ANMELDELSE: Nightfall, Bridge Theatre ✭✭✭

Paul T Davies anmelder Barney Norris sitt stykke Nightfall, som nå spilles på Bridge Theatre.

Claire Skinner (Jenny) og Sion Daniel-Young (Ryan) i Nightfall. Foto: Manuel Harlan Nightfall

Bridge Theatre

9. mai 2018

3 stjerner

Bestill billetter nå

Tre produksjoner ut i sesongen er det fremdeles Bridge Theatre selv som er den største stjernen. I Nightfall er teateret bygget om til en «thrust stage»-scene, og dynamikken mellom scene og publikum er endret på nytt – dette er virkelig et fantastisk scenerom. Men når det gjelder Barney Norris' jordbruksdrama for fire roller, avslører det også manusets begrensninger; stykket føles overveldet av lokalet, og karakterene er ikke fullt utvokst til å realisere potensialet i teksten.

Claire Skinner (Jenny) og Ukweli Roach (Pete) i Nightfall. Foto: Manuel Harlan

Dette er ingen idyllisk landsbygd i glanset innpakning; familien kjemper fremdeles med å bearbeide farens død i 2016. Moren Jenny klarer ikke å gå videre; hun synker dypere ned i gjeld og mot alkoholmisbruk, samtidig som hun klamrer seg til et nyoppstått, idealisert bilde av mannen sin og fortiden. Barna Ryan og Lou er selve symbolet på «leie-generasjonen», ute av stand til å flytte ut eller komme seg videre uten den økonomiske tryggheten de aldri ser ut til å oppnå. Bestevennen Pete, Lous tidligere kjæreste, dukker opp igjen etter å ha sluppet ut av fengsel for vold, og han og Lou tar opp kontakten igjen.

Ophelia Lovibond (Lou), Claire Skinner (Jenny), Sion Daniel-Young (Ryan) og Ukweli Roach (Pete) i Nightfall. Foto: Manuel Harlan

Jeg setter stor pris på teatermetaforer, men her kan en oljerørledning som deler gården i to – satt opp av faren for å hevne seg på naboen – like gjerne ha hatt navnet «Brexit» skrevet på siden. De stadige diskusjonene om de skal forlate landet eller bli værende («leave or remain») blir også litt trettende. Stykket starter med at Ryan og Pete tapper olje fra rørledningen for å skaffe nødvendige penger til gjelden. Første akt mangler fokus, men avsluttes med et nydelig, spontant frieri som tilbyr Lou en flukt fra gården ved å flytte til Dubai med Ryan.

Sion Daniel-Young (Ryan), Claire Skinner (Jenny), Ophelia Lovibond (Lou) og Ukweli Roach (Pete) i Nightfall. Foto: Manuel Harlan

Skuespillerne er utmerkede og jobber hardt for å dekke over inkonsekvensene i manuset. I en rolle som ligger et sted mellom sønderknust enke og manipulerende overhode, gjør Claire Skinner en god jobb med å forankre Jenny i virkeligheten, spesielt når hun uttrykker angsten for å bli forlatt alene. Ophelia Lovibond fanger Lous lengsel etter å flytte, etter å starte et liv borte fra røttene der en omfavnelse kan føles som en lenke. Sion Daniel-Young er glimrende som Ryan; han formidler en desperat optimisme samtidig som han innser realitetene i situasjonen – han er den som kunne ha reddet gården. Som Pete er Ukweli Roach perfekt som den unge mannen som har fått en sjanse nummer to og er bestemt på å gripe den. Jeg føler bare at Norris ikke helt klarer å bringe stykket til et dramatisk høydepunkt; karakterene blir tilgitt sine feil og innsatsen øker aldri ordentlig.

Laurie Samsons regi er likevel veltempoet, Rae Smiths scenografi er utmerket, og Norris har skrevet noen svært gode replikker. Til syvende og sist føles dette likevel som et stykke som hadde passet bedre på mer intime scener som Dorfman eller Royal Court Upstairs (hvor det dystrere, men mer treffsikre landbruksdramaet Gundog ble spilt tidligere i år). Det reiser også spørsmål om hvordan Laura Linneys soloprestasjon i My Name is Lucy Barton (neste stykke på Bridge) vil fungere i dette rommet.

BESTILL BILLETTER TIL NIGHTFALL PÅ BRIDGE THEATRE NÅ