ANMELDELSE: The Dreaming, Union Theatre ✭✭✭

The Dreaming Union Theatre 6. september 2014 3 stjerner

Forestill deg scenen. En rik, frodig og bugnende skog, grønn og kanskje akkurat i ferd med å bli gyllen, fylt med blomster som bringer fargeglimt og duft til hvert skritt langs den slitte stien; vinranker, trær tunge av frukt, kongler og løv; en høyde der skygger flakker og danser i øyekroken; en innsjø som glitrer og skinner i måneskinnet; og en steinsirkel, en rest fra en svunnen hedensk tid. Det er den siste sommeren før utbruddet av første verdenskrig, og det hviler en uskyld, en følelse av dannelse, tradisjon og formalitet – med lange skjørt og tredelte dresser – over hver krik og krok av skogen der måneskinnet leker og forvandler alt det berører.

Det er et sted som vibrerer av muligheter – sanselig, glansfullt, modent og med et snev av uavklart mystikk. Et sted hvor magi så lett kunne oppstå.

Har du bildet i hodet?

Fint, for det er settingen for Howard Goodall og Charles Harts storslåtte musikalske adaptasjon av Shakespeares En midtsommernattsdrøm, som nå settes opp på nytt ved Union Theatre under Paul Clarksons regi, med musikalsk ledelse av David Griffiths, koreografi av Helen Rymer og scenografi og kostymedesign av Kingsley Hall.

Det er spesielt lurt å holde fast ved det bildet, for ingenting ved denne produksjonen gir deg følelsen av at et slikt sted er den rette rammen for denne egentlig ganske vakre musikalen. Noe som er en skikkelig skam.

Hall har vist stor teft for design i tidligere produksjoner, men ikke her. En palett av brunt og beige er urovekkende utilstrekkelig for den formen for henrivende naturlig skjønnhet som burde ha opplyst og rammet inn historien og musikken. Det store mysteriet er hvorfor den delen av scenerommet som er i full sikt for hvert eneste sete i salen, er reservert for det lille orkesteret; selv om det var et ønske, finnes det ingen grunn til at det ikke kunne vært en skog foran orkesteret og en følelse av innsjøen, sengen av løv, kvister og blomster der de unge elskende til slutt sovner sammen.

Videre, og påfallende upraktisk, er rommet organisert slik at entréer ikke kan gjøres gjennom publikum fra alle kanter. Dette er spesielt rart i et så fleksibelt lokale som Union, og det resulterer i mye tåpelig og meningsløs løping bak seteryggene. Den tapte muligheten ved å ikke la de mystiske skapningene stadig dukke opp blant publikum er merkbar.

Det er sjelden at designet og konseptet i en musikal jobber så iherdig mot selve kjernen og musikaliteten i stykket – men dessverre er det tilfellet her.

Det mest utrolige er at til tross for disse merkelige valgene, er kraften i selve verket – både manus og musikk – nesten nok til å gjøre regissørens og designerens avgjørelser irrelevante.

Hart har gjort en strålende jobb med å adaptere Bårdens kjernefortellinger. Følelsen av livet på et landsted er til å ta og føle på, det samme er hierarkiet, den moralske indignasjonen hos faren hvis datter tilsynelatende har rømt, og de støyende gutta som her erstatter håndverkerne (The Mechanicals). Tekstene hans er treffsikre, pulserer av liv og interesse, og dabber aldri av eller henfaller til det banale. Likeledes er det lidenskap og sanselighet i passasjene med alvefolket, og en genuin følelse av moro i det mer komiske materialet.

Harts arbeid her er virkelig fremragende.

Og han inspirerer Goodall, hvis melodier, harmonier og polyfoni er helt utsøkte. Musikken er full av lidenskap, glede og uttrykk, særlig i andre akt. Her finnes muntert driv, reflekterende sanger, medrivende korpartier og fengslende ballader. Og selvfølgelig kjærlighetssanger – ikke av det klissete, dumme slaget, men stemningsfulle og gripende låter som driver historien fremover på absorberende vis.

Griffiths sørger for at ensemblet har god støtte fra orkesteret, men det er ikke til å stikke under stol at dette partituret trygler om en full strykerrekke og en komplett treblåserrekke. For en auditiv nytelse det ville vært i Goodalls rike og komplekse musikk.

Dette stykket ble bestilt av National Youth Music Theatre, og derfor er det mulig for svært unge skuespillere å fylle alle rollene, slik de gjør her. Men det er helt tydelig at med et ensemble i alle aldre, og et budsjett og en scenografi som komplementerer verket, kunne dette vært en virkelig skjellsettende musikal. Det er uforståelig at National Theatre ikke satset på denne fremfor å pøse millioner inn i den bortkastede The Light Princess. Hvis denne hadde fått samme omsorg og overdådige oppmerksomhet som Matilda, ville den vært en verdensomspennende suksess.

Skuespillerne her er for det meste svært talentfulle og kommer rett fra diverse teaterskoler. Det største unntaket (når det gjelder å være nyutdannet) er Michael Chance, som er helt strålende som den litt smålige, men velmenende presteversjonen av Peter Quince.

En annen som utmerker seg er Christopher Hancock, som er eksepsjonelt god som den Oberon-aktige Angel – høy, viril og med en kraftfull røst og en aura av trussel og skøyerstreker som er perfekt. Scenene hans med den like fantastiske Christina Harris, som spiller Sylvia, gnistrer av seksuell energi og et nesten brutalt maktspill; samtidig er han leken med Jack/Puck (en fin prestasjon av Simone Murphy) og det stødige midtpunktet i den nær-orgien som utspiller seg i andre akt. Hancock er definitivt et navn å merkere seg.

Det er også flott innsats fra Alex Green som en svett og lysten alv og en enfoldig Bob; fra David Breed som gjør en sjarmerende figur som den glade Grubb; fra Christina Harris som den gåtefulle og lumske alfepiken Aphra; og fra Michael Burgen som Bottom/Cheek – fantastisk på alle måter, med stor stemme, herlig energi og perfekt timing.

Det er dessverre for mye roping, surmuling og overspill hos de fire elskende, og en total mangel på den komiske timingen som kreves for at kvartetten skal fungere – men dette virker mer å skyldes Clarksons regi enn skuespillernes evner. Stort sett, i hvert fall. Joshua Tonks blir en litt stiv og brautende type som David; Alastair Hill spiller en frenetisk nerd i reneste panto-stil som Alexander; Holly Julier er søt og hennes tåpelige talefeil fungerer nesten, men hun er ikke fengslende nok som Charlotte; og Rachel Flynn virker å være på for dypt vann, både vokalt og dramatisk, som Jennifer.

Bortsett fra Flynn er det tydelig at alle kunne spilt rollene sine eksepsjonelt godt, men valgene her er for grove og åpenbare, der man egentlig trengte mer subtile nyanser preget av enkel varme og kjærlighet.

Resten av ensemblet er dyktige, og det er storslått vokalarbeid i de store fellesnumrene. Rymers koreografi er stort sett effektiv, til tider fremragende, og hele kompaniet utfører den med stil og dyktighet.

Det er så mye å like her; det trenger bare en mer fornuftig regi. Musikk og manus er i toppklasse, og her er prestasjoner som vil bli husket lenge. Selv med sine mangler demonstrerer denne oppsetningen styrken i Goodall/Hart-samarbeidet.

For mer informasjon om The Dreaming, besøk Union Theatres nettsider