ANMELDELSE: Sasha Regans All Male Pirates of Penzance, strømmet over nett ✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Sasha Regans hel-mannlige Pirates of Penzance, innspilt ved Palace Theatre i London og strømmet digitalt.

Olivier Savile - Sjørøverkongen og mannskapet. Foto: Danny Kaan Sasha Regans hel-mannlige versjon av The Pirates of Penzance

Filmet ved Palace Theatre i London og strømmet digitalt

4 stjerner

Forestillingen åpner med en elegant og profesjonell «intro-sekvens», filmet for å akkompagnere forestillingens rene pianospill. Denne digitale overføringen av en forestilling ved The Palace Theatre i London gir en kjærkommen anledning til å spre ordet om Sasha Regans svært suksessfulle modernisering av Gilbert & Sullivan for det 21. århundre. En film fra 2019 har nylig blitt strømmet, og verket kan fremdeles ses på denne måten gjennom uavhengig kjøp.

Den store fordelen med dette formatet er at man kommer tett på W.S. Gilberts kloke og sindige tekst, og spesielt hans briljante sangtekster. Dette er aspekter ved operettene som ofte går tapt når sangere må kjempe for å nå ut – uten mikrofon – over Sullivans krevende vokalpartier. Kameraføringen er levende, fanger hvert øyeblikk og vet nøyaktig når den skal zoome inn på en vits, et poeng eller de de fine detaljene i prestasjonene til dette unge og sjarmerende ensemblet.

Ensemblet i den hel-mannlige Pirates of Penzance

Tolv år etter premieren på The Union Theatre i Southwark – en langt mindre sal enn den som prydes nå – startet denne produksjonen Sasha Regans banebrytende serie med hel-mannlige G&S-oppsetninger. Siden har vi fått både «HMS Pinafore» og «Iolanthe» i versjoner med ulik grad av samtidsrelevans. Av disse tre fremstår denne som den mest «tradisjonelle» i stilen. Robyn Wilson-Owens design byr på en lett og tøy-dominert vri på periodens kostymer, mens Lizzie Gees hypermoderne koreografi boltrer seg i den kraften og energien som bare et knallsterkt lag av unge menn kan levere. Det faktum at disse guttene kan synge like godt i tenor-, baryton- og bass-registeret som i falsett, samtidig som de leverer krevende koreografi, er forestillingens store styrke. Det gjør at man gjerne ser gjennom fingrene med den enkle scenografien og den tomme orkestergraven. Ben Bull lyssetter det hele enkelt, men følsomt.

Men det er ensemblet – og selve teaterrommet – som er stjernene her. Fra den første energiske entréen gjennom auditoriet, der de tar over scenen og blender oss med klokkeklar vokal – hver stavelse uttalt med nitidig presisjon (takk til kapellmester Richard Baker for stødig pianoakkompagnement) – via de flørtende og tilgjorte «damene» (som høstet mye latter fra det modne publikummet), til den profesjonelle leveringen av hver sang frem mot den noe lavmælte slutten. Det vi får servert her er et fyrverkeri av presisjon og detaljer som vil glede enhver som elsker at en stor forestilling fremføres med både trøkk og omtanke.

Tom Senior er en romantisk og stødig skikkelse som Frederic, selv om Regan velger å spille hans «O, is there not one maiden breast» for komisk effekt. Det er et smart valg, da Senior mangler tyngden til å bære melodien med all elegansen og legatospillet den krever, men dette grepet svekker kanskje den sentimentale kraften i avslutningen noe. Likevel er det en elskverdig innsats der han får mest mulig ut av en behagelig, om enn noe ung stemme, og han ser utvilsomt ut som rollen krever. I kontrast har Alan Richardsons Mabel en sølvglitrende glans, der han flyter uanstrengt i det høye registeret med en lys og munter klang. Samtidig er Leon Craigs sjefete Ruth svært underholdende.

David McKechnie som Generalmajoren. Foto: Danny Kaan

David McKechnies Generalmajor er en lynrask mester i noen av G&S’ mest intrikate partier, og han vinner oss over med sin tilsynelatende uanstrengte kontroll over tekstmassene. Oliver Saviles sjørøverkonge overbeviser likeledes, til tross for at han kanskje virker i overkant ung for rollen – men vi glemmer ofte hvor unge sjøfolk pleide å være, ofte med karrierer like korte som livene deres. Og kvartetten av kvinneroller – Lee Greenaways Connie, Dominic Harbisons Kate, Sam Kiplings Edith og Richard Russell Edwards’ Isabel – minner oss på at vi ser en forestilling som handler like mye om det feminine som noe annet. Regan skal ha skryt for å unngå mange sjangerfallgruver og gi dem en modernitet og verdighet som ikke alltid er til stede i mer konvensjonelle oppsetninger. Michael Burgen gjør også en karakteristisk stødig figur som Samuel. Det er med andre ord mye godt å feire her.

Ensemblet i den hel-mannlige Pirates of Penzance. Foto: Danny Kaan

I andre akt møter vi Mark Akinfolarins politisergeant, en rolle han tydelig koser seg med – det samme gjør det allsidige koret som nå har blitt konstabler. Som alltid er Gees sjarmerende og flytende koreografi med på å skape vakre formasjoner rundt ham, full av vidd og godt humør. Det er et kjærkomment innslag etter pausen, for som erfarne teatergjengere vet, ligger kremen av G&S-materialet ofte i første halvdel. Med mindre å jobbe med her, holder ikke Regan igjen, men setter fart mot målstreken. Det etterlater oss med et snev av bittersøt melankoli som gir dybde til avslutningen på en ellers mindre engasjerende akt.

Tolv år etter premieren er forestillingen i kjempeform, med bare noen få forbehold. Det som fungerer, fungerer virkelig bra, og det er mer enn nok her til å forsvare to timer av din tid. Ensemblet har det gøy, og det vil du også ha.