ANMELDELSE: Now This Is Not The End, Arcola Theatre ✭✭✭

Now This Is Not The End

Arcola Studio Two

5. juni 2015

3 stjerner

Når det gjelder en organisme som Londons teaterverden, som har så mange lemmer og tentakler som alle beveger seg uavhengig av hverandre, er generaliseringer vanligvis risikable. Likevel er det én observasjon som virker treffende for øyeblikket: det finnes langt flere gode skuespillere enn det finnes gode teaterstykker i omløp. Med så mange teaterskoler i sving og skuespillere som kommer tilreisende fra utlandet for å jobbe her, er det ingen overraskelse at nivået på skuespillet er høyt. Gjennom de siste månedene med intensiv anmeldervirksomhet har jeg sjelden, om noen gang, følt meg fristet til å gi en virkelig negativ anmeldelse av en skuespillers prestasjon. Når det derimot kommer til selve stykkene, er standarden langt mer variabel. Gang på gang støter jeg på verk med mange gode ideer eller imponerende enkelscener, men som helhetlig har blitt sluppet for publikum altfor tidlig. Deler av problemet må ligge i at disse tidlige utkastene har blitt utviklet i workshops dominert av skuespillere, med deres lokale prioriteringer, fremfor å bli gått etter i sømmene av en dedikert dramaturg som har et blikk for den overordnede strukturen – strategi fremfor taktikk. Hvis det var én ting jeg kunne endret innen ny dramatikk, ville det vært å øke antallet, statusen og lønnen til dedikerte dramaturger. Da ville vi kanskje sett flere nye stykker som krysser grensen fra lovende og talentfulle til å bli håndverksmessig fullendte og modne verk. Disse tankene sto sterkt i hodet under premieren på Rose Lewensteins Now This is Not the End, som nå spilles i Dalston. Selv om skuespillerprestasjonene alle er troverdige eller mer enn det, ender stykket opp med å ikke være mer enn summen av sine ofte stimulerende deler.

Vi ser utover en forhøyet parkettplattform med noen få stoler og en halvferdig pakket koffert. På bakveggen lyser noen lister med dørkarmbelysning opp nå og da, mens litt elektronisk musikk putrer i bakgrunnen. Rosie (Jasmine Blackborow) og hennes tyske kjæreste Sebastian (Daniel Donskoy) krangler om hvorvidt Rosie skal vende tilbake fra Berlin til hjemmet i London for å gjenoppta livet med foreldrene Susan (Wendy Nottingham) og Paul (Andrew Whipp). Med jevne mellomrom leverer telefonsvareren repeterende beskjeder fra Rosies tyskfødte bestemor Eva (Brigit Forsyth), hvis grep om det selvstendige livet ser ut til å svikte i takt med hennes andre ektemann Arnold (Bernard Lloyd), som i likhet med Eva er en tysk-jødisk flyktning. I scenene som følger, beveger handlingen seg gjennom en rekke tidshopp frem og tilbake fra 2002 til i dag. Gradvis, gjennom tåken av Evas fremrykkende Alzheimers og en lydbåndopptak av minner, får vi etter hvert lære mye om familiens bakgrunnshistorie. Eva og Arnold kommer opprinnelig fra Berlin. Eva unnslapp arrestasjon, men mistet begge foreldrene – den ene til en konsentrasjonsleir, den andre gjennom fremmedgjøring. Etter en tid hos besteforeldrene flyktet hun til England for et nytt liv. Datteren hennes, Susan, er en nevrotisk kontrollfrik som fremdeles kjemper med spørsmål om egen identitet, mens barnebarnet ønsker å bli i Berlin for å utforske sin egen tilhørighet gjennom å grave i Evas røtter. Arnold ønsker rett og slett å glemme fremfor å huske, og gjør sitt beste for å ødelegge den avgjørende kassetten som Eva har spilt inn om fortiden sin. Paul, Susans ektemann, gjør sitt utilstrekkelige beste for å bevare husfreden.

Dette er altså et stykke om minner og følelsen av et hjemland, og de tverrgenerasjonelle konsekvensene av Holocaust og den jødiske diasporaen. Dette er åpenbart et velkjent tema, og alle som gir seg i kast med det, må finne en ny, skråvinklet tilnærming. Et eksempel på suksess her er Haren med de ravgule øynene, som ble bygget rundt historien og reisene til en samling netsuke-figurer fremfor en direkte gjenfortelling av menneskenes personlige skjebner. Det finnes indikasjoner på en slik tilnærming her, fokusert på de ulike betydningene og erfaringene av det uoversettelige begrepet Heimat eller «hjemland», men det blir aldri fullt ut opprettholdt gjennom hele stykket. Selv om det utvikles mange spennende forbindelser mellom de seks karakterene, er det ingen av dem som virkelig tar fyr eller når en forløsning. Dermed sitter vi igjen med et frustrerende uavklart forløp. Det er ikke nødvendigvis feil å la handlingstråder stå åpne, men til slutt får vi rett og slett ikke nok materiale til å bry oss om noen av karakterene eller hvordan de har blitt de personene de er, til tross for ensemblets iherdige innsats.

Blant skuespillerne er det kvinnene som har de best utviklede rollene. Donskoy og Whipp gjør sitt beste med de svært begrensede mulighetene de får, og Lloyd er utmerket som den koleriske, eldre Arnold, fast bestemt på å ikke se tilbake, men fylt med et uuttrykt, ordløst raseri over fortiden som eksploderer i familiekretsen nå og da. Blackborows rolle går frustrerende nok ut og inn av fokus, men hun har gode øyeblikk med emosjonell innlevelse sammen med sin stadig svakere bestemor, og noen sterke sekvenser med konfrontasjoner med foreldrene. Nottingham er strålende til å formidle Susans ufokuserte nervøse energi og beredskap for emosjonell panikk, noe som gjør henne både sympatisk og uutholdelig på samme tid. Den mest fullendte karakteren er imidlertid Eva, og her finner Forsyth – en svært erfaren skuespiller med ekte karisma – størst dybde. Selv om det fremdeles er punkter der elementene i karakteren hennes ikke helt henger sammen, lykkes hun svært godt med å formidle Evas vennlige overflate og indre kulde og reserverthed. Det er en genuin innsikt i forslaget om at en av de skjulte konsekvensene av Holocaust var tapet av evnen til å stole på andre og binde seg etterpå, og dette kunne og burde ha vært utforsket mer. Det samme kan sies om det faktum at vi har beveget oss fra en tid preget av fortielse til en tid preget av minnemarkering. Som Eva sier: «Alle ba oss om å glemme det. Nå holder vi alle på å dø, og alle vil at vi skal huske.» Stykket antyder, men utforsker aldri fullt ut, tanken om at fokuset på minnemarkering kan være mer en fetisj enn et sant eller ærlig oppgjør. Se, der har vi et virkelig spennende tema......

Now This Is Not The End spilles på Arcola Theatre fram til 27. juni 2015