Siden 1999

Nyheter og anmeldelser du kan stole på

26

år

det beste fra britisk teater

Offisielle billetter

Velg dine plasser

Siden 1999

Nyheter og anmeldelser du kan stole på

26

år

det beste fra britisk teater

Offisielle billetter

Velg dine plasser

  • Siden 1999

    Siste nytt og anmeldelser du kan stole på

  • 26

    år

    det beste fra britisk teater

  • Offisielle billetter

  • Velg dine plasser

ANMELDELSE: One Night In Miami, Donmar Warehouse ✭✭✭✭

Publisert

Av

pauldavies

Share

David Ajala (Jim Brown), Sope Dirisu (Cassius Clay) og Arinzé Kene (Sam Cooke). Foto: Johan Persson One Night In Miami...

Donmar Warehouse

13. oktober 2016

4 stjerner

Bestill billetter

Det er kvelden da Cassius Clay vant verdensmesterskapet i tungvektsboksing i 1964. Han tilbrakte natten på et motellrom sammen med Sam Cooke, en gigant innen datidens musikk, fotballstjernen Jim Brown, som sto på terskelen til en filmkarriere, og Malcolm X, som snart skulle bryte med Nation of Islam. Neste morgen kunngjør Clay sin intensjon om å bytte navn til Muhammad Ali. Det må ha vært en ekstraordinær kveld, og dramatikeren Kemp Powers gjør en strålende jobb med å forestille seg samtalene og gjøre disse legendene til levende, mangefasetterte karakterer.

På mange måter fortsetter kampen inne på hotellrommet. I det ene hjørnet står Malcolm X, som kjemper mot systemet fra utsiden, allerede stemplet som en farlig skikkelse av myndighetene og sine egne. I det motsatte hjørnet står Sam Cooke, som argumenterer for at det å spille på lag med systemet betyr at flere vil høre musikken hans – og siden han eier rettighetene selv, er det han som tjener pengene for seg selv og andre svarte komponister. Malcolm X hevder at Cooke toner ned stilen for et hvitt publikum, og egger ham ved å spille Dylans «Blowin' in the Wind», med påstanden om at det var Cooke som burde ha skrevet den sangen. Det de andre ikke vet, er at Cooke allerede har spilt inn, men ikke utgitt, «A Change is Gonna Come» – hans klassiske låt som fremdeles har en rystende relevans.

Dwane Walcott (Kareem), Francois Battiste (Malcolm X) og Josh Williams (Jamaal). Foto: Johan Persson

I denne høsten preget av fremragende britiske ensembler (som Kenny Morgan på Arcola og The Boys in the Band på Park Theatre), tar dette laget sin naturlige plass i toppsjiktet. Sope Dirisu fanger perfekt Clays selvsikkerhet etter seieren over Sonny Liston, med en suveren «Ali shuffle» som gnistrer av energi, samtidig som han viser 22-åringens naive trekk og voksende politiske bevissthet. Som Jim Brown er David Ajala en autoritær skikkelse, med en pondus i både stemme og karakterisering som fungerer som et snertent motpunkt til den politiske debatten. Francois Battiste spiller en fattet, lidenskapelig og sint Malcolm X, smertelig klar over hvordan omverdenen ser på ham og svarte menn generelt. Han er frustrert over at de andre ikke når hans nivå av aktivisme – og det faktum at Malcolm X befinner seg på et annet og klokere stadium i livet enn de yngre mennene, formidles vakkert. Men det er Arinze Kene som virkelig stjeler showet som Sam Cooke, i en nydelig og lagdelt prestasjon som til slutt knuser hjertet ditt. I to enestående sekvenser synger han og blir fysisk til Cooke foran ørene våre; først i en gospelversjon av «You Send Me» som virkelig fenger publikum i Donmar og vekker sjelens kraft. Den andre er hans vakre a cappella-versjon av «A Change is Gonna Come» mot slutten av stykket, akkompagnert av montasjer av vold og protester projisert over scenen. Vi trenger ingen påminnelse om at Black Lives Matter eller at endring fremdeles må til, men denne emosjonelle tolkningen løfter stykket til et høyere nivå.

Sope Dirisu (Cassius Clay) og David Ajala (Jim Brown). Foto: Johan Persson

Mennene er ikke skjermet for fordommene som eksisterer utenfor hotellrommet, og de diskuterer og krangler om rase, makt og til og med ulike hudtoner. Stykket er tradisjonelt bygget opp, og tidvis må Powers la karakterene diskutere ting de burde vite fra før for å informere publikum, noe som kan gjøre at dialogen i enkelte partier ikke føles helt naturlig. Han unngår imidlertid å glatte over mennenes feil og mangler, og Kwame Kwei-Armahs følsomme regi følger perfekt rytmen mellom slagkraft og ettertanke. Med de fire sterke personlighetene på scenen kunne stykket lett ha blitt overspent av testosteron, men skjønnheten i manuset ligger i hvordan det leverer slag som tar pusten fra deg med sitt nådeløse blikk på rasisme, for så å varsomt tvinge deg til å se på kampen som fremdeles pågår. Dette er menn som danser på kanten av sin egen historie, og det at vi kjenner deres skjebner (to av dem drept av vold), gjør forestillingen svært gripende. En meget givende kveld i teateret.

Spilles til 3. desember 2016

BESTILL BILLETTER TIL ONE NIGHT IN MIAMI PÅ DONMAR WAREHOUSE

Del dette:

Del dette:

Få det beste fra britisk teater rett i innboksen din

Vær først ute med de beste billettene, eksklusive tilbud og siste nytt fra West End.

Du kan melde deg av når som helst. Personvernerklæring

FØLG OSS