ANMELDELSE: Peter Gynt, National Theatre London ✭✭✭✭

Mark Ludmon anmelder David Hares Ibsen-adaptering, Peter Gynt, ved National Theatre med James McArdle i hovedrollen

Foto: Manuel Harlan Peter Gynt

National Theatre, London

Fire stjerner

Bestill billetter

Ibsens Peer Gynt er skrevet på vers og har en original spilletid på mellom fem og seks timer. Det idealistiske eventyrspillet er beryktet for å være krevende å sette opp på en scene. Tidligere var dette alt jeg visste om stykket, takket være Willy Russells Educating Rita, der studenten Rita leverer et essay på fem ord om stykkets sceniske utfordringer: "Gjør det på radio". For National Theatre har løsningen vært å engasjere David Hare, som har forblitt tro mot det originale dramaet fra 1867, men tilført samtidsreferanser som gjør det til en mørk, satirisk fabel for vår tid.

Peer har blitt til Peter Gynt, en ung skotte som flykter fra hverdagens slit på familiens småbruk for å søke «storhet» i stedet for «middelmådighet». Som en fullendt historieforteller lever han først i en fantasi verden verdig en Walter Mitty, men før det har gått for lang tid, ender han faktisk opp som en styrtrik og mektig forretningsmann og «verdensborger». Men reisen slutter ikke der; skjebnen kaster ham ut i nye situasjoner som fører ham stadig lenger bort fra sine skotske røtter. Det er fortsatt troll, djevelske fremmede og andre fantastiske skapninger her, men Hare har lagt til politiske og sosiale kommentarer for å understreke stykkets relevans i 2019. Ibsens utforskning av det kjente motivet «Vær deg selv nok» føles dagsaktuelt i en tid som hyller selvet gjennom sosiale medier, nasjonalistisk isolasjonisme og nyliberalisme.

Foto: Manuel Harlan

Forestillingen varer i tre timer og 20 minutter inkludert to pauser, men under Jonathan Kents dynamiske regi mister den aldri fremdriften. Suksessen skyldes i stor grad en praktfull prestasjon av James McArdle som Peter – han er sjarmerende og likevel lite sympatisk med sine feil og sin gjenstridige egoisme. Han støttes av et sterkt ensemble, inkludert Ann Louise Ross som moren Agatha, Tamsin Carroll som både trollprinsesse og karismatisk disippel, Guy Henry som en demonisk fremmed, Oliver Ford Davies som den mystiske Knappestøperen og Jonathan Coy i en rekke roller, blant annet som Dovregubben. Mot Richard Hudsons allsidige scenografi tilfører skuespillerne narrativet energi gjennom dans og bevegelse, ledet av koreograf Polly Bennett. Griegs velkjente musikk er for en gangs skyld lagt til side til fordel for Paul Englishbys fyldige partitur, fremført av et sekstett-orkester, selv om enkelte av musikknumrene føles overflødige.

Foto: Manuel Harlan

Peter Gynt mangler kanskje realismen Ibsen er mest kjent for i stykker som Et dukkehjem og Hedda Gabler, men i denne oppsetningen kan man skimte mange av hans faste temaer – ikke minst risikoen ved å mure seg inne i en fantasiverden i stedet for å møte fortidens og nåtidens realiteter. Ved å holde seg til Ibsens opprinnelige struktur har Peter Gynt en drømmeaktig, ofte marerittaktig kvalitet som kanskje vil frustrere tilhengere av hans senere verk, men som skaper et drama der grensene mellom virkelighet og fantasi viskes ut for å ta et oppgjør med det moderne livets troll.

Spilles til 8. oktober 2019