ANMELDELSE: Romance Romance, Landor Theatre ✭✭✭✭

Romance, Romance

Landor Theatre

12/10/15

4 stjerner

Kjøp billetter Romance, Romance ble opprinnelig satt opp Off-Broadway i 1987, og etter strålende kritikker ble forestillingen flyttet til Helen Hayes Theatre. Der spilte den hele 297 forestillinger og sikret seg fem Tony-nominasjoner. Dessverre for produksjonen var den det året oppe mot selveste Phantom of the Opera. I 1997 gjestet musikalen Storbritannia med suksessrike spilleperioder ved Bridewell og Gielgud Theatres. Barry Harman har skrevet manus og tekster, mens musikken er komponert av Keith Herrmann. Hvordan står den seg nesten tjue år etter forrige London-besøk? Verket består egentlig av to enakter-musikaler som kun er knyttet sammen av temaet bevisste eller ubevisste romantiske forviklinger, samt én felles sang – den betydningsfulle «It’s not too late». Denne oppsummerer stykkets kjerne: at det aldri er for sent å verken innlede eller trekke seg fra romantiske relasjoner som bryter grenser. De to delene har ulikt litterært opphav. The Little Comedy er basert på en novelle av Arthur Schnitzler, mens Summer Share bygger på en annen fin de siècle-fortelling, nemlig Jules Renards Le pain de ménage. Den førstnevnte beholder sin historiske ramme, mens den sistnevnte er flyttet til en feriebolig i The Hamptons i vår egen tid.

Hver minimusikal har rundt tolv sanger og akkompagneres av et presist og dyktig firemannsorkester bestående av piano (kapellmester Inga Davis-Rutter), diverse treblåseinstrumenter, primært fløyte (Rosie Reed), bass og el-bass (Jeremy Longley), samt trommer og slagverk (Tristan Butler). Landors kunstneriske leder, Robert McWhir, står for regien.

I den første og lengste akten følger vi Josefine (Emily Lynne) and Alfred (Lewis Asquith) i et typisk Schnitzler-tema: hvordan overvinne urban melankoli og kjedsomhet for å finne et øyeblikk med ekte kjærlighet. Begge er velstående mennesker som er misfornøyde med sine nåværende liv, og som konkluderer med at løsningen er å late som om de tilhører en annen samfunnsklasse. Alfred utgir seg for å være en fattig poet, mens Josefine spiller rollen som en enkel syerske. De møtes og forelsker seg – delvis i hverandre, og delvis i situasjonens nyhetsverdi. De gjenforteller hendelsene i form av brev til sine venner.

Det viser seg imidlertid vanskelig å opprettholde fasaden når de drar på ferie sammen, da ingen av dem faktisk kan skrive eller sy med særlig dyktighet. Tilbake i Wien møtes de for å avslutte forholdet, nå tilbakeført til sin egentlige prakt, bare for å oppdage til sin overraskelse at kjemien fortsatt er der. Vi beveger oss mot det som virker som en lykkelig slutt, men med Schnitzler kan man aldri være helt trygg... runddansen fortsetter.

Scenariet gir de to skuespillerne stort spillerom til å utvikle karakterenes nyanser og ulike nivåer av emosjonelt engasjement – fra lett flørt til lidenskap. Både Lynne og Asquith mestrer absolutt de tekniske utfordringene i rollene. Men, akkurat som med Sondheims A Little Night Music, som dette stykket står i gjeld til, er en følelse av en helt spesifikk stil avgjørende hvis vi skal bli berørt og ikke bare underholdt. Jeg savnet tyngden av den verdensvante kjedsomheten i starten, som trengs for å sette handlingen i gang, og som er nødvendig for at den emosjonelle gevinsten ved slutten skal fungere som det tilsiktede øyeblikket av både forløsning og flukt. Begge skuespillerne leverer sine solonumre med selvtillit og fyldig vokal, og duettene deres er morsomme og sjarmerende, men undertonen av anger og savn bør også være til stede.

Det emosjonelle høydepunktet og kveldens beste sang kommer rett før det siste møtet – «The night it had to end». Denne balladen fanger i én sang det vedvarende håpet om varig kjærlighet, den vemodige erkjennelsen av at den sannsynligvis forblir utenfor rekkevidde, og en besluttsomhet om å leve i nuet uansett hva. Sangen ble vakkert fremført av Lynne, men begge aktørene må grave litt dypere emosjonelt og variere tempoet i dialogpartiene hvis innsiktene skal fremstå som fullt ut fortjente.

Jeg vil også legge til at skuespillerne ikke får drahjelp av at musikken ikke helt omfavner materialets potensielle sofistikerthet. Mye av det instrumentale lydbildet er ensformig, og det er en litt for enkel bruk av valsetakt for å skape historisk stemning fremfor emosjonell effekt. Det finnes noen herlige melodiske partier, men også sekvenser der tone og farge blir i overkant trygge sammenlignet med de slagferdige tekstene og dialogen.

Man kunne si det motsatte om det andre verket, som er svært lettbent i tema og karaktertegning, men svært variert i musikalske former og instrumentale farger. Her virker også sangerne å ha bedre kontroll på rollenes dimensjoner og er mer i sin komfortsone. Aksentene sitter godt, og sangprestasjonene var både stilsikre og karakterfulle.

Det er ikke mye handling å snakke om her. Hovedrollene spilles av det samme paret som i første del. Sam (Asquith) og Monica (Lynne) er ikke gift med hverandre, men er mangeårige platonske bestevenner. Sangene og dialogen utforsker forholdet deres i detalj og prøver å forklare hvordan og hvorfor de har forblitt trofaste mot sine respektive ektefeller, Barb (Sinead Wall) og Lenny (Tom Elliott-Reade). Hva får et forhold til å fungere, og forblir denne ligningen den samme over tid?

Sondheim, denne gangen i form av Company, kaster igjen lange skygger over verkets oppbygging. Ekteskapet og tosomheten settes under lupen, og hans innflytelse gjenspeiles i den store variasjonen i sangenes tempo og struktur. Parene veves inn og ut av hverandres materiale, både i og utenfor sanntid. Det er søte, og tidvis vittige, komiske kommentarer fra de to som står utenfor, Barb og Lenny, mens de overværer Sam og Monicas påfunn. Til syvende og sist er ikke det viktigste spørsmålet om de to sistnevnte har en affære eller ikke, men snarere om noen av karakterene oppnår større selvinnsikt gjennom sine «romantiske forestillinger». Eller forblir de alle fanget i romantiske illusjoner? Disse spørsmålene fungerer som en rød tråd gjennom hele kvelden. Alt er vakkert utført i ordets rette forstand, med troverdige kostymer (både historiske og moderne) og to effektive sett – en schæslong, et sminkebord og andre fin de siècle-detaljer i første akt, og en fleksibel og stilig åpen løsning i den andre – selv om ingen scenograf er navngitt i programmet. Musikerne akkompagnerer med smakfullhet, god balanse og, når det trengs, presist attakk.

Dette er en fascinerende og verdifull nyoppsetning med solide prestasjoner i sentrum. Jeg er ikke helt overbevist om at denne dobbeltforestillingen har sikret seg en varig plass i standardrepertoaret, men de medvirkende leverer et overbevisende og gjennomgående attraktivt argument for det.

Foto: Sofi Berenger

ROMANCE ROMANCE SPILLES PÅ LANDOR THEATRE FREM TIL 31. OKTOBER 2015