ANMELDELSE: Strike Up The Band, Upstairs At The Gatehouse ✭✭

Julian Eaves anmelder George og Ira Gershwins musikal Strike Up The Band på Upstairs At The Gatehouse.

Ensemblet i Strike Up The Band. Foto: Andreas Lambis Strike Up The Band

Upstairs at the Gatehouse

8. mars 2019

2 stjerner

Bestill billetter nå

Sjeldenheter blir knapt sjeldnere enn dette: Etter nesten et århundre får London endelig se en profesjonell oppsetning av George og Ira Gershwins musikalske komedie fra 1927. Med et satirisk antikrigs-manus av George S. Kaufman, handler det hele om en meningsløs konflikt mellom USA og Sveits, utløst av det betente temaet... ost. Stykket ble merkbart gjenopplivet ved Goodspeed Theatre i Connecticut på midten av 90-tallet, og har hatt et par konsertversjoner i USA siden, men manuset slår fremdeles hardt med sine treffsikre spark mot amerikansk krigføring utenlands og ny-fascisme på hjemmebane (som vi dessverre kjenner altfor godt igjen i Trump-æraen). Kaufmans originale verk påpeker med brutal tydelighet at lite ser ut til å ha endret seg etter alle disse årene.

Foto: Andreas Lambert

Hvis dette høres ut som litt for tung kost å blande med Georges muntre melodier og Iras intrikate rim, så ja, det er det. Forestillingen svinger frem og tilbake mellom toner og stiler med en urovekkende uforutsigbarhet i forsøket på å finne en vei gjennom denne flyktige blandingen. Det ene øyeblikket har vi et Gilbert-aktig ensemble, med melodier stablet oppå hverandre for å skape en følelse av det sosiale hierarkiet. Deretter får vi en typisk «vaudeville»-rutine for et skuespillerpar, stappfull av vittigheter og fjas. Og så kastes vi inn i en rå sosialkritikk av den typen Elmer Rice eller Cliff Odets kunne ha skrevet. Det er mange ganger man ikke vet om man skal le eller gråte, og dette gjør ikke jobben lett for verken det kreative teamet eller skuespillerne.

Regissør Mark Giesser har utvilsomt erfaring med materiale av denne typen, men selv han virker rådvill når det gjelder å forene de sprikende og motstridende elementene i dette merkelige beistet. Det samme gjelder koreograf Orley Quick, hvis bakgrunn knapt virker å ha forberedt henne på hva hun skal gjøre med et så sjangermessig spesifikt materiale. I tillegg har de fleste skuespillerne begrenset erfaring med denne spesielle formen for komedie, og teamet av regissør og koreograf lykkes bare delvis med å hjelpe dem å finne ut hvordan dette skal fungere på scenen. Regien evner ofte ikke å tilby annet enn skuespillere som står på rekke og rad og leverer replikkene sine mens vi venter på å finne ut hva i alle dager som skal skje videre. Med et så utfordrende tema blir følelsen av manglende overordnet visjon overveldende. I tillegg virker det som om budsjettet for scenografien har vært sørgelig utilstrekkelig; Camille Etcharts slitte kulisser ser triste og neglisjerte ut selv i de beskjedne lokalene over puben The Gatehouse i Highgate. Julia Scrimieris kostymer fungerer bedre, men de understreker bare produksjonens «skolerevy»-preg. Will Leightons lyssetting kunne kanskje ha bidratt til å utvide forestillingens fysiske verden, men han velger å ikke gjøre noe annet enn det mest forventede og åpenbare. Det hele får et preg av å være en uferdig «scratch»-forestilling. Hvis du tåler dette, kan du kanskje klare å kose deg.

Foto: Andreas Lambis

Ett område hvor det definitivt har blitt brukt penger – og kanskje for mye – er på bandet. Bobby Goulder leder et fyldig orkester, og regissøren har bestemt seg for å utnytte denne ressursen maksimalt ved å plassere dem midt på scenen i bakgrunnen. Dette fører til at de overdøver det meste av sangen (Harry Emersons lyddesign gir knapt sangerne støtte), og orkestreringen – en fascinerende blanding av originale 1927-stemmer og Goulders egne tilpasninger – lar dem gjøre dette gang på gang. Sangerne blir tvunget til å presse stemmene sine, som ofte er unge og under utvikling, mens de kjemper seg gjennom det lange og støyende partituret. Man merker at de slapper mer av i de store kornumrene (som er strålende – her er det mye vakker musikk av Gershwin), men man føler virkelig smerten deres i nesten alle andre nummer. Det hjelper heller ikke at spilletiden er annonsert til 1 time og 50 minutter inkludert pause, når den i sannhet varer nesten en time lenger; noe som er verdt å merke seg når man planlegger dobesøkene!

Så, midt i alle disse (bratte) utfordringene, hvordan klarer skuespillerne seg? Jeg er ganske sikker på at alle valgene de har tatt er godkjent av regissøren. Richard Emerson leverer en nokså ensformig tolkning av ostekongen Horace J. Fletcher, som raskt blir kjedelig og etter hvert irriterende. Beth Burrows kommer trolig best ut av det i rollen som har mest dramatisk tyngde, datteren Joan Fletcher, men også hun må svinge voldsomt mellom motstridende stemninger. Paul Biggin, som spiller den andre halvparten av kjæresteparet, gjør et energisk forsøk på å smelte sammen de motstridende sidene ved rollen som Jim Townsend, men det er en umulig oppgave, spesielt når han må spille en svak og ydmyket bifigur – ikke en karakter det er lett å like. Pippa Winslow er en av de mer erfarne på scenen, men gir inntrykk av å bare lyde regissørens ordre i stedet for å gjøre komikken til sin egen. Som soubretten Anne Draper er Charlotte Christensen livlig og energisk, og jeg er sikker på at hun ville vært enda mer sjarmerende om vi kunne høre mer av det hun synger. Adam Scott Pringle virker som den perfekte «juvenile», men blir – nok en gang – utslitt av å kjempe mot bandet. Mer rutinerte krefter som Robert Finlayson (som den kommanderende oberst Holmes) og Nicholas McBride (som C. Edgar Sloane) blir like hindret som alle andre, i likhet med Sammy Grahams sjarmerende og keitete Bob.

Foto: Andreas Lambis

Den eneste i hele ensemblet som ser ut til å ha forstått den merkelige og særegne essensen i komikken her, er imidlertid David Francis som George Spelvin. Hans evne til å håndtere flere karakterer og gjennomgangsvitsjer er sikker og elegant. Han er også heldig med at manuset aldri krever at han gjør ting i rask rekkefølge som er rake motsetninger av hverandre – et lykketreff – og han trenger heller ikke synge så mye. Så heldig kan man være! Når han er på scenen, kan man derfor lene seg tilbake og nyte forestillingen, mens man drømmer om hva det kunne ha vært med bedre manus, regi, scenografi, musikalsk ledelse og så videre. Det er synd på resten av gjengen, som uten egen skyld må kjempe en nesten konstant motbakke.

Så, er det verdt det? For de som absolutt må fylle irriterende hull i sin encyklopediske kunnskap om musikaler, så er det – alt i alt – verdt å få med seg. Hvis du bare er ute etter en morsom kveld, vil du nok oppleve at dette ikke helt lever opp til forventningene. Upstairs at the Gatehouse, spesielt gjennom oppsetningene til huskompaniet Ovation (som dette definitivt IKKE er en del av), har et strålende rykte for å levere småskalaproduksjoner av høy kvalitet. Dette er nok dessverre en forestilling de helst vil forbigå i stillhet.

BESTILL BILLETTER TIL STRIKE UP THE BAND