ANMELDELSE: Shirleymander, Playground Theatre ✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Jessica Martin i Shirleymander, et stykke om Lady Shirley Porter som nå spilles på Londons Playground Theatre.

Jessica Martin i Shirleymander. Foto: Simon Bohrsmann Shirleymander

Playground Theatre

25. mai 2019

4 stjerner

Bestill billetter nå

Tre ganger hurra for Jessica Martins storslåtte kraftprestasjon som Lady Shirley Porter i denne flunkende nye utforskningen av korrupsjon i de høyeste kretser i Westminster (London Borough of). I en tid der vi stadig leter etter flere og større roller for kvinner i teateret – og da gjerne modne kvinner – eksploderer denne rollen som et fyrverkeri på nyttårsaften over Gregor Donnellys Top of the Pops-aktige scenografi, til hjertevarm jubel og stående ovasjoner fra et lamslått publikum.

Vi skjønner at vi har noe spektakulært i vente idet vi trer inn i denne snodige verdenen av primærfarger; en hinderløype av urokkelige, geometriske blokker, lyssatt med tynne striper av neon (lys: Sherry Coenen). Her beveger dramats karakterer seg så komfortabelt og lett som de bare klarer – noe som ikke er særlig lett – mens lydsporet dundrer ut 80-talls hits (lyd: Yvonne Gilbert) som oser av optimisme og glamour. Mens hun paraderer i en uendelig rekke antrekk (assisterende kostymedesigner: Joanna MacDonald) og med parykkdesign av Richard Mawbey, tar dramatiker Gregory Evans oss med tilbake til livet og tiden til en av de mest berømte – og beryktede – skikkelsene i britisk lokalpolitikk siden T. Dan Smith: den ekstraordinære og uforglemmelige tidligere lederen av Westminster City Council, Shirley Porter.

Jack Klaff og Jessica Martin i Shirleymander. Foto: Simon Bohrsmann

Evans’ genistrek kommer helt i starten, når vi får se henne i et stille, privat øyeblikk som den omsorgsfulle kona til en skrantende ektemann (Jack Klaff, i en av sine mange roller: Alle andre spiller flere karakterer, noe som kanskje understreker deres overfladiskhet og utskiftbarhet; bare Shirley forblir Shirley hele veien, som den urokkelige stjernen i midten av deres univers). Dette er en briljant, enkel scene som umiddelbart vekker vår sympati – ikke at hun noen gang ber om den. Det eneste hun krever, lidenskapelig og bestemt (husker du 'The Resolute Approach'?), er det hun anser som sine rettigheter og hva som er det 'rette' å gjøre. Og disse målene forfølger hun med en besluttsomhet og intensitet som fortsatt tar pusten fra en i dag.

Rollen som Porter er kolossal: Hun er nesten aldri av scenen. Og når hun først forsvinner, er det tilsynelatende kun for å skifte til en ny, treffsikker 80-talls kreasjon. Husker du hundetannsmønster og store sløyfer? Alt er her, i overflod. Martins 'Leader' er en ekte Eva Peron i regnbuens farger og stilsikker 'power dressing'. Men folkeligheten er aldri langt unna. Hun går ikke av veien for å be publikummere – som sitter på klappstoler langs begge sider av scenen – om å plukke opp søppel. Dette øyeblikket, i likhet med så mange andre i dette tette manuset, vil gi gjenkjennelse hos alle som husker den mediekåte 'Shirl' og hennes hyppige TV-opptredener. Og nå får en ny generasjon gjenoppdage henne i dette storslåtte, episke dramaet.

Jessica Martin i Shirleymander. Foto: Simon Bohrsmann

Gjennom en rekke 'fremmedgjøringsteknikker' tilbyr Evans og regissør Anthony Biggs oss en slags brechtiansk refleksjon over makt og dens korrumperende effekt. Andrew Hoskens biografi, 'Nothing Like A Dame, The Scandals of Shirley Porter', siteres som kilde i programmet, og Evans selv skriver om den 'tragiske' naturen ved hennes karriere. Men dette er ikke en tragedie i aristotelisk forstand. I stedet blir vi bedt om å bruke hodet, tenke og reflektere over det vi ser og hører. Den emosjonelle temperaturen gjennom kvelden er bemerkelsesverdig kjølig og nesten distansert; det er en del humor her, men i det store og hele er tonen didaktisk og objektiv. Helt til slutten. Når vi endelig slipper ut av stykkets magi, reagerer vi med en uventet dristighet. Det er som om vi har oppdaget noe viktig, ikke bare om de vi er ment å stole på – våre ledere – men også om oss selv. Og vi er sannelig glade for denne oppdagelsen. Det gir oss en følelse av at vi kan møte dagens verden med en tryggere forståelse av hvem vi er. Hvor ofte går man ut av teateret med den følelsen?

Resten av ensemblet gjør en god jobb med sine skarpt skrevne roller. Omar Baroud er alltid fokusert. James Horne er herlig variert i sine roller, inkludert Shirleys far og distriktsrevisoren (som får korthuset til å rase). Klaff er, som nevnt, super, og bygger rollene sine mesterlig opp mot klimakset som den iskalde Tesco-styrelederen. Porters rikdom kom fra farens etablering av den britiske supermarkedgiganten, men hun ble holdt utenfor styrerommet etter hans død – og å se denne scenen gir meg fortsatt frysninger. George Potts gjør en strålende jobb med å menneskeliggjøre sine karakterer, spesielt den rammede rådmannen i Westminster. Og Amanda Waggott vil bli husket for en rekke briljante biroller, inkludert en mannlig lege som støtt og stadig pusser haglen sin når han ikke veiver med den i kommunestyresalen.

Jessica Martin og Jack Klaff i Shirleymander. Foto: Simon Bohrsmann

Generelt sett får vi naturalistiske scener som bindes sammen av fortellergrep direkte til publikum. Stort sett synes jeg scenene der handlingen blir vist fungerer bedre enn der den blir fortalt. Et annet element er de sporadiske bevegelsene koreografert av Lily Howkins. Det står oppført som 'koreografi', men ærlig talt er scenen altfor trang til at det får noe flyt (med mindre man ser på de krampeaktige disco-bevegelsene som en del av konseptet). Men den utpregede 'Saturday night light entertainment'-stilen i produksjonen, kombinert med det gjenkjennelige lydbildet, skriker etter noe friere og mer elegant. Å se skuespillerne klatre over hinderløypa av en scenografi minnet meg om et TV-program med Esther Rantzen, som med utrolig energi sprang fra den ene siden av studioet til den andre i høye hæler med mikrofonen i hånd. Spørsmålet er om ikke dette visuelle bildet her overskygger selve historiefortellingen.

Det er mange øyeblikk der man lengter etter å slippe ut av den geometriske fellen som scenografien utgjør. Man ønsker å se disse skuespillerne gjøre mer enn det de har plass til. Videre føles stykket tidvis som et lukket hoffdrama, der vi aldri får kjenne på verdenen utenfor. Vi blir fortalt om menneskene som bor i asbestinfiserte kommunale boliger, men vi får aldri møte dem eller høre deres stemme. Det føles merkelig i et teater som ligger bare noen hundre meter fra den utbrente ruinene av Grenfell Tower. Det er nettopp dette bygget hvis bilde flimrer over skjermene som avslutter forestillingen. Vi vet hva det representerer, og vi vet at de overlevende fortsatt kjemper for å bli hørt. De er her, i dette stykket også, sitert i brev – selv om navnet deres er Nigella Lawson. Når navnet hennes dukker opp, er det en morsom vits, men det unnviker en avgjørende konfrontasjon som dette dramaet virker å bygge opp til, uten helt å levere.

Spilles frem til 16. juni 2018

BESTILL BILLETTER TIL SHIRLEYMANDER NÅ

Meld deg på vårt nyhetsbrev for nyheter om Off-West End-produksjoner