ANMELDELSE: Ruddigore, Opera Holland Park ✭✭✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder Gilbert og Sullivans Ruddigore, presentert av Opera Holland Park og Charles Court Opera.

David Webb (Richard Dauntless) og koret. Foto: Craig Fuller Ruddigore

Opera Holland Park

5 stjerner

Opera Holland Parks nettside

Vi er allerede ved veis ende av en minneverdig sesong hos Opera Holland Park, og som en 'bonne bouche' har de servert nok en Gilbert & Sullivan-samproduksjon med Charles Court Opera. «Ruddigore» har aldri hatt helt den samme følgerskaren som enkelte av de andre Savoy-operaene (for hvordan følger man egentlig opp «The Mikado»?). Stykkets viktigste satiremål – det viktorianske melodramaet – har også for lengst trukket seg tilbake i de dramatiske skyggene. Men det spiller ingen rolle – den byr fortsatt på rike karaktertegninger, noe av Sullivans fineste musikk, og fungerer utmerket på egne dramatiske premisser. Faktisk fungerer den gotiske thrilleren som utgjør andre akt kanskje enda bedre i dag for et publikum som har vokst opp med Hammer-grøssere og «The Rocky Horror Picture Show».

David Webb som Richard Dauntless. Foto: Craig Fuller

Handlingen er nesten underordnet kveldens mange høydepunkter. En slekt av «onde baronetter» er forbannet med kravet om å utføre en kriminell handling hver eneste dag. Den nyeste baronetten, Sir Robin/Ruthven, har iscenesatt sin egen død og tatt på seg en ny identitet i den lokale landsbyen, hvor han er sjenert forelsket i bygdas beste parti, Rose Maybud. Hun har på sin side begrenset seg selv ved å la alle sine handlinger styres av en bok om etikette (enda et mål for datidens satire). De forsøker å løse floken ved å bruke tjenestene til hans fosterbror Dick, som nylig har kommet hjem fra sjøen (noe som gir støtet til flere ablegøyer i stil med «Pinafore»); men han prøver i stedet å vinne henne for seg selv. Ytterligere komplikasjoner oppstår i form av Robins yngre bror, Sir Despard, som bærer den nåværende byrden av tittelen, og hans av-og-på-kjæreste, Mad Margaret, et indirekte offer for forbannelsen.

Stephen Gadd som Sir Roderic Murgatroyd og koret. Foto: Craig Fuller

Etter mange flere usannsynlige vendinger blir Robins identitet avslørt, og han må ta på seg baronettittelen. Dette kulminerer i et oppgjør med forfedrene hans, som stiger ned i flokk fra portrettene sine. De krever at han skal bortføre en jomfru fra landsbyen for å bevise sin ondskap, men dette viser seg å være et uklokt trekk da tjeneren hans kidnapper den formidable Dame Hannah, Roses ugifte tante. Akkurat når virvelvinden av komplikasjoner er som mest forvirrende, løses alle spenninger opp av en juridisk spissfindighet (slik det ofte skjer i Gilberts intriger).

Llio Evans som Rose Maybud. Foto: Craig Fuller

Kvelden demonstrerer de velkjente kvalitetene ved John Savournins produksjoner. Materialet behandles med fullt alvor, noe som bare forsterker humoren. Det er en viss grad av selvironisk distanse, men det holder seg på riktig side av overdreven camp. Sangprestasjonene er utmerket, skuespillet detaljert, koreografien elegant, og diksjon og komisk timing sitter presist. I orkestergraven finner City of London Sinfonia den rette blandingen av boblende champagne og lyrisk sødme som denne musikken krever; og David Eatons stødige dirigenthender henter frem nydelige stryker- og treblåsersoloer fra det fyldige orkesterbildet. Det var også en fin detalj at han akkompagnerte på piano i enkelte partier for å knytte an til ekkoene av det klassiske melodramaet.

Dette ensemblet er spesialister på dette repertoaret og bringer med seg årevis med erfaring i hvordan man formidler musikken i et stort rom som Opera Holland Park, selv i de mest kompliserte og tungebrekkende sanger. Som Sir Robin Murgatroyd finner Matthew Kellett den rette balansen mellom uskyld og heroisk trass for å drive handlingen fremover; han matches godt av Llio Evans, som gir oss en Rose som er en noe mer verdensvant ingenue enn vanlig. Savournin storkoser seg som den bartesnurrende Sir Despard, som bak sin skurkerolle er akkurat den typen selvrettferdig bedreviter som Gilbert alltid hadde i sitt satiriske sikte. Heather Lowe leverer et finstemt og detaljert portrett av Mad Margaret, helt på høyde med hennes krevende første arie, og Heather Shipp gir både tyngde og empati til Dame Hannah – en langt mer sympatisk «stram dame»-rolle enn Gilbert vanligvis tillater. Hennes store nummer med Stephen Gadd som Sir Roderic Murgatroyd, den fremste av forfedrene, er et av kveldens absolutte høydepunkter. David Webb, som Dick Dauntless, fullfører hovedbesetningen med atletisk bravur.

John Savournin som Sir Despard Murgatroyd og koret. Foto: Craig Fuller

Enhver anmeldelse av G&S må inneholde en diskusjon av koret. Richard Harker har trent opp en fabelaktig kvikk og fleksibel gruppe utøvere, enten det er den frustrerte gjengen med profesjonelle brudepiker som håper på et bryllup, eller deres mannlige motstykker i bowlerhatt. Koreograf Merry Holden har regissert dem slik at det alltid er noe visuelt interessant som skjer over hele den brede scenen i Holland Park, med flittig bruk av både midtgangene og scenekanten.

Et av de kritiske punktene i dette stykket er hvordan man håndterer øyeblikket når forfedrene stiger ned fra portrettene sine. Scenograf Madeleine Boyd kom opp med en svært troverdig løsning et sted mellom naturalisme og fantasi, noe som resulterte i et herlig utvalg av tvilsomme stereotyper – inkludert en hodeløs herre hvis eget hode ble en del av handlingen.

Det er vanskelig å se hvordan denne forestillingen kunne vært gjort bedre, enten man ser på respekten for originalen eller på hvordan iscenesettelse, skuespillerteknikk og tekst er oppdatert på en subtil og overbevisende måte. Nok en stilsikker og fullstendig vellykket avslutning på en tvers igjennom engasjerende og givende sesong hos Opera Holland Park. Jeg kommer til å savne solnedgangene, påfuglene og til og med den sporadiske, iherdige hunden som bjeffer i det fjerne…