ANMELDELSE: Song From Far Away, Young Vic ✭✭

Song From Far Away

Young Vic

5. september 2015

2 stjerner

«Du sa til meg en gang at det å snakke bare var en sær form for pusting. Det var som overklassepusting for mennesker, sa du. Og at det å synge var noe dypere og rikere og merkeligere og mer utrolig. Du fortalte meg at forskere hadde begynt å tro, når de studerte stemmebåndene til de aller første menneskene, at jeger-sankere sang før de snakket. De bodde ikke så tett sammen. Det var ikke så mange av dem. De trengte å kommunisere over lange avstander.

Så vi er dyr skapt til å synge mer enn vi er dyr skapt til å snakke. Det hørtes usannsynlig ut for meg. Men jeg likte måten du sa det på.»

Hvis det å snakke er en merkelig måte å puste på, så gjør artikuleringen i Song From Far Away (et nytt verk av Simon Stephens og Mark Eitzel som nå spilles på Young Vic) det særegne til en kunstform. Det er ikke bare sær tale, det er en svært fremmedgjørende og sær tale.

Vanligvis søker teateret å involvere publikum i noe – et synspunkt, en levemåte, en oppfatning. Et eller annet. Song From Far Away, i det minste slik den er regissert av Ivo van Hove, ser ut til å gjøre alt den kan for å holde publikum på avstand, adskilt fra forestillingens verden, som betraktere heller enn deltakere.

Selv om denne tilnærmingen krever en nitid besluttsomhet og en urokkelig nonchalanse fra stjernen Eelco Smits – og derfor er utfordrende og krevende for ham – er resultatet her nådeløst dystert og frustrerende for publikum. Det er umulig å bry seg om hovedpersonen, så klinisk er presentasjonen, så distansert er tolkningen, og så kald er den følelsesmessige tråden.

Dette betyr ikke at det er noe galt med Smits' prestasjon – det er det ikke, han er utmerket – men valget om å la Smits spille i den stilen er forvirrende. Det passer imidlertid sømløst med Jan Versweyvelds scenografi, som er like naken, uvelkommen og kald som Smits' karakter, Willem.

Willem bor i New York i en fabelaktig leilighet. Han har sitt eget liv, drevet av en enorm lønn og et jetsett-miljø. Familien hans er et avsluttet kapittel, langt unna i Amsterdam. Så får han en telefon hjemmefra: broren hans, Pauli, er død. Det er en uleilighet som forstyrrer Willems planer. Men han drar hjem til begravelsen.

Han orker ikke tanken på å bo hos familien, så han tar inn på Lloyd Hotel (betalt av banken han jobber for) og møter dagene som følger i det rommet. Av grunner som aldri fremstår som hverken klare eller troverdige, velger Willem å skrive et brev til sin døde bror hver dag, og disse brevene utgjør teksten i Stephens' stykke.

Versweyvelds sett, som virker som en nær slektning av scenografien han designet for van Hoves nylige oppsetning av Antigone, er moderne, elegant og voldsomt upersonlig og ekskluderende. New York-leiligheten er steril og avvisende; hotellsuiten opptar det samme rommet på den samme avskrekkende måten. Det sparsommelige, iskalde settet understreker ideen om at Willem er en fange i sitt eget liv. Det ser flott ut, og Versweyvelds lyssetting får eksepsjonelt frem skiftende skygger som nesten fungerer som en egen karakter.

Det beste øyeblikket i produksjonen oppstår når snøen faller utenfor Willems celle. Snøen er magisk og bringer en overraskende varme til verden utenfor – den verdenen hvor Willem sjelden interagerer på et personlig plan. Mens snøfnuggene danser utenfor, blir Willems selvpålagte isolasjon perfekt kapslet inn; det virkelige livet foregår utenfor Willems boble.

Det er ingen tvil om at Stephens' manus tar opp interessante temaer og ofte er svært vakkert. Tonen er elegisk, reflekterende og filosofisk; det er intrikate spørsmål som adresseres, og selv om mange av dem ikke er spesielt dypsindige, presenteres de på en klok måte. Men selve ordvalgene er ikke alltid like treffsikre, og hele deler av teksten er så flate og åpenbare som det går an å bli.

Men det er langt fra tydelig om van Hove har funnet den beste måten å presentere Stephens' visjon på. Når ingen føler med eller bryr seg om Willem, blir opplevelsen i salen anstrengende og uvanlig kjedelig. Det er vanskelig å tro at det å se denne produksjonen gir publikum mer utbytte eller forståelse enn det man ville fått ved å bare lese brevene Willem skrev til Pauli.

En av teknikkene van Hove bruker for å gjøre denne produksjonen til en snakkis, innebærer at Smits kler av seg og tilbringer en uforholdsmessig stor del av stykket splitter naken. Bortsett fra den visuelle effekten av at Willem blottstilles både metaforisk og bokstavelig mens han bearbeider tankene og følelsene etter Paulis død, virker nakenheten både poengløs og unødvendig. Hvis det finnes et smart poeng her, er det fullstendig tapt.

Stephens deler æren for Song From Far Away med Mark Eitzel, som har skrevet tekst og musikk til en hjemsøkende og vakker sang som punktuerer handlingen. Sangen har et gjentakende motiv: «Dra dit kjærligheten er, dra dit kjærligheten er». På sin egen måte gir dette motivet nøkkelen til Willem. Man kan ikke unngå å tenke at hvis karakteren bare hadde lyttet til sangen, ville ingen trengt å holde ut denne 80 minutter lange selvpiskingen.

Når det hele er over, er den klareste tanken at uten van Hoves involvering, ville dette stykket neppe blitt satt opp – noe sted – i denne formen. Selv om det bare er én som snakker, kunne andre skuespillere lett ha vært involvert i formidlingen av historien, og kanskje burde de ha vært det.

Stephens oppsummerer egentlig opplevelsen av å se denne oppsetningen i et av avsnittene fra Willems brev:

«Du sa det føltes som om du var på denne elendige togreisen der du måtte jobbe hardt og tåle elendighet, for når du kom dit toget skulle, ville alt gi mening. Men hva om det ikke fantes noen ende? Hva om alt bare var denne reisen, og alle var med på den, og alle trodde de var på vei mot noe, og de holdt ut elendighet og tøys og piss og grufullheter nå, fordi de til slutt ville være glade for at de holdt ut alt sammen. Men hva om toget bare fortsatte i all evighet?»

Van Hoves produksjon har bevisst ingen slutt, men ethvert publikumsmedlem som så den og følte at hen måtte holde ut elendighet, tøys, piss og grufullheter, ville ikke vært alene om det.

Song From Far Away spilles på Young Vic frem til 19. september 2015