ANMELDELSE: Our Country's Good, West Yorkshire Playhouse ✭✭✭✭

Jonathan Hall anmelder Timberlake Wertenbakers dramatisering av Thomas Keneallys roman Our Country’s Good ved West Yorkshire Playhouse.

Ensemblet i Our Country’s Good. Foto: Catherine Ashmore. Our Country’s Good

West Yorkshire Playhouse

4 stjerner

Mer informasjon Timberlake Wertenbakers dramatisering av Thomas Keneallys roman har med rette fått status som en moderne klassiker. Denne oppsetningen av kompaniet Ramps on the Moon tilfører en kraftfull ny dynamikk til historien om britiske straffanger som setter opp et teaterstykke i den gryende staten Australia. Ved første øyekast kan et stykke om et stykke (basert på en roman), som utforsker temaer som ordets makt og teaterets innvirkning på individ og samfunn, kanskje høres tørt ut. Men i denne livlige forestillingen av et ensemble bestående av døve, hørselshemmede og funksjonsnedsatte skuespillere, er det alt annet enn kjedelig. Suksessen ligger i at disse konseptene legemliggjøres av et karaktergalleri – kuet fanger og bitre soldater – som gir en gripende sannhet til ideen om teaterets siviliserende kraft.

Foto: Catherine Ashmore

Selv om de tidlige scenene der disse ideene diskuteres – snarere enn vises – hadde et lite fall i energi, ble dette mer enn veid opp for av de påfølgende scenene. Her får vi se teoriene i praksis gjennom karakterenes ulike skjebner; soldaten med hjemlengsel som finner kjærlighet og mening gjennom teateret, og den kvinnelige hovedrolleinnehaveren som spiller mens hun trues med umiddelbar henrettelse. Kanskje den mest intense og gripende scenen er når prøvene fortsetter som en trassig handling mot en offisers forsøk på å ydmyke besetningen, mens replikkene leveres til den hjerteskjærende lyden av et pisket medlem av gruppen.

Neil Murrays subtile scenografi fanger de blå og gule tonene i det fremmede landet – «denne ørkenen opp-ned», som en fange beskriver det – akkompagnert av Jon Nicholls' stemningsfulle lydbilde.

Ensemblet i Our Country’s Good. Foto: Catherine Ashmore

En ekstra dimensjon i Fiona Buffinis produksjon ligger i at Ramps on the Moon består av minst 60 % døve eller funksjonsnedsatte utøvere. Historien om menn og kvinner som marginaliseres av et uvitende samfunn, ofte av bagatellmessige årsaker, blir her presentert av en gruppe mennesker som på energisk vis har hevet seg over sin egen potensielle marginalisering. Tegnspråk og teksting er en integrert del av hele forestillingen. Tegnspråket er fantastisk utført, enten av de som er i scenen eller av andre som står i utkanten i et slags «gresk kor».

Det energiske og dedikerte ensemblet gjør stykket full rettferd. Spesielt verdt å nevne er Alex Nowak som fangen som oppslukes totalt av teaterverdenen, Emily Rose Salter som den opprørske elskerinnen, og Gbemisola Ikumelo som den sardoniske, men sårbare hovedrolleinnehaveren under dødstrussel. Likevel fortjener samtlige skuespillere ros for tegnspråket, som var en vakker, dramatisk og likevel naturlig del av handlingen. I et stykke som handler om ord, får ordene sin egen fysiske skjønnhet, noe som gir ekstra tyngde til argumentene om teaterets og språkets forløsende makt.

*Begrepet D/deaf skiller mellom de som er døve (tegnspråkbrukere) og de som er hørselshemmede (som har engelsk som morsmål og som kan lese på lepper og/eller bruke høreapparat).

OUR COUNTRY’S GOOD ER NÅ PÅ TURNÉ