ANMELDELSE: Metropolis, Ye Olde Rose And Crowne ✭✭✭✭✭

Metropolis

Ye Olde Rose And Crowne

13. oktober 2017

5 stjerner

Bestill billetter Hvis det noen gang fantes en forestilling som sårt trengte et gjensyn, en ny vurdering og en ordentlig relansering, så er det denne.  Jeg så den tre ganger i løpet av dens første spilleperiode på Piccadilly Theatre i West End, og jeg kan fortelle deg at publikum og anmeldere den gang, særlig anmelderne, og definitivt meg selv inkludert, totalt mislyktes i å forstå dens mange skjønnheter og styrker.  I stedet ble forestillingen en slags midlertidig grotesk kuriositet, et grusomt sirkusnummer som folk 'i de rette kretser' følte de måtte se bare for å le av det, spotte ambisjonene og den oppfattede klossetheten, og for å kunne gratulere seg selv med å ha sett så mange feil og vite så mye bedre enn både forfattere, kreatører og skuespillere.  Siden den produksjonen stengte i 1989, har den ikke vært å se i London.  Alle som tilbringer selv fem minutter med All Star Productions' ferske oppsetning i deres faste tilhold over en pub i Nord-London – et bemerkelsesverdig sikkert og selvsikkert gjensyn med verket – vil overhodet ikke være i stand til å forstå hvorfor.

Regissør Tim McArthur (assistert av sin faste samarbeidspartner Jamie Birkett) og musikalsk leder Aaron Clingham har tenkt helt nytt rundt forestillingen og pønsket ut en strålende strategi for å få oss med på gjenoppdagelsesreisen.  Allerede fra første sekund du går inn i salen, som på kløktig vis er lagt via en fremmed rute (Rose and Crowne har et entusiastisk og lojalt stampublikum, men jeg mistenker at dette grepet vil ta enhver tilskuer på senga), kommer vi inn i et rom som er dristig rekonfigurert i skarpe diagonaler.  Det er forvandlet til en verden av underjordisk, industrielt mørke, takket være Justin Williams og Jonny Rusts scenografi, og effektfullt lyssatt av Vittorio Verta, som tilfører denne tyske ekspresjonistiske myten et snev av futurismo.  Tilstedeværelsen av Fritz Langs originale stumfilm (etter manus av ham selv og kona Thea von Harbou) ruver størst i åpningskoreografien, praktfullt realisert av Ian Pyle – nok et vedunderbarn fra dette huset – og i den første puljen med kostymer fra en annen gjenganger, Joana Dias.  Men etter dette glir filmreferansene unna, slik at vi kan engasjere oss i historien slik manusforfatterne har tolket den.

Karrieren til komponist Joe Brooks sank som en stein for ti år siden i et kaos av beskyldninger om Weinstein-aktig heslighet: tiltalt for gjentatte 'casting couch'-voldtekter valgte Brooks å ta sitt eget liv i 2011 fremfor å møte i retten.  Nå blir den amerikanske komponisten bak 'You Light Up My Life' og mange andre vakre melodier hentet frem i lyset som skaperen av et av de mest storslåtte musikalske partiturene som er skrevet her til lands.  Åpningsnummeret '101.11' er like grøssende som det er elektrifiserende, og med et ensemble på hele sytten stemmer – klokelig nok uten forsterkning – som synger ut til oss, glemmer vi umiddelbart at vi befinner oss på et lite fringe-teater.  Vi blir ført rett inn i en fantasiverden der de store historiene fortelles.  Dusty Hughes, som er langt mer kjent for sitt dramatiske arbeid og sine TV-spill, står for tekst og manus, og her viser han seg som en suveren librettist som klarer å kondensere det spektakulære fra Langs film og samtidig fremheve den menneskelige historien i hjertet av det hele.  Tilleggsmateriale er levert av britiske David Firman, som er dyktig på mange felt, ikke minst filmmusikk, og det er mye her som får forestillingen til å høres storslått filmatisk ut, samtidig som den føles intens og privat.

Her får vi faktisk følelsen av et nært og umiddelbart familiedrama.  Vi har den kalde, autoritære faren: Gareth James' perfekt underspilte John Freeman – han gjør sitt åpningsnummer, 'The Machines Are Beautiful', like ærlig og rørende som en tale på en partikonferanse.  Han kjemper om lydigheten til sin sønn og arving, Rob Herrons storslåtte og imponerende Steven.  Dette er en prestasjon som garantert vil gi ham både priser og oppmerksomhet fra castingansvarlige for de store West End-musikalene: han har en av de sterkeste og mest grunnstødige heltetener-stemmene jeg har hørt på lenge, i tillegg til en imponerende fysikk og et ansikt som meislet i stein.  Forelskelsen hans er rettet mot den hypnotisk fascinerende Maria: Miiya Alexandra synger sin sopranstemme med herlig presisjon, og duettene med Herron, ikke minst den store låten 'It's Only Love', er et av forestillingens høydepunkter.  Når Maria så forvandles til den nådeløse roboten Futura, spiller Alexandra på denne Odette-Odile-dualismen for alt den er verdt, noe også regien gjør.  Den fjerde brikken i denne familien er den kløktig feminiserte Dr. Warner, oppfinneren av Futura, spilt med noe mer enn bare moderlig hengivenhet av Kitty Whitelaw.  Hun gir alt hun gjør et snev av grevinne Geschwitz (fra en annen ikonisk skildring fra perioden, 'Pandoras eske').

Rundt denne infernalske kvartetten, som kjemper i grenselandet mellom arbeidernes luftløse, giftige underverden og elitens solfylte og bortskjemte fritidsparadis, møter vi rundt 32 andre roller spilt av ensemblet.  Blant disse stikker Michael Levi av med den beste biten i rollen som George.  Han er velsignet med fantastisk musikk, inkludert hiten skrevet for Stifyn Parri i originaloppsetningen, den praktfulle 'The Sun'.  Alex Ely gjør en skremmende håndlanger av den harde Jeremiah, og Mark Mackinnon skaper den illevarslende skurken Groat.  Som en motvekt gir Tom Blackmore, et annet lovende nytt talent, oss lidenskap og drama som Marco, i vakkert samspill med resten av det kruttsterke ensemblet bestående av Shannon Kavanagh, Mikey Wooster, Natalie Jayne Hall (dansekaptein) og Freya Tilly – som er knallgode som elitister – samt Michael Larcombe, Laura Hyde, Tami Stone og Kieran Wynne.  'Barna' som trengs for handlingen er løst med dukker styrt av de fire sistnevnte skuespillerne, noe som bevarer spenningen fra resten av stykket uten å 'mykne opp' inntrykket.  Sangen er strålende hele veien, med utmerket fremførte korensembler, fengende hymner og et komplekst utvalg numre i alle former – fra populærmusikk og rockebaserte stiler til en nær kontinuerlig strøm av musikk der uttrykket varierer fra det mest intime og kammerpregede til storslåtte stadionnumre.

Utrolig nok består bandet som formidler all denne musikken kun av Clingham på tangenter, Ashley Blasse på gitarer, Ollie Davie på bass og Janette Williams på slagverk.  Det er forbløffende hvordan denne kvartetten klarer å skape en så mektig fremføring av dette varierte og rike partituret.  Lenge oversett – uansett hva den merkelige årsaken måtte være – har denne forestillingen nå utvilsomt funnet sitt publikum igjen.  Dette er et stort skritt fremover for All Star Productions: en betydelig gjenoppdagelse av et musikalsk mesterverk som har blitt urettmessig ignorert.  Jeg var heldig nok til å se den under prøveforestillingene og var begeistret over å komme tilbake på premierekvelden.  Det er en slik forestilling som gir deg lyst til å se den igjen og igjen.  Løp og kjøp billetter til det som vil bli en av årets raskest utsolgte forestillinger.

Spilles til 5. november 2017

Foto: David Ovenden

METROPOLIS BILLETTER