ANMELDELSE: No Villain, Old Red Lion Theatre ✭✭✭✭✭

George Turvey og Helen Cole i No Villain. Foto: Cameron Harle No Villain

Old Red Lion Theatre

10.12.15

5 stjerner

Hundreårsjubileet for Arthur Millers fødsel har resultert i mange bemerkelsesverdige nyoppsetninger av den rekken med berømte stykker han skrev på slutten av 1940- og 1950-tallet. Det har også kastet et velkomment, betimelig og avslørende lys over glemte verk fra hans tidlige år, spesielt The Man Who Had All The Luck, som King’s Head Theatre satte opp for noen måneder siden. Gitt omfanget av både faglitteratur og Millers egne selvbiografiske skrifter, skulle man tro det var lite igjen å si om hvordan karrieren hans ble formet. Likevel har regissør Sean Turner her lykkes med noe ingen kunne forutsett – å gi oss verdenspremieren på Millers aller første stykke, No Villain, i en fabelaktig produksjon som allerede viser forfatterens stil i full blomst. Premiereaftenen, spilt foran et publikum av fremtredende kulturpersonligheter, var en triumf for alle involverte. I memoarene Timebends nevner Miller stykket i forbigående som det mest selvbiografiske han har skrevet, men sier ellers lite. Det ble skrevet i 1936 da han bare var 21 år og student ved University of Michigan. Faren hans sin tekstilbedrift hadde gått konkurs, og han trengte å vinne en skrivepris for å kunne betale for studiene. Det gjorde han, men da formålet var oppnådd, ble stykket aldri oppført, og det gikk i glemmeboken. Det var ukjent for Miller-familien helt til regissør Sean Turner spores det opp i universitetsarkivene og fikk tillatelse til å sette det opp.

Adam Harley i No Villain. Foto: Cameron Harle Mange stykker hentes frem igjen kun på grunn av forfatterens senere rykte uten å egentlig fortjene plassen, men No Villain tilhører ikke denne kategorien. Selv om det ikke er et tapt mesterverk, er det et velskrevet stykke som er totalt oppslukende som drama, og bemerkelsesverdig fordi forfatterens varemerke i stil, tema og teknikk allerede er på plass.

Handlingen varer i nitti minutter uten pause, og alle som kjenner Millers arbeid fra de påfølgende ti årene vil umiddelbart føle seg hjemme. Spenninger i familien og på arbeidsplassen står i sentrum: fedre mot sønner, bror mot bror. Konflikten mellom hva som er rett for individet og hva som er godt for fellesskapet er der fra starten av, og viser Millers særegne vri på en dramatisk tradisjon som har preget scenekunsten siden grekerne, her med tydelige spor av Ibsen. Ideologiens rolle – i dette tilfellet kommunismen – utforskes, og fokuset ligger på sprekkdannelsene som oppstår når denne settes opp mot lojalitet til familie og egne verdier.

Stemmen er også ferdig utformet. Dialogen viser en bemerkelsesverdig modenhet og balanse. Den er tidvis fylt med levende bilder, men føles overbevisende naturlig og ikke påtatt litterær. Karakterene, selv birollene, er godt kontrastert, med rikelig rom for både hverdagslig humor og større dramatiske tablåer. Fremfor alt ser vi Millers karakteristiske evne til å skape en uutholdelig sekvens av press og byrder på mennesker for å se om kullet forvandles til diamant eller knuser under presset.

Handlingen skifter mellom en leilighet preget av falmet storhet, bebodd av den deklasserte Barnett-familien, og et kontor på en tekstilfabrikk ledet av faren Abe Barnett (David Bromley). To atmosfæriske, detaljerte, men likevel enkle kulisser av Max Dorey gjør underverker på den begrensede plassen på Old Red Lion, slik at sceneskiftene skjer sømløst. Familiens lykke er allerede nedadgående under depresjonen. Moren Esther (Nesba Crenshaw) viser tegn til hysteri, og Abe veksler mellom angst og overfladisk selvsikkerhet mens han prøver å redde fabrikken gjennom en streik som blokkerer vareleveransen. Eldstesønnen Ben (George Turvey) har gitt opp studiene for å hjelpe faren; yngstesønnen Arny (Adam Hartley) er på universitetet og har omfavnet marxismen, mens lillesøsteren Maxine (Helen Coles), en noe underutviklet rolle, lever tenåringslivet i utkanten av familiens trykkoker. Mest ulykkelig er bestefar Barnett (Kenneth Jay), som har vanskeligst for å tilpasse seg et liv i trange kår.

Alle står overfor tøffe moralske valg: Vil Abe og Ben bruke alle midler for å få ut varene, selv om det setter arbeiderne i fare? Skal Arny hjelpe familiens bedrift eller følge sine kommunistiske prinsipper? Vil Ben gå gjennom et kjærlighetsløst ekteskap for å redde familiens økonomi? Kan Esther holde familien samlet, eller må hun velge ektemannen fremfor sin far? Og som en rød tråd gjennom alt: hvordan beholder man sin personlige integritet når lojaliteten til prinsipper og mennesker drar i vidt forskjellige retninger?

Nesba Crenshaw og David Bromley i No Villain. Foto: Cameron Harle. Disse motsetningene skaper fantastisk intense diskusjoner og kraftfulle ordvekslinger som gir følelsen av den ekte Arthur Miller i arbeid. Samspillet mellom de to brødrene, preget av både hengivenhet og rivalisering, er fengslende og driver handlingen fremover; og spenningene på arbeidsplassen mellom Abe og Ben tåler sammenligning med lignende øyeblikk i All My Sons og Death of a Salesman. Det er også såre øyeblikk mellom far og datter, og mor og sønner, som gir et imponerende inntrykk av Millers bredde og modenhet selv som ung skribent.

Det er imidlertid noen problemer med stykket som bør nevnes, utfordringer man kan forvente av en uerfaren dramatiker. Enkelte taler er litt tunge, inkludert en oppsummering av kommunistisk doktrine som den eldre Miller sannsynligvis ville ha kuttet, og selve strukturen i skrivingen er noe løsere enn det han senere ble kjent for. I starten, mens familien venter på at Arny skal komme hjem, legges det opp til et sammenstøt mellom hans verdier og familiens bedrift – kommunisme mot kapitalisme. Men dette kulminerer aldri helt. Selv om Arny nekter å hjelpe til under streiken, uteblir det store oppgjøret med faren, og Arny blir stående litt på sidelinjen i stykkets avslutning.

Isteden blir Miller mer interessert i storebror Ben, hvis valg og personlighet blir mer kompleks utover i stykket. Ben har faktisk sympati for arbeidernes sak, samtidig som han prøver å balansere forpliktelsen overfor familien og ønsket om en uavhengig fremtid. I stykkets kraftigste konfrontasjon mellom brødrene, leverer Ben en bitende kritikk av forenklede ideologiske valg, og vi blir bedt om å se på mannen som prøver å forsone hverdagens uforenlige elementer som den sanne helten. Det er også Ben, ikke Arny eller Abe, som får stå for den siste eksistensielle handlingen helt til slutt.

Denne slutten etterlot meg med blandede følelser. Den er melodramatisk, men det er ikke nødvendigvis et problem, da det alltid var en del av Millers kunst å blande rå naturalisme med øyeblikk av forhøyet melodrama som føles helt rett når de inntreffer. Det er snarere at denne slutten føles mer som en ny begynnelse som reiser en helt ny mengde spørsmål. I et stykke av denne lengden forventer man nesten en andre akt hvor disse nye retningene utforskes. Jeg merket at mange i publikum ble overrasket over at stykket sluttet der det gjorde, snarere enn i det far-sønn-oppgjøret det virket å styre mot. Hadde Miller vendt tilbake til denne teksten, mistenker jeg at han ville ha strukket disse mulighetene ut til en helaftens forestilling.

Skuespillet er gjennomgående strålende. Turvey har den mest krevende rollen med tanke på karakterutvikling, og han gjør det suverent. Hans tolkning av Ben har en eksemplarisk emosjonell bredde og et hjerterom som svarer til utfordringene han møter. Likeledes gjør Bromley en flott jobb med å vise Abes falmende forretningssans og tap av selvtillit, parret med en stolt trass. Det er et sterkt portrett av en mann som lever helt på kanten av hva han klarer å håndtere. Det ville vært lett for Crenshaw å overspille Esther, men nyansene i hennes følelsesmessige sammenbrudd er velkalibrerte og kontrollerte, noe som gjør prestasjonen ekstra rørende. Hartley utnytter sine øyeblikk godt i en rolle som mister litt fokus mot slutten, og han gjør Arny mer sympatisk og menneskelig enn mange andre ville klart. Kenneth Jay, Stephen Omer og Anton Cross skaper også fine, detaljerte øyeblikk ut av birollene.

Det er vanskelig å se hvordan selve produksjonen kunne vært bedre. Dette er virkelig et av de tilfellene hvor begrensningene i et lite scenerom stimulerer til kreativitet. Ikke bare er kulissene et mirakel av tidsriktig atmosfære og praktiske løsninger, men de forsterkes av Jack Weirs stemningsfulle lysdesign og Richard Melkonians jazzy lyddesign. Turner regisserer i en flytende stil med godt driv som får rommet til å virke større enn det er, samtidig som han gir intensitet til de avgjørende scenene mellom to personer.

Alle involverte fortjener stor ros. Old Red Lions repertoar de siste sesongene har vært prisverdig i sin blanding av nye verk og grundig gjennoppdagelse av glemte skatter fra kjente forfattere. Hvis dette stykket flyttes til en større scene, slik det fortjener, vil det være nok en bekreftelse på teatrets gode kunstneriske teft. Skuespillerne og det kreative teamet er fullt dedikerte og gjør en så sterk innsats som overhodet mulig. Fremfor alt bør regissøren få ære for sin besluttsomhet med å spore opp dette glemte verket og presentere det med slik iver og stilistisk teft. Selve stykket ville fått fire stjerner fra meg, men de fremragende produksjonsverdiene og helhetsopplevelsen gjør at jeg legger til en siste stjerne på toppen av treet.

No Villain spilles på Old Red Lion Theatre frem til 9. januar 2016