ANMELDELSE: Spamilton, Menier Chocolate Factory ✭✭✭

Sophie Adnitt anmelder Spamilton - An American Parody, som nå spilles ved Menier Chocolate Factory.

Liam Tamne og ensemblet i Spamilton. Foto: Johan Persson Spamilton Menier Chocolate Factory

Tre stjerner

Bestill nå

Gerard Alessandrini er best kjent som mannen bak Forbidden Broadway, den definitive parodikabareten som har gjort narr av hver eneste Broadway-hit siden 1980-tallet. Det var derfor bare et tidsspørsmål før han rettet blikket mot gigantsuksessen Hamilton.

Riktignok kom britiske Jest End dem i forkjøpet (i hvert fall i London) med sitt 2016-nummer Any Chance to Ham It Up, men Spamilton er tross alt mer fokusert. Der Jest End kokte ned sine beste Hamilton-vitser til én sang, strekker Spamilton konseptet ut over 85 nokså forvirrende minutter.

Julie Yammanee og ensemblet i Spamilton. Foto: Johan Persson

Morgan Larges scenografi skalerer på kløktig vis ned treverket og tauverket fra originalsettet til noe langt mer kompakt. Vi møter et navnløst ensemble kledd i de ikoniske kremhvite og beige Hamilton-kostymene, som bytter roller med imponerende fart. Liam Tamne spiller Hamilton-skaperen Lin-Manuel Miranda. Med flette og flippskjegg er likheten slående, særlig når Tamne kanaliserer Mirandas varemerke: den enorme entusiasmen. Tamne er på scenen nesten hele kvelden og virker å ha utømmelig energi der han kaster seg gjennom sang etter sang uten tegn til å gå trett.

Sophie-Louise Dann i Spamilton. Foto: Simon Annand

Det som følger denne introduksjonen er et nådeløst bombardement av materiale som knapt gir rom for pustepauser. Men til tross for at dette markedsføres som en Hamilton-parodi, er det flust av spark til andre forestillinger. Fra Book of Mormon til Løvenes Konge – selv i en forestilling som i utgangspunktet ikke handler om dem, er ingen trygge.

Eddie Elliot er suveren, om enn noe underbrukt, som Leslie Odom Jnr/Aaron Burr-skikkelsen, og Julie Yammanee blomstrer under presset av å spille nesten samtlige andre kvinnelige roller i stykket (hennes Barbra Streisand fikk meg til å doble meg i latter). Sophie-Louise Dann er herlig som en rekke musikaldivaer (hennes Elaine Paige er hysterisk treffsikker), men hennes overordnede rolle i forløpet forblir noe av et mysterium.

Damian Humbley i Spamilton. Foto: Simon Annand

Damian Humbley er også briljant som Kong Georg III, til tross for det merkelige premisset om at Kong Georg er dårlig likt i fanskaren. Realiteten er at han rutinemessig får kveldens største jubel på begge sider av Atlanteren. Hvis denne forestillingen er rettet mot Hamilton-entusiaster, er nok publikum godt klar over dette.

Det er en nesten pinlig mengde materiale om det originale Broadway-medlemmet Daveed Diggs, og ikke alt er like smigrende – eller morsomt. Poenget er at mange britiske Hamilton-fans knapt vet hvem Diggs er, eller hvorfor dette skal være gøy. De originale Schuyler-søstrene får også en shout-out: “Renee Elise, Jasmine, Philippa, work!”. Igjen er dette tapt på mange som har lite kjennskap til den originale Broadway-besetningen. Spamilton klarer ikke helt å bestemme seg for hvor nisje-preget den vil være, eller hvor slem den skal være. De fleste vitsene er kjærlige i sin harselas, men enkelte grenser til det direkte ufine.

Liam Tamne og Jason Denton i Spamilton. Foto: Simon Annand

Men når vitsene først sitter, er de usedvanlig morsomme. En parodi på Sondheim (Another Hundred Syllables) er briljant gjennomført, og forestillingens absolutte høydepunkt er den geniale The Film When it Happens, hvor Odom-karakteren beklager seg over hvordan han vil bli vraket til fordel for en stor filmstjerne i filmatiseringen. Det er nok av godt materiale her til en solid sketsjesamling, men for lite til en hel forestilling. Etter en time begynner det å bli utmattende. I programmet uttaler Alessandrini at han mente en Hamilton-parodi trengte en full forestilling, ikke bare ett enkelt Forbidden Broadway-nummer. Jeg må høflig si meg uenig.

Det er flyktige referanser til Mirandas sideprosjekter og TV-opptredener som forsvinner i mengden, samt et tidsreise-subplott som dukker opp nå og da uten å tjene noe større formål. En vits om Meghan Markle som er lagt til for den britiske versjonen føles (beklager ordspillet) litt klønete, mens Cameron Mackintosh – et åpenbart mål – slipper mistenkelig billig unna. Og finnes det ikke nok materiale i et britisk publikum som jubler når amerikanerne vinner sin uavhengighet?

Musikalfantaster og teaternerder vil finne mye å le av her, men mer ordinære fans av originalstykket vil nok sitte igjen som spørsmålstegn. Og når de beste vitsene er de som ikke har noe med kildematerialet å gjøre, er ikke det det mest lovende tegnet. Likevel, tross sin sprikende form, har Spamilton sin dose med perler som får deg til å le høyt, treffsikre observasjoner og smarte rim for de innviede. For de mest dedikerte «Hamilfans» er den absolutt verdt en tur i teateret.

KJØP BILLETTER TIL SPAMILTON