ANMELDELSE: The Crumple Zone, Clapham Omnibus ✭✭✭✭

The Crumple Zone

Omnibus, Clapham Common

Tirsdag 19. desember

4 stjerner

Pleasance Theatre fra 27. – 29. des

Her har vi endelig noe nytt: Seksten år etter at den var en hit Off-Broadway, inntar en livlig skeiv forvekslingskomedie London. Forestillingen ankommer med stil, til tross for at det knapt har vært en eneste trompet til å annonsere dens britiske premiere. Buddy Thomas’ stykke for fem skuespillere utspiller seg i den felles stua i et bofellesskap på Staten Island, og treffer blink med timingen: Handlingen foregår i julen og byr på en vaskekte julenisse-imitator, juletre med lys, mengder av glitter, julekort og innpakkede gaver. Den kan også skilte med mer enn nok av grusomme personlighetskonflikter, runder med fyll, upassende romantiske forviklinger, pinlige avsløringer, krangler, bebreidelser, tårer og dårlig samvittighet til å fylle selv den største julestrømpe. Dessuten er det klinisk bevist at det å le av andres julemisere er bedre enn å lide seg gjennom sin egen i stillhet; stykket kan derfor med rette kalle seg en form for nyttig «gruppeterapi», noe som passer perfekt i denne sesongen preget av tvungen hygge og obligatorisk glede.

Det er Richard Lambert – mannen bak tusenvis av lysdesign – vi har å takke for å ha sporet opp Thomas og brakt verket hans over Atlanteren til det hjemlige teaterpublikummet. Thomas er en velkjent dramatiker i USA, og stykkene hans har blitt spilt over hele verden (til og med på det stedet vi nå kun snakker om i hvisking... Europa). Hvorfor han da har vært fraværende fra britiske teaterrepertoarer er en gåte. Heldigvis har Lambert oppdaget ham og satt opp en flott produksjon av denne smarte underholdningen.

Vi befinner oss i leiligheten til Buck (smeltende kjekke Jack Armstrong – som faktisk heter det, det er ikke et navn hentet fra klassisk drama) og Terry (den smarte, vinnende «bitchy» dronningen av giftige onelinere, Samuel Tucker). Scenen er satt for komplikasjoner: Bucks utkårede, Alex (en langstrakt, ung utgave av Jimmy Stewart, spilt av Kit Lloyd), har flyttet inn mens hans tidligere sjelefrende Matt (den kjekke, men intense Tim Jennings) er borte et år på turné med musikalversjonen av «Salem's Lot» (som, så vidt vi vet, fortsatt turnerer). Inn i blandingen dukker Roger opp (streite Myles Rogerson... ja, faktisk), en bekjentskap Terry har plukket opp på Staten Island-fergen. Stemningen er spent nok mellom disse, helt til – quelle surprise! – Matt benytter seg av et opphold i Idaho til å rase tilbake til Hudson-elva for å prøve å vinne Alex tilbake. Dette resulterer i en total nedsmelting i det allerede vaklevorne kollektivet.

Dette materialet er formet som en sofistikert tre-akters komedie (hver akt elegant delt inn i tre scener), som utnytter alle virkemidler til det fulle (inkludert en scenografi med ikke mindre enn fire innganger – fem, hvis man teller vinduet). Karakterene er helt vanlige folk, men utstyrt med en magisk replikkunst. Praten gnistrer og fortellingene trollbinder. Likevel føles aldri den smarte dialogen malplassert; vi tror på at disse menneskene faktisk snakker slik hele tiden. At det unge ensemblet yter både viddet og menneskeligheten i historien rettferdighet, er en bragd regissør Robert McWhir skal ha æren for. Han får sine unge skuespillere til å levere høystående komedie med en selvsikkerhet man sjelden ser hos nybegynnere i faget (teaterskolene bør følge med her). Når det gjelder innholdet: Det er kun et glimt av nakenhet, litt banning, et par kyss og to smakfulle Bruce Weber-fotografier – det er omtrent så dristig som det blir. Resten ligger i den elegante og slagferdige samtalen. Ærlig talt, her er det ingenting som ville sett malplassert ut selv på de mer tradisjonelle scenene i Windsor.

Ja, budsjettet er beskjedent og prøveperioden har visstnok vært begrenset til en uke, så produksjonen har et litt røft «institusjonsteater»-preg. Likevel bruker Lambert hver krone fornuftig, og som teknisk designer leverer han både regi og lys med stødig hånd. Etter å ha sett forestillingen to ganger, kan jeg bekrefte mitt positive inntrykk, og jeg oppfordrer deg til å ikke la denne muligheten gå fra deg. Gå og se den, og ta med vennene dine – de vil like deg enda bedre etterpå. De heldige av oss har allerede sett denne perlen i Clapham; neste uke underholder den massene på The Pleasance i Islington. Sørg for å få den med deg! Endorfinene dine vil takke deg. Når det gjelder Buddy Thomas, mistenker jeg at vi kommer til å høre mye mer fra ham her i Storbritannia.

BESTILL BILLETTER TIL THE CRUMPLE ZONE PÅ THE PLEASANCE THEATRE FRA 27. - 29. DES 2016