ANMELDELSE: Once Upon A Mattress, Upstairs At The Gatehouse ✭✭

Julian Eaves anmelder musikalen Once Upon A Mattress, som nå spilles på Upstairs at the Gatehouse.

Once Upon A MattressUpstairs At The Gatehouse, 7. mars 2020 2 stjerner Bestill billetter Den dristige tittelen på dette stykket er – jeg beklager å måtte skuffe dere – omtrent så spennende som det blir.  Denne snerpete og noe alvorstunge gjenfortellingen av H.C. Andersens eventyr «Prinsessen på erten», har overhodet ingenting «voksent» ved seg: bearbeiderne Jay Thompson, Dean Fuller og Marshall Barer (sistnevnte er også den stødige, tidvis inspirerte tekstforfatteren) gjør dette til et urokkelig uskyldig, sunt og barnslig verdensbilde fylt med klønete og forenklet femtitallsoptimisme.  Hvis målgruppen hadde vært barn under 10 år, kunne det kanskje hatt noe for seg.  Mary Rodgers lanserte dette stykket samme år som farens «The Sound of Music», noe som bare understreker den enorme kløften mellom deres talenter.  Slik det fremstår, er det vanskelig å se at det vil appellere verken til det vanlige musikalpublikummet eller til de som leter etter noe å ta med barna på.  Dette kan kanskje virke overraskende: i USA settes det jevnlig opp igjen, og det har også blitt spilt her (i 2003, på Landor) med respektabel suksess.  Hva er det da som hindrer den nåværende oppsetningen i Highgate fra å fungere? Vel, til å begynne med virker regissør Mark Giessers presentasjon å være «i trøbbel» fra start.  Scenen er konfigurert på samme måte som i hans forrige verk her, fjorårets «Strike Up The Band», med orkesteret trengt sammen bakerst på spilleflaten: kapellmester Jessica Douglas har musikerne under full kontroll og leverer en livlig tolkning av Rodgers' partitur, der hun får det meste ut av dens melodiske sjarm og rytmiske energi gjennom sine egne fyldige arrangementer.  Lydmessig hører vi ren 1950-talls Broadway.  Men det er ikke det vi får i Giulia Scrimeris scenografi.  Det er et par rullende flater som flyttes litt rundt, en klynge med bokser og et par podier som skjuler hauger med tekstiler, noe som gir produksjonen et ganske kaotisk utseende.  I kontrast til dette skaper de forholdsvis overdådige kostymene en slags «panto»-stil, der grelle farger og bisarre kontraster i mønstre og stoffer brukes for å «antyde» midten av 1300-tallet, eller i det minste en eventyrverden der prinsesser får nattesøvnen forstyrret av ingenting mer skremmende enn en tørket belgfrukt. Mens kostymene legger opp til en spillestil som kan være bred, virker det som om Giesser her ønsker dristige, brautende og todimensjonale karakteriseringer fra sitt dedikerte ensemble.  Ingenting får være «ekte» i scenene deres, der alle emosjonelle reiser går fra 0 til 100 på tre sekunder flatt.  Dermed blir dialogen i manuset ropt ut mot oss med liten eller ingen variasjon, og uten noe av den forførende tiltrekningskraften man finner i britisk pantomime-tradisjon (det er ingen publikumskontakt, og ingen følelse av det rituelle).  I stedet forblir vi passive observatører hele veien, mens vi strever med å finne noe menneskelig kontaktpunkt i denne tolkningen, samtidig som skuespillets ettertrykkelige direktehet alltid er forvirrende i utakt med kostymenes bevisst billige og småsprø luksus.  Det som muligens mangler her, er et tryggere grep om stykkets essensielle «vaudeville»-ånd.  En letthet i anslaget, en kunstløs og uformell tilnærming som finner harmoni med manusets og partiturets boblende humor.  Vi ser glimt av dette i mange av de smarte detaljene i Chris Whittakers tidvis virkelig treffsikre koreografi: men regien klarer ikke å utnytte det spøkefulle og groteske i scenografien; verre er det at den ikke klarer å finne magien i historien. Likevel er det lett å føle med det sterke ensemblet, som står overfor en umulig oppgave.  I hovedrollen pøser Beth Burrows energi inn i rollen som en amerikansk-klingende prinsesse Winnifred; men hvordan kan hun få sin store låt «I'm shy» til å treffe skikkelig når den – i likhet med resten av forestillingen – må fremføres i det rotete kaoset som er denne scenen?  Hun har også utfordringer med å bli hørt, noe som kan skyldes Andrew Michies lyddesign, men sannsynligvis har mer å gjøre med det faktum at forestillingen tilsynelatende ikke hadde en teknisk prøve før premieren (enda et spørsmål til regissøren).  Jess Pomeroys lyssetting støter på samme problem. Teknisk sett kom Theo Toksvig-Stewart bedre ut av det som prins Dauntless, og Julia Faulkner sparte ikke på kruttet som den skremmende, stereotype svigermoren Queen Aggravain.  1950-tallet er ikke et sted for folk som misliker overfladisk sexisme.  Rachel Louise Millers praktfulle stemme klinger klart og rent i hennes mange musikalnumre som Lady Larken – om bare rollen hennes hadde blitt presentert mer takknemlig.  Rachel Lee-Gray produserer en fin lyd som narren/prinsesse 12, og Scott Armstrong høres behagelig ut som den romantiske Sir Harry, mens Matthew James Willis er full av iver som minstrelen.  Det solide ensemblet kompletteres av John Sears som trollmannen og Courtney Hammond i dobbeltrollen som Lady Rowena og nattergalen fra Samarkand.  De er en fin gjeng med skuespillere, men dette materialet, i denne produksjonen, lar oss ikke se dem på sitt beste.  Som en kuriositet kan den være verdt å få med seg, og for de som ikke stiller for store krav, byr den på et par timer med høflig virkelighetsflukt.