ANMELDELSE: The Absolute Brightness of Leonard Pelkey, Westside Theatre ✭✭✭✭

James Lecesne i The Absolute Brightness of Leonard Pelkey Foto: Matthew Murphy The Absolute Brightness of Leonard Pelkey

Westside Theatre Downstairs

4. oktober 2015

4 stjerner

Bestill billetter

Noen ganger snubler man over teatralske bragder som er like rystende som de er inspirerende, som tvinger deg til å revurdere hva "teater" kan være og gjøre. Man forventer ikke nødvendigvis slike opplevelser i små teatre man aldri før har besøkt, langt unna Broadways veltråkkede stier. Men The Absolute Brightness of Leonard Pelkey, som nå spilles på Westside Theatre Downstairs, er nettopp en slik opplevelse.

En enmannsforestilling om drapet på en uheldig, men evig optimistisk, ung homofil mann og menneskene i byen som kjente, elsket, ignorerte, hatet eller bekymret seg for ham, høres kanskje ikke ut som materiale som skulle være verken overraskende eller oppløftende, men det er det sannelig. Regissert med utrolig klarhet og presisjon av Tony Speciale, og fremført med sylskarp innsikt og humor av forfatteren selv, James Lecesne, er stykket en karakterstudie i Harper Lee-stil. Det avdekker sakte men sikkert sprekkene i et samfunn som tillater at et barn møter døden bare for å glede seg over å være den han er.

Lecesne har en vinnende sjarm og en bunnsolid teknikk; hans hurtige veksling mellom et vell av småbykarakterer er totalt engasjerende og fungerer som subtil forkynning uten å bli belærende. Du mister aldri oversikten over hvem som snakker. Han forteller historien på en fengslende måte, og selv om han aldri toner ned den grusomme handlingen i kjernen av stykket, viser han også – mer rettferdig enn det kanskje er grunn til – menneskeligheten og humoren i de andre karakterenes ståsted.

Dette er klokt gjort. Ondskapen er tydelig markert som ond, og det gode som godt. Men like tydelig er det tvetydige, det som er usikkert. Humor og forståelse er verktøyene Lecesne bruker for å skape sin visjon, og det er et sterkt bilde han tegner.

Den drepte Leonard blir beskrevet av dramalæreren sin, noe hånlig, som en ung mann med en uovertruffen evne til å uttrykke seg med "jazz hands". En av byens finere fruer minnes vemodig at hun ba Leonard om å "tone det ned": "Neglelakken, maskaraen – kanskje ikke fullt så mye av det. Han påsto at han bare var seg selv. Joda, greit nok, men må du være SÅ mye deg selv? Han fortalte meg at hvis han sluttet å være seg selv, ville terroristene vinne. Hvordan argumenterer man mot en sånn unge?"

Nettopp. Og viktigere: Hvorfor skulle man det?

Lecesnes stykke svarer ikke direkte på det spørsmålet, men det belyser det fra siden. Ved å vise de ulike reaksjonene på Leonards død i lokalsamfunnet, maler Lecesne et bilde av en helt vanlig by – et sted der konformitet, uansett hvor subtilt, blir verdsatt over særpreg. Det handler ikke så mye om en spesifikk person som om et universelt fenomen.

Publikum inviteres til å vurdere om dette er den beste veien å gå, samtidig som de ler godt av fremgangen i saken ledet av den flittige og iherdige hovedstemmen – en tøff politimann – og de eksentriske innbyggerne han må håndtere.

Ved stykkets slutt er bare to ting sikkert: Motivet for hvorfor Leonard ble drept forblir uvisst og vil sannsynligvis aldri bli kjent, og den iherdige Shakespeare-siterende politimannen har levert inn skiltet sitt. Saken har ført til slutten for både et liv og en karriere, selv om politimannen har funnet en ny vei som taktekker og nå er lykkelig gift med frisøren som først varslet om Leonards forsvinning.

Livet går videre.

Men den fargerike Leonard har satt spor hos alle han møtte. Noen reagerer ulikt på tapet, men alle husker ham. Leonards lys er dempet av døden, men det lever definitivt videre.

James Lecesne i The Absolute Brightness of Leonard Pelkey Foto: Matthew Murphy

I programmet bemerker Lecesne at publikum ofte spør ham om historien er sann. Det er den ikke, men publikum tror det. Dette avslører dessverre hvorfor stykket er så nødvendig: Budskapet om toleranse og forståelse har fortsatt en lang vei å gå, selv i land der ytringsfrihet er grunnmuren. Den enkle sannheten er at det ofte er mer støtte for retten til å bære våpen enn for en 14 år gammel gutts rett til å bruke maskara og neglelakk. Og det gjelder ikke bare i USA.

Lecesnes dyktige fremføring hjelper budskapet med å nå frem. Med bare noen få rekvisitter og nesten ingen scenografi, skaper han levende en by full av fargerike skikkelser, både menn og kvinner – men ingen er så fargerike, eller så viktige, som Leonard.

David Babani var til stede i salen – så kanskje en overføring til Chocolate Menier i London er på trappene? I så fall er London-publikummet svært heldige.