ANMELDELSE: Pacific Overtures, Union Theatre ✭✭✭✭

Pacific Overtures Union Theatre 20. juli 2014 4 stjerner

I rekken av Gilbert og Sullivans verker kommer Princess Ida mellom Iolanthe og The Mikado, og er mindre kjent og elsket enn begge disse. I rekken av Stephen Sondheims verker plasserer Pacific Overtures seg mellom A Little Night Music og Sweeney Todd, og er – i likhet med Princess Ida – uforståelig nok mindre kjent og mindre elsket enn noen av disse mesterverkene. Likevel spilte originaloppsetningen faktisk 177 flere forestillinger enn det Merrily We Roll Along gjorde i sin første runde.

Dette er en langdryg måte å si at Pacific Overtures er en ofte oversett juvel. Den har et fantastisk, stemningsfullt og reflekterende partitur, og John Weidmans tekstbok er naken, enkel og svært effektiv.

Nå spilles en nyoppsetning av dette stykket på Union Theatre under ledelse av Michael Strassen. Hans tidligere Sondheim-produksjoner på Union (Assassins, Company) har, for å si det forsiktig, vært problematiske.

Men her er det ingen problemer. Med ett forbehold er dette en så god produksjon av Pacific Overtures som man kan forvente å se. Den er godt besatt med skuespillere, stort sett velsunget, og vakkert – nesten hypnotisk – iscenesatt. Forestillingen er full av drama og intriger, og det er en helhet i alt som skjer som skaper den magien som bare musikaler kan frembringe. Vi lærer leksjoner og sangene sitter.

Forbeholdet gjelder presentasjonen. Ved å låne et grep fra Sasha Regans helmannlige Gilbert og Sullivan-oppsetninger, spilles de kvinnelige karakterene her av unge menn – egentlig gutter – i ulike stadier av avkledning. Det er et visst «ladyboy»-preg over produksjonen som tilfører et sensuelt lag verken manuset eller musikken ber om; likevel er det ikke katastrofalt, bare distraherende og... vel, merkelig. Gitt at disse vakre, eteriske guttene ikke synger i falsett (i motsetning til i Regan-oppsetningene), er det overveldende inntrykket at dette er en skeiv versjon av Pacific Overtures.

Programmet antyder påvirkning fra både Butoh og Kabuki snarere enn et spesifikt homofilt uttrykk, men ingen av disse formene krever så mye naken mannskropp. Det hadde kanskje vært enklere å kalle det «The All Male Pacific Overtures», for følsomheten som er i spill her er ikke den tradisjonelle. Det handler ikke bare om kulturkrasj – merkelig nok handler det også om seksualitet.

Pacific Overtures er et svært modent verk som ser med mikroskopisk detaljrikdom på et øyeblikk da verden endret seg; da øya som var Nippon, et sted der utlendinger hadde vært nektet adgang i over 200 år, ble dratt inn i den moderne verden av internasjonal diplomati og handel av USA.

Sondheim leverer et av sine rikeste og mest sublime partiturer. Det meste av musikken er hjemsøkende og virkningsfull; alt er essensielt for å drive handlingen fremover og fargelegge karakterer og motiver. I et av sine varemerker leverer Sondheim én enkelt sang som på mange måter oppsummerer stykkets rastløse og kantete temaer. Her er det «Pretty Lady» – en sang så vakker og perfekt som noe Sondheim har skrevet, og en perfekt illustrasjon på kulturkrasjet og smerten det medfører.

Richard Bates' musikalske ledelse er førsteklasses, og selv om noe av sangen blir i overkant ropete (kanskje uunngåelig med en gjeng energiske gutter på scenen, men likevel irriterende til tider), blir partituret stort sett ivaretatt på ypperlig vis. Orkesteret er lite, men presist og fullt av spilleglede.

Det er også noen virkelig fremragende prestasjoner på scenen.

Oli Reynolds er eksemplarisk som Kayama, samuraien som blir forfremmet for at overklassen skal slippe å håndtere den amerikanske flåten. Han er formidabel til å formidle frykten og redselen i situasjonen han står i, og han endrer seg subtilt og nyansert etter hvert som historien skrider frem. Hans tolkning er uten tvil den mest fullendte. Fremføringen av «A Bowler Hat» er dypt bevegende.

Som hans kone, Tamate, er Anthony Selwyn helt utrolig. Han har svært lite å gjøre, men han gjør det med eksepsjonell dyktighet og en sann sans for stil og drama. Han spiller andre roller gjennom produksjonen, men det er hans innsats som Tamate som vil sitte i meg lenge. Utsøkt.

Mange roller spilles av de samme skuespillerne. De mest imponerende aktørene, som spilte og sang godt uansett hva de gjorde, var Joel Harper Jackson, Joel Baylis og (spesielt) Josh Andrews.

Ken Christiansen gjorde mye godt arbeid som «The Reciter», men falt for raskt inn i roping, noe som svekket rollens skjørhet og slagkraft. Sminken hans er spesielt fantastisk. Marc Lee Joseph var imponerende som Shogunens mor i «Chrysanthemum Tea», men altfor flamboyant og overdreven i andre scener.

Ian Mowat var fantastisk som den gamle mannen i «Someone In A Tree» og som den engelske ambassadøren i «Please Hello» (Sondheims svar på Gilbert og Sullivan), men hans tolkning som bordellmammaen i «Welcome To Kanagawa» var grell og slitsomt banal.

Alexander McMorran har en utmerket bassrøst, selv om den ikke helt strakk til for rollens krav, men skuespillet hans lot mye være å ønske. Sang er ikke nok i musikaler, og spesielt ikke hos Sondheim.

Dessverre blir en nøkkelrolle kastet bort. Som Manjiro, fiskeren som rømmer øya til Amerika for så å vende tilbake og bli dømt til døden, benådet, satt til å jobbe med Kayama og til slutt gjennomføre et kupp, er Emanuel Alba helt på dypet. Denne mangefasetterte og spennende historiske skikkelsen blir her spilt helt endimensjonalt. Det er en stor skam.

Koreografien og iscenesettelsen er gjennomgående vakker, med unntak av den merkelige og noe selvopptatte «Lion Dance» fremført av Marios Nicolaides rett før teppefall i første akt. Noen scener er blendende; følelsen skapt av tekstiler og stearinlys er så intenst intim, og det langsomme, verdige tempoet i noen av numrene forsterker den ballettaktige effekten. Det er en ubeskrivelig kunstferdighet over hele forestillingen som etterlater en varig glød.

Union Theatre er et spillested som gir mange muligheter til å se musikaler som sjelden settes opp. Dette er en av de anledningene der innsatsen med å dra dit, tåle lokalets mangler og ordningen med unummererte plasser, virkelig betaler seg.

Selv i ettermiddagens kvelende fuktighet og varme, var dette en utmerket stund i selskap med Sondheims magi.