i åpningsnummeret, duettene med Eddie og i den kraftfulle Stand Up! Hun mestrer stort sett partiturets krav; hun er en fremragende skuespiller som kan synge. Likevel ville musikken tjent på en fremragende sanger som kunne spille skuespill. Det er flere øyeblikk hvor vokal kraft kunne forvandlet en ordinær sekvens til noe ekstraordinært.

Sophie-Louise Dann demonstrerer nettopp dette når hun, som minister Barbara Castle, leverer en kraftprestasjon i sin solo i andre akt. Hun får helt fortjent taket til å løfte seg.

Som Eddie er Adrian Der Gregorian perfekt som den vanlige fyren, den litt hjelpeløse faren, mannen som virkelig elsker kona si, men som ikke forstår henne. Han gir et varmt, rørende og oppriktig portrett av det hverdagslige. Det som er ekstraordinært ved ham, er stemmen. Han er i toppform gjennom hele forestillingen, men spesielt i The Letter og i duetten der han forteller Rita at det er slutt mellom dem.

Isla Blair er selvsikker, sjarmerende og klok som Connie, kvinnen som har giftet seg med fagforeningen og prioritert karrieren der foran alt annet. Det er en nydelig, lavmælt prestasjon som gir stykket ekte hjertevarme.

Ritas venninner er alle fremragende: Sophie Stantons Beryl (en kvinne som kunne fått Gordon Ramsay til å rødme), Heather Craneys Clare (en herlig blanding av Barbara Windsor og 60-tallsnostalgi; ren glede), Sophie Isaacs' Sandra (selve symbolet på en Carry On-jente) og Naana Agyei-Ampadu (sømshersken som kunne styrt et fly). De utgjør en fantastisk gjeng og får utmerket støtte fra ensemblet. Faktisk er ensemblesangen et gjennomgående høydepunkt.

Naomi Frederick er fabelaktig som Lisa, den intelligente, men tilsidesatte kona til den pertentlige og udugelige Hopkins (Julius D'Silva i strålende form). Replikken hennes om hesten ektemannen har gitt henne er kveldens beste. Hun tegner et tydelig bilde av smerte og lidenskap, og øyeblikket der hun gir Rita kjolen før talen skal holdes, er et av de perfekt enkle teaterøyeblikkene som blir sittende i deg.

David Cardy gjorde det han kunne med rollen som Monty, og talen hans fra sykesengen var spesielt rørende. Materialet hans er ikke på langt nær så sterkt som kvinnenes, men han fikk maks ut av det han hadde fått utdelt. René Zagger koser seg i en rekke roller og går løs på hver enkelt med guts og presisjon. Scott Garnham gir alt som Buddy Cortina.

Gitt at historien om den sadistiske læreren Macer renner ut i sanden, og at Harold Wilson og den amerikanske sjefen Tooley brukes på en tåpelig måte, bidrar prestasjonene til Steve Furst (Tooley), Mark Hadfield (Wilson) og Gareth Snook (Macer) lite til musikalens totale suksess. Dette er ikke deres feil; de gjør det de blir bedt om. Og kanskje er det fordi de gjør det så bra at skaden disse scenene påfører stykket, blir noe mindre. Kanskje. Jeg tviler på at amerikanere (eller noen andre) vil se humoren i Tooleys uutholdelige åpningsnummer i andre akt, This Is America. Den burde kuttes og erstattes umiddelbart.

Koreograf Aletta Collins utnytter ikke mulighetene for dans og bevegelse som stykket og musikken gir. Buddy Cortinas nummer overlever ikke iscenesettelsen, uansett hvor godt det synges. Det finnes ett øyeblikk, idet en scene forvandles til en pub, hvor en solodanser (tilsynelatende Rachel Spurrell) personifiserer sekstitallets glede og sjel i en lykkedans – om bare Collins hadde opprettholdt det nivået av intensitet gjennomgående. Med bedre og mer oppfinnsom koreografi ville dette vært en langt større underholdningsopplevelse.

Bunny Christie har skapt en utmerket scenografi. Det er en permanent produksjonslinje som rammer inn handlingen, med bilseter som ruller på et høyt transportbånd, noe som stadig minner oss om fabrikkens behov for fremdrift – samtidig som det tydeliggjør at kvinnenes søm bringer farger til mennenes grå prestasjoner. Løsningen for O'Grady-huset over to plan er søt, men ikke særlig nyskapende.

Minst imponerende er Richard Brookners lyddesign. Den gjør ingenting for å tydeliggjøre sangernes diksjon og mudrer ofte til det som ellers ville vært krystallklart. Balansen mellom orkester og sangere er ofte feil – uforståelig nok. Dette bør ordnes raskt.

Det er mye å elske her, en god del å like, og noen få ting som blir helt feil. Men helhetsinntrykket er godt. Hvis det kreative teamet sluttet å prøve å være så smarte med politisk satire og holdt seg til historiens driv og de nydelige hovedkarakterene, ville dette vært en virkelig stor britisk musikal. Slik det står nå, sørger sjarmen og ferdighetene til den store casten, anført av Arterton og Der Gregorian, for masse latter, noen tårer og en rungende følelse av triumf i sluttnummeret. Man skal være ganske vrang for å ikke få lyst til å reise seg for denne gjengen når kvelden er omme.