ANMELDELSE: Private Lives, The Mill at Sonning ✭✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder Noel Cowards Private Lives som nå spilles på The Mill at Sonning.

Darrell Brockis (Elyot Chase) og Tom Berkeley (Victor Prynne) i Private Lives. Foto: Andreas Lambis Private Lives

The Mill at Sonning

7. juli 2019

4 stjerner

Bestill billetter

Et besøk til The Mill at Sonning er en herlig opplevelse på mange plan. Som navnet antyder, holder teateret til i en gammel mølle hvor vannhjulet fortsatt sviver og går inne i det som i dag er baren. Møllen var i drift helt frem til 1969 og er en integrert del av engelsk historie, med referanser helt tilbake til Domesday Book og den engelske borgerkrigen. Stedet ligger på en øy i Themsen med Clooney-familien som naboer, og med flott utsikt over elven fra alle kanter. Du kan koble av på ulike terrasser og plener mens du ser øyenstikkere danse over vannskorpen – man får nesten følelsen av å være om bord i en båt.

I tillegg til følelsen av en landlig flukt ved vannet (som faktisk ligger tett på London takket være Reading stasjon like ved), tilbyr teateret en utmerket middagsopplevelse som forrett til forestillingen. En flott buffet i de sjarmerende stuene med bindingsverk setter stemningen før de teatralske godbitene venter, enten du skal se en matiné eller kveldsforestilling.

For øyeblikket huser teateret en ny produksjon av Cowards Private Lives, regissert i tro 1930-tallsstil av Tam Williams. Valget passer utmerket for det intime lokalet med 180 seter. Etter sist å ha anmeldt en forestilling på The Globe, var det en personlig glede å være i et rom hvor skuespillerne ikke trenger å anstrenge seg for å nå ut, og hvor selv det minste hvisk er lett hørbart. Når man setter seg, er scenografien for den berømte balkongscenen allerede synlig, mens en trekkspillspiller setter stemningen med vemodige, romantiske toner. Dette peker frem mot kraften i minner og «billig musikk» som en viktig tematikk i stykket. Til tross for at det er så velkjent, er Private Lives et vanskelig stykke å mestre. Skrevet av Coward som et glansnummer for ham selv og Gertrude Lawrence, krever det fire solide skuespillere som yter sitt ypperste gjennom tre svært ulike akter. Da Alan Rickman spilte hovedrollen i 2001, beskrev han utfordringen slik: «I første akt er du på balkongen i en restaurasjonskomedie; i andre akt spiller du Tsjekhov; og i tredje akt er du i en Feydeau-farse.» Det som på overflaten fremstår som en lett komedie, er i realiteten tre ulike utfordringer som tester teknikk og emosjonelt register til det ytterste.

Eva Jane Willis og Darrell Brockis i Private Lives. Foto: Andreas Lambis

Målt mot disse høye kravene klarer denne produksjonen seg veldig godt, selv om den ikke treffer blink på absolutt alt. Første akt er mesterlig utført, det samme er andre akt – med unntak av de siste dramatiske minuttene – men tredje akt mangler litt av tempoet som kreves for å forløse farsen.

I første akt prøver alle å vise seg fra sin beste side, og her er eleganse, diksjon og timing helt avgjørende. Når dette sitter, formidles alle lagene av skjult mening uanstrengt til publikum. Alle de fire skuespillerne mestrer dette utmerket, og akten flyr av sted. En klassisk test er hvordan den berømte replikken «Very flat, Norfolk» leveres. Blir den for kort, forsvinner poenget; blir pausen for lang, virker vitsen anstrengt. Eva Jane Willis, i rollen som Amanda, treffer den perfekt og høster stor latter fra salen.

De yngre rollene, Sybil og Victor, blir ofte sett på som utakknemlige motstykker til de to hovedrollene, men slik trenger det ikke være. Rollene kan være god trening for større oppgaver (Laurence Olivier spilte Victor i den aller første oppsetningen!). Begge skuespillerne her gjør en flott jobb med det som i utgangspunktet er litt tørt materiale. Lydea Perkins, som den nygifte Sybil, skaper en troverdig utvikling fra en skjør ungjente til en selvopptatt og bestemt voksen. På samme måte klarer Tom Berkeley å bryte ut av rollen som den stive, stereotype engelskmannen på tur og avslører en sta og snedig karakter mot slutten. Det er ingen svake ofre når teppet faller, og skuespillerne griper alle mulighetene rollene gir dem.

Som det sentrale paret, Elyot og Amanda, har Darrell Brockis og Eva Jane Willis den troverdige og sofistikerte kjemien som trengs for å overbevise publikum om at dette er to mennesker som hverken kan leve med eller uten hverandre. De personifiserer en kjølig kjedsomhet oververdenen og en sans for ugagn og fare, delvis drevet av et behov for å holde melankolien på avstand. Dette formidles svært godt i andre akt i Amandas leilighet i Paris – stykkets hjerte og den mest krevende delen. Der det skorter litt, er i klimakset hvor slåsskampen mellom dem ikke føles helt ekte, til tross for at en kampkoreograf er kreditert. Det blir litt for pent og pyntelig, mens man i realiteten trenger fem minutter med totalt kaos her.

I tredje akt virker alt en smule forutsigbart fordi regien er et hakk for treg for en farse preget av dører som smeller og uventede påfunn (selv om Celia Cruwys-Finnigan gjør en herlig innsats som hushjelpen Louise). Kanskje ligger noe av problemet i scenografien. Det føles nesten smålig å kritisere Michael Holts ellers geniale kreasjoner – laget på stedet med upåklagelige historiske detaljer – men den siste akten utspiller seg i et veldig trangt rom, noe som kanskje forklarer hvorfor skuespillerne virker litt forsiktige.

Alt i alt byr The Mill at Sonning på en herlig opplevelse hvor omgivelsene og maten sørger for en lun tilfredshet som lar hverdagens bekymringer fare – perfekte rammer for et stykke som dette, som hyller det å skyve ubehagelige realiteter til side for en stund. Coward ville garantert ha godkjent det. Denne elegante produksjonen står støtt sammenlignet med versjoner i West End, og har en sjarme og et tradisjonelt håndverk man sjelden finner der inne i byen.

Spilles frem til 3. august 2019

BESTILL BILLETTER TIL PRIVATE LIVES