ANMELDELSE: Nye, National Theatre ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Tim Prices nye stykke Nye, som nå spilles på National Theatre i London.

Michael Sheen. Foto: Johan Persson Nye. National Theatre.

6. mars 2023

4 stjerner

National Theatre-nettsiden En mann ligger døende i et sykehus han selv har bygget; livet hans presenteres i en morfinindusert feberdrøm. Denne mannen reddet alles liv – en sjelden politiker som påvirker liv og død for oss alle – for han er Aneurin «Nye» Bevan, skaperen av det britiske helsevesenet, NHS. Tim Prices nye skuespill er ikke perfekt, men herlighet, så lidenskapelig det er! Det gnistrer av begeistring, glede, fortvilelse og raseri, med en brennende stil som kler tematikken perfekt. Stykket fanger en nøkkelegenskap ved Nyes personlighet – hans dristighet – og feberdrøm-tilnærmingen fungerer utmerket. Den ofrer ikke naturalismen i historien hans, men lar Steven Hoggetts og Jes Williams’ eminente koreografi levendegjøre en fortelling som, selv om den hadde blitt fremført mer tradisjonelt, er en utrolig historie om suksess mot alle odds. Det gjør det for eksempel mulig å destillere de religiøse elementene fra livet i de walisiske småbyene til et fantastisk sang- og dansenummer til «Get Happy» (med klare hint til The Singing Detective).

Foto: Johan Persson

Stykket fremføres av et strålende ensemble, og i sentrum står en kraftfull prestasjon fra Michael Sheen. Han er stor og dristig nok til å fylle den massive Olivier-scenen og salen, men har samtidig nok nyanse til å formidle reisen fra et barn som kjemper mot stamming og oppdager gleden ved lesing på det lokale biblioteket, til en mann som er skremt av sin forestående død. Arrogant og stemplet som en bråkmaker, knytter Sheen Nye til sitt miljø, sitt folk og sin bakgrunn. Med det kollektive «Medical Aid Society» som inspirasjon, har han som mål å «Tredegarisere» nasjonen – å bygge videre på den vellykkede helsehjelpen fra hjembyen. Jeg opplevde det som lidenskapelig, rørende og lærerikt. Stykket gir også en stemme til hans kone Jennie Lee, en høyt elsket kulturminister, hvis lojalitet vakkert portretteres av Sharon Small. Det er en skam at vi ser mindre til henne i andre akt, men som hun selv sa, er hun en støttespiller for byens største sosialist. Vennskapet med barndomskameraten Archie (en utmerket Roger Evans) er nydelig fanget – lojalitet er selve hjertet i Nyes karakter. Feberdrøm-aspektet forsterker også forholdet til faren, som dør i smerter av lungefibrose (støvlunger, en typisk gruvearbeidersykdom); her er han kledd som gruvearbeider mens Nye holder ham. Metaforen om faren som leder ham til en lysende åre under jorden som fører Nye ut av mørket, er noe overspilt, og åpningsscenene i andre akt er i lengste laget. Langt mer interessant er hans punktering av krigshelten Winston Churchill (Tony Jayawarde), noe som gjorde Nye til «den nest mest hatede mannen i Storbritannia etter Hitler». Churchills 21 stemmer mot opprettelsen av NHS understreker at smålighet ikke er noe nytt i politikken. Attlee er utstyrt med et fantastisk skrivebord som beveger seg som en tanks og bokstavelig talt manøvrerer Nye på plass, selv om Stephanie Jacobs skallede isse fikk meg til å tenke på Davros fra Doctor Who.

Foto: Johan Persson

Rufus Norris’ produksjon er leken og fartsfylt, i perfekt synergi med Paulie Constables utrolige lyssetting, mens scenografien gjør det enorme Olivier-sceneområdet intimt. Noen vil kanskje si at stykket taler til de allerede overbeviste, og det er sant at manuset tidvis er litt didaktisk med mye eksposisjon som skal formidles. Selve prosessen rundt opprettelsen av NHS føles også litt forhastet, der kranglene med legene foregår via projeksjoner, nesten som en filmmontasje. Men det er dristig og modig, akkurat som mannen selv, og jeg var ikke den eneste som forlot Olivier-teateret med tårer i øynene.

Dette er en samproduksjon med Wales Millennium Centre, og jeg mistenker at taket vil løfte seg der (18. mai–1. juni). Forestillingen blir også den 100. «NT Live»-sendingen på kino fra 23. april.