ANMELDELSE: The American Clock, The Old Vic ✭✭✭

Paul T Davies anmelder Arthur Millers The American Clock, som nå spilles på Old Vic Theatre i London

Ensemblen i The American Clock. Foto: Manuel Harlan The American Clock

The Old Vic.

14. februar 2019

3 stjerner

Bestill billetter Muligheten til å se to av Arthur Millers mindre spilte stykker på to dager understreker den dype påvirkningen depresjonstiden på 1930-tallet hadde på ham og hans forfatterskap. Med karakteren Moe som et bilde på Millers egen far, er det mye selvbiografisk materiale i The American Clock. Men der The Price, som for tiden går på Wyndhams, er mer lineær og tradisjonell i sin form, er The American Clock fra 1980 mer episodisk og fragmentert i sin skildring av de ti årene depresjonen varte.

Skuespillerne i The American Clock. Foto: Manuel Harlan

Stykket presenteres som en vaudeville, og det er nettopp her denne produksjonens styrke ligger. Regissør Rachel Chavkin, som følger opp suksessen med Hadestown på National Theatre, binder scenene elegant sammen med musikk og utmerket koreografi av Ann Yee. Live-musikken og sangen er en fornøyelse gjennom hele forestillingen. Samtidig blir det tydelig hvorfor dette stykket sjelden settes opp – det er rett og slett ikke blant hans beste. Det faller aldri helt på plass; enkelte scener fungerer bedre enn andre, og Millers antikapitalisme blir tidvis så høylytt at det grenser til belærende. Sentralt i teksten står familien Baum, som etter hvert som krisen biter seg fast, må selge alt de eier for å overleve – helt til deres kjære piano blir hentet. Chavkin velger imidlertid å fordele hver rolle i Baum-familien på tre forskjellige skuespillere. Selv om dette gir en følelse av noe universelt, svekker det vår emosjonelle tilknytning til familien og gjør historien noe diffus. De er definitivt ingen familie Loman.

Golda Rosheuvel og ensemblet i The American Clock. Foto: Manuel Harlan

Heldigvis er dette et sterkt ensemble. I rollen som fortelleren Robertson tilfører Clarke Peters eleganse og ro, og han leder oss trygt gjennom hendelsene selv om han er tildelt store mengder eksposisjon.  Francesca Mills gjør en strålende innsats i flere roller, Golda Rosheuvel imponerer med sin sangstemme, og Ewan Wardrop er minneverdig som steppdansende sjef for General Electricity. Det er flere flotte sceniske sekvenser, spesielt dansemaratonene som blir stadig mer brutale etter hvert som nøden stiger. Også skiltene som markerer årstallene, forfaller gradvis og blir mer hjemmelagde i takt med fattigdommen.

Ewan Wardrop og ensemblet i The American Clock. Foto: Manuel Harlan

Merkelig nok minnet den episodiske stilen meg noe om Brechts «Frykt og elendighet i Det tredje rike», selv om vi der nærmer oss tematikken fra en helt annen vinkel.  Begge stykkene viser imidlertid de knusende konsekvensene politiske beslutninger og omstendigheter har for vanlige borgere. Som et speilbilde av amerikansk historie er The American Clock  en interessant opplevelse. Men som teaterstykke begynner det å gå tregt i andre akt og kryper mot slutten. For Miller-entusiaster er det absolutt verdt å se et mindre kjent verk, og det er mye å glede seg over i denne solide ensembleforestillingen.

BESTILL BILLETTER TIL THE AMERICAN CLOCK HER