ANMELDELSE: The Boatswain's Mate, Arcola Theatre ✭✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder Ethel Smyths komiske opera The Boatswain's Mate, som settes opp som en del av Grimeborn på Arcola Theatre i London.

Shaun Aquilina og John Upperton i The Boatswain's Mate. Foto: Lidia Crisafulli The Boatswain’s Mate

Grimeborn på Arcola Theatre

10. august 2022

4 stjerner

Grimeborns nettside Denne oppsetningen av Ethel Smyths komiske opera, The Boatswain’s Mate, ble først vist på Grimeborn for fire år siden, og gjør nå et kjærkomment comeback i et år preget av økt fokus på Smyth som operakomponist – hun var faktisk den første kvinnen som fikk en opera fremført ved Met i New York. Dette enakterverket fra 1914 er skrevet fra et bevisst feministisk perspektiv, men politikken formidles med en lett hånd. Selv om overtyren siterer melodien fra den berømte marsjen Smyth skrev for suffragettbevegelsen, er verkets drivkraft underholdning snarere enn ideologi. Og de mannlige karakterene, uansett hvor tvilsomme de måtte være, får en rettferdig mulighet til å forklare sine ståsteder de også.

Philippe Durrant, Robert Winslade Anderson og Beca Davies. Foto: Lidia Crisafulli

Handlingen kretser rundt intrigene til en pensjonert sjømann, Harry Benn – tittelens Boatswain – som har sett seg ut vertshuseieren sin, den unge enken fru Waters. Han overtaler Ned Travers, en ung og blakk eks-soldat, til å utgi seg for å være innbruddstyv slik at Harry kan «redde» henne og dermed vinne hennes gunst. Det går selvsagt fryktelig galt. Fru Waters er mer enn kapabel til å håndtere en pistol, og etter å ha trengt Travers opp i et hjørne, får hun ham til å tilstå. Sammen lurer de Benn ved å late som om hun har skutt tyven dødelig. Etter at politiet har vært involvert, begynner fru Waters og Travers å utforske romantiske muligheter.

Beca Davies og Josephine Goddard. Foto: Lidia Crisafulli Musikalsk sett er dette et sjarmerende og eklektisk verk. Brahms og Wagner skinner igjennom som inspirasjonskilder, slik de ofte gjør i Smyths verker, med meget velskrevet instrumentalparti og arier som er både lidenskapelige og komplekse. Men dette lettes opp av innslag fra balladetradisjonen med minneverdige melodier. I denne oppsetningen hører vi verket i et arrangement for pianotrio som fungerer ypperlig i Arcolas Studio 1: en fyldig og presis klang fra bare tre instrumenter, uten at man ofrer for mye av den tette orkestrale teksturen. John Warner leder forestillingen fra pianoet i et friskt tempo, i full harmoni med den livlige regien til Cecilia Stinton. Historien er befridd fra edwardianske korsetter ved at handlingen er flyttet til kroningsåret 1953 i Margate, stemningsfullt introdusert med strandliv fra ensemblet under overtyren.

Sangerne er velbalanserte og treffer tonen i stykket perfekt. John Upperton, i rollen som Harry Benn, dominerer de første scenene med en lurvete og falsk jovialitet, som balanseres av den joviale sjarmen til Shaun Aquilina i rollen som Travers – en kjekk kar som vet å gripe sjansen. Men det blir snart fru Waters' opera når Josephine Goddards energiske og handlekraftige tilstedeværelse tar styringen over handlingen og begynner å dominere numrene. Dette er ingen enkel rolle, men Goddard mestrer den med stil og humor, samtidig som hun håndterer mye skuespill og sceneskift underveis. Kvikk, intelligent og tydelig støtte kommer fra Beca Davies som en walisisk tjenestepike og Robert Winslade Anderson som en forvirret politimann.

Spectra Ensemble fortjener stor ros for å ha tro på dette stykket, fornye det uten å endre den emosjonelle kjernen, og for å finne den rette balansen mellom et seriøst feministisk poeng og rikelig med humor og hendelser. Nok et eksempel på det Grimeborn gjør så bra – å hente frem ukjent og glemt repertoar og finne måter å åpne det opp for et nytt publikum. Dette publikummet satte i hvert fall stor pris på deres talenter og innsats.