ANMELDELSE: Richard III, Alexandra Palace Theatre ✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder Headlongs nye oppsetning av William Shakespeares Richard III, som nå spiller ved det nyrestaurerte Alexandra Palace Theatre.

Richard III

Alexandra Palace Theatre

14. mars 2019

3 stjerner

Bestill billetter nå Dette er den første hele teateroppsetningen i det gjenåpnede Alexandra Palace, som har vært stengt for teater i åtti år. Lokalet i seg selv fortjener en egen anmeldelse; det er nok å si at dette virkelig er en spennende ny scene med en «shabby-chic» prakt i samme ånd som Wilton’s, men i langt større skala. Her er det gode siktlinjer, en enorm scene, komfortable seter og et stort potensial for fleksibel bruk. Det eneste usikkerhetsmomentet er transporttilgjengeligheten, som i stor grad ligger utenfor ledelsens kontroll.

Denne oppsetningen av Shakespeares Richard III er et samarbeid mellom flere partnere (Headlong, Bristol Old Vic, Royal and Derngate, og Oxford Playhouse). Den har mange interessante trekk ved seg, men klarer ikke konsekvent å bli noe mer enn summen av sine enkeltdeler. Regissør John Haidar har valgt en relativt tradisjonell tilnærming, om enn med noen nyttige justeringer i teksten. De store ensemblene var gjennomtenkte og utnyttet rommets unike muligheter godt, men de mer intime scenene fungerte ikke like optimalt i sin utforming. På den kreative siden var det mange spennende ideer og grep, men på visse områder manglet de en harmonisk integrering.

Det var et fascinerende grep å starte med drapet på kong Henrik VI, hentet fra Shakespeares forrige stykke i rosekrigenes syklus. Fremfor å begynne med «Nå er vår misnøyes vinter...», som tross all sin verbale glans er en brå og lite informativ start, var det tydelig til hjelp for publikum å få bakgrunnen skissert opp. Slik ble mønsteret med mord, vold og gjenferd etablert umiddelbart. Scenene med de rivaliserende fraksjonene ved Edvard IVs hoff ga dermed langt mer mening enn det som ofte er tilfelle.

Like effektiv og fantasifull var scenen der Buckingham presenterer en liksom-beskjeden Richard for Londons borgere. Den var svært godt løst ved å plassere flere av skuespillerne ute i den enorme salen. Haidar har tydelig lagt mye tanke bak temaet om kollektiv handling, som stadig skimtes gjennom handlingen. Kanskje mest bemerkelsesverdig var den gradvise oppsamlingen av gjenferd gjennom stykket, alle knyttet til det innledende drapet på Henrik, som kulminerte i en svært god scene natten før slaget ved Bosworth. Men forholdet mellom Richard og hans medløpere var mindre gjennomarbeidet. Vi trengte å føle mer av den forførende sjarmen Richard bruker mot dem, kombinert med en følelse av deres egne – ofte naive – kalkyler om hvordan de kan utnytte Richard for sine egne formål, før de selv blir brukt og sendt i døden. Maktkampen i hoffets korridorer må utforskes grundigere som en inngang til selve karakterene.

Sagt på en annen måte: Karakteren Richard III krever en ekstremt innsmigrende eleganse og sarkastisk vidd, samt plutselige utbrudd av tilfeldig vold. De grusomme voldshandlingene var godt etablert i en spesielt brutal henrettelse av Lord (eller i dette tilfellet Lady) Hastings, og karakterens fysiske deformitet ble utmerket opprettholdt med beundringsverdig utholdenhet. Men hans mer subtile sider ble underspilt. Man trenger også å føle karakterens selvforakt, eller i det minste en anelse av den indre kilden til det ytre onde. Denne integreringen av ulike aspekter ble ikke helt oppnådd i Tom Mothersdales tolkning. Han var på sitt beste i scenene preget av grusomhet og kamp (hvor koreograf Georgina Lambs arbeid bør fremheves), men ellers var det mer enn et snev av Mr. Bean/Blackadder over ham, noe som tæret på den majestetiske ondskapen som bør ose ut over scenekanten mot publikum.

De øvrige skuespillerne bød på en blanding av kvaliteter og tolkninger. Størst ros fortjener Eileen Nicholas som hertuginnen av York og Stefan Adegbola som Buckingham. De heftige konfrontasjonene mellom mor og sønn hadde virkelig brodd og en følelse av en reell kamp, mens Richard vant altfor lett i møte med Leila Mimmacks Lady Anne – som ikke alltid var hørbar – i en tidlig scene som virkelig burde gnistret av spenning. Adegbolas Buckingham var en svært troverdig og glatt strateg, et godt motstykke til Mothersdale i de mange scenene de deler; selv om han kanskje kunne ha gjort mer ut av sitt sjokk og vantro når Richard viser seg å ikke lenger være i det «givmilde hjørnet». Tom Kanji hadde også noen gode kontrasterende øyeblikk som den dødsdømte hertugen av Clarence og som den smiskende bødlen Catesby.

Scenograf Chiara Stephenson hadde skapt et sett preget av speil med en halvsirkel av svingbare glassflater. Dette ble brukt med god effekt, både for generelle innganger og for avsløringer med baklys i sluttscenene. Det fanget også opp et hovedtema i stykkets språk, som er fullt av referanser til falske speil og knust glass. Lyd- og lysdesignerne hadde funnet gode grep for å markere hvert drap, og de moderne kostymene reflekterte stykkets mørke toner, der små fargeklatter ble desto sterkere på grunn av sitt fravær. Den fysiske kronen ble brukt effektfullt som både symbol og uoppnåelig mål på ulike tidspunkter. Det var også en gripende og fengende versjon av Te Deum under kroningsscenen, som ga et øyeblikk av fløyelsmyk ro før den halsbrekkende innspurten mot slutten.

Det var derfor mye å beundre på ulike punkter i denne produksjonen, som fortjener å trekke publikum når den drar på turné, og som fungerer som en solid introduksjon til dette unike stykket for de som ikke har sett det før. Men dette er et stykke som settes opp ofte, og målt opp mot de aller beste eksemplene fra de siste årene – inkludert den enestående oppsetningen med Ralph Fiennes ved Almeida – skiller den seg ikke ut i toppen.

Spiller frem til 31. mars 2019

BESTILL BILLETTER TIL HEADLONGS RICHARD III