ANMELDELSE: Privates On Parade, Union Theatre ✭✭✭✭

Ensemblet i Privates on Parade på Union Theatre Privates On Parade Union Theatre

25. november 2018

Fire stjerner

Bestill billetter nå

I det stykket markerer sitt 40-årsjubileum, har dette strålende selvsikre og stødige musikkspillet av dramatikeren Peter Nichols og komponisten Denis King ikke mistet noe av sin relevans. Britiske styrker er fremdeles involvert i diverse post-imperialistiske militære feilgrep rundt om i verden, og denne historien om det skjebnesvangre og ukloke forsøket på å tviholde på kolonimakten i Malaysia sent på 1940-tallet kunne like gjerne vært skrevet i dag.  I likhet med 'Oh, What A Lovely War', får det alvorlige temaet en lettere vinkling ved å bli sett gjennom showbusiness-verdenens fargerike prisme, som kaster et glitrende skjær over krigføringens ellers så gråbrune og kjedelige virkelighet.

Vi følger 'unntakstilstanden' gjennom livene til de som hever teppet og erklærer 'We're SAD-U-SEA'... Song And Dance Unit South East Asia. Akkurat som i BBCs langlivede komiserie 'It Ain't Half Hot, Mum' fra samme periode, presenterer forestillingen et brokete galleri av karakterer som representerer livet i det fuktige tropiske klimaet.  Mike Lees scenografi fanger umiddelbart poenget og gir oss en detaljrik og dristig teatralsk ramme som Kirk Jamesons energiske og kraftfulle regi kan utfolde seg i; Ben Jacobs lyssetter det hele med eleganse.  Sentralt i deres visjon står den storartede prestasjonen til troppens ubestridte drama-dronning, fungerende kaptein Terri Dennis – en glansrolle som Simon Green har tatt fullstendig eierskap over, iført en rekke nydelige kjoler og plettfrie parykker av Richard Mawbey.  Det er så mye å glede seg over her, men jeg må si at åpningsnummeret i andre akt, Coward-parodien 'Will Someone Please Inform Me', virkelig treffer spikeren på hodet når det gjelder historiefortelling.  Green, en svært erfaren skuespiller og sanger, har hatt sikte på denne rollen lenge, og han gir alt han har i bæringen av brorparten av det fornøyelige partituret.

Ensemblet i Privates on Parade på Union Theatre

Den musikalske biten er ledet av kapellmester Nick Barstow, og hans arbeid er utmerket. Han har skapt treffsikre versjoner av Kings elegante pastisjer av datidens slagere – alt fra Dietrich til Jessie Matthews.  Jameson fryder seg over den musikalske iscenesettelsen og gir numrene akkurat passe mengde glans og råskap til å være både overbevisende og sjarmerende.  Han får god hjelp av et smidig og energisk ensemble.  Paul Sloss er den fantastiske vaudeville-artisten Len Bonney, mens Tom Pearce – som er tilbake på scenen etter 15 år – gjør en tiltalende Charles Bishop, med like gode prestasjoner fra Matt Hayden som Eric Young-Love og Tom Bowen som Kevin Cartwright.

Martha Pothen i Privates on Parade

Det er imidlertid i de karakterdrevne rollene at stykket henter sin største styrke.  Matt Beveridge leverer en infam, men samtidig fullstendig troverdig tolkning av stykkets skurk i form av den ruvende Reg Drummond, og Martha Pothen gjør underverker som troppens eneste kvinne, Sylvia Morgan. Hun introduserer også et element av identitetsmessig forvirring som utfordrer de gammeldagse patriarkalske verdiene til den uvitende offiseren Giles Flack, spilt av Callum Coates.  Coates tilfører ekte militær erfaring til ensemblet, noe som har en merkbar effekt på presisjonen og troverdigheten i marsjering, hilsing og militær sjargong, noe som gjør hele produksjonen langt mer effektiv og engasjerende.  Samuel Curry er en kjekk og oppriktig Steve Flowers, om enn overraskende komfortabel i en konfliktsituasjon; han gir inntrykk av at han gjør dette hele tiden, noe man neppe kan forvente av en akademiker som tar sine første steg ut i den store verden.  Vi ser begivenhetene gjennom hans øyne, og jeg tror vi kanskje ville brydd oss mer om han virket mindre avslappet til alt som skjer.

Til slutt har vi den alltid nærværende og nesten tause rollen som tjeneren Lee, spilt med verdighet av Mikey Howe. Han er den eneste i stykket som beveger seg med tiden og er involvert i avkoloniseringen av Malaysia – et faktum som burde være åpenbart for alle andre i troppen, men som naturligvis er helt usynlig for dem.  Det er i seg selv en tankevekkende leksjon for vår tid.

Dette er en flott og smidig oppsetning fra Union av en verdig nyoppsetning.  Den er for det meste svært engasjerende: Jameson mestrer scenerommet og vet nøyaktig hvordan han skal utnytte det, og hans sans for dramatisk tempo er nesten plettfri. Lyden er stort sett god (selv om pianoet av og til klinger litt for høyt mot solostemmene – her brukes ingen forsterkning).  Kanskje Curry vil plukke opp energien og engasjementet som finnes ellers i ensemblet; i så fall kan det utgjøre hele forskjellen for effekten av denne utmerkede produksjonen.

Spilles frem til 17. desember 2017

BESTILL BILLETTER TIL PRIVATES ON PARADE PÅ UNION THEATRE