ANMELDELSE: Miss Julie, Jermyn Street Theatre ✭✭✭✭✭

Frøken Julie

Jermyn Street Theatre

5 stjerner

Bestill billetter nå Det kreves et modig team for å gå løs på et så ikonisk stykke som Strindbergs Frøken Julie. Den forrige oppsetningen jeg så – Yael Farbers sørafrikanske adaptasjon, Mies Julie på Riverside Studios i 2013 – overskygget i mine øyne alle tidligere versjoner. Det var derfor med en viss skepsis jeg satte meg til rette i det intime Jermyn Street Theatre for å se Howard Brentons nyeste verk. Kvelden skuffet ikke. Brentons oversettelse føles uformelt frisk, og alle de tre skuespillerne kaster nytt lys over disse ikoniske karakterene. Det er en kraftprestatasjon av en produksjon, og Tom Littlers regi sørger for at hvert ord og hver stillhet dirrer av følelser; dette bør man ikke gå glipp av.

Howard Brenton har forsøkt å skrive en "autentisk" tolkning, basert på Agnes Broomes bokstavelige oversettelse fra svensk. Han har omarbeidet teksten mesterlig og fanget alle lystene, nyansene og til og med humoren i Strindbergs tekst. Språkets direkte form gjør imidlertid at de slående metaforene til tider føles litt vel tydelige. Jeg føler at det i det svenske språket finnes en poesi som sømløst forener den hverdagslige dialogen med billedbruken, og i dette tilfellet førte det til at stykket føltes mer engelsk enn skandinavisk. Men det er ingen uting. Det er fint når dramatikere bringer noe fra sin egen verden inn i en oversettelse for å forankre den i en håndgripelig virkelighet. Det eneste tapet man kan argumentere for, er at det ligger i stykkets natur at Julie oppfører seg på en "u-svensk" måte; derfor må det finnes et svensk miljø å knuse, ellers mister vi det kulturelle sjokket i handlingene hennes. Julie var en karakter som forferdet og rystet det svenske samfunnet da stykket først ble spilt, så en mer autentisk svensk følelse ville hjulpet med å ramme inn og kontekstualisere hennes overtramp.

Louie Whitemores scenografi utnytter det intime lokalet i Jermyn Street til det fulle, med kobberdetaljer, isblått og blåregn som henger fra det lave taket. Det er til og med en fungerende kokeplate hvor et realt måltid blir tilberedt. Stykkets univers utvides intelligent gjennom Max Pappenheims dyktige lyddesign, der midtsommerviser og fuglekvitter driver inn og ut av hørevidde. Tom Littlers regi er uredd; han strekker tid og rom med kompleks scenekunst for å skape en naturalisme som nesten føles elastisk. Det er i de perfekt utførte hverdagsscenene at vi føler Strindbergs klaustrofobi på sitt mest intense.

I sentrum av denne stive og ordnede verdenen finner vi den virvelvinden som er Frøken Julie, den unge aristokraten spilt med både gnist og hjerte av Charlotte Hamblin. Hun er på samme tid avskyelig og fortryllende, og drar både publikum og Jean med seg i et forfall, desperat etter at en vennlig sjel skal redde henne fra henne selv. Hamblin er totalt fengslende; hun snerrer med en hertugunnes overklassemanerer, forfører som en sirene, og klynker som et barn mens det sprø skallet hennes sprekker foran øynene våre. Overfor henne står James Sheldon som Jean, den ambisiøse og magnetiske tjeneren. Sheldon er helt overbevisende i sin følsomhet og godhet overfor sin hardtarbeidende forlovede, men kjemien mellom ham og Julie er for sterk til å ignoreres. I starten fremstår han som de sterke, omsorgsfulle armene hun trenger, men hennes brutale seksualitet henter frem en grusomhet i ham, og han klarer ikke å unnslippe klassestrukturene han selv forakter så sterkt. Trioen fullføres av Izabella Urbanowicz, som er ydmyk og flittig; fingrene hennes søker stadig etter mer arbeid mens hun styrer i det trange rommet. Hun utgjør motpolen vi dømmer Julie etter. Hun er isen til Julies ild – en kvinne forankret i Gud og ærlig arbeid, men med en tunge og et sinn som er like skarpt når hun blir presset. Urbanowicz legemliggjør arbeidets verdighet og lar aldri sin Christine bli selvmedlidende eller bitter.

Dette er en slående Julie, fylt av tross, rastløshet og fortvilelse. Julies raseri mot morens forsøk på å oppdra henne som halvt mann, halvt kvinne – og hennes påfølgende identitetskonflikt – føles spesielt relevant i vår tids fokus på kjønnsfluiditet. Hennes angstfylte rop fortsetter å resonnere hos alle som føler seg i utakt med omgivelsene. Det lange spilleløpet denne produksjonen har hatt som repertoarteater ved Theatre by the Lake i Keswick før overføringen til West End, er et bevis på hvor viktig fast ensemblevirksomhet er, og mulighetene det gir unge skuespillere til å lære og foredle håndverket sitt. Den rene kraften og intensiteten i denne forestillingen vil sitte i deg lenge.

Spilles frem til 2. desember 2017

BESTILL BILLETTER TIL FRØKEN JULIE VED JERMYN STREET THEATRE