ANMELDELSE: The Drowned Man - A Hollywood Fable ✭✭✭✭✭

Punchdrunks nyeste forestilling, The Drowned Man, forkaster teaterkonvensjonene fullstendig, og tvinger dermed Emily Hardy til å forkaste konvensjonell anmelderkunst.

Hva du ikke bør gjøre på The Drowned Man: a Hollywood Fable Det føles bare passende at når vi blir stilt overfor et mesterverk som dette – vi, som bare er inntrengere i en luguber underverden – spiller rollene våre deretter. Hvis du håper å tre inn i Temple Pictures-universet, inspirert av Büchners Woyzeck, og møte drømmerne i Hollywoods ytterkant, vær advart: Det finnes en riktig og en gal måte å oppleve Punchdrunk på… Dette må du ikke gjøre: Ikke ta med bag eller veske, og ikke engang telefonen din... Faktisk bør du ikke engang ha på deg klokke: Midt i kaoset, ved inngangen til den enorme, nedlagte bygningen, finnes en garderobe (og et toalett). Frigjør deg fra ytre distraksjoner; det er herlig! Det er mer enn nok som distraherer deg på innsiden: Seks etasjer med rom, korridorer og annekser, der hver eneste kvadratmeter av det enorme arealet syder av aktivitet. Hvert rom er møblert, dekorert og fylt med dufter og teksturer med ekstrem presisjon og øye for detaljer, takket være designteamet Felix Barrett, Livi Vaughan og Beatrice Minns.

Befritet fra hverdagens bagasje (og jeg skal innrømme at jeg var skeptisk til å gå uten lypsyl i tre timer), er det mulig å glemme alt om Paddington, London og 2013. Det som er skapt her har hallusinogene egenskaper og potensialet til å flytte selv de som, i likhet med meg, har instinkter som heller mot motstand eller kynisme.

Følgelig vil gjenskinnet fra en iPhone eller det selvgode smilet til en publikummer som har løftet på masken, knuse illusjonen og svekke den teatralske gleden – en opplevelse som kan sammenlignes med å finne Narnia i klesskapet ditt, for så å se det redusert til en dag på akvariet eller en tur på nærbutikken.

Ikke snakk, og ikke engang forsøk å holde sammen med venner eller partner. (The Drowned Man er for øvrig ikke et ideelt valg for en date.) Å ta og utfordre egne valg er en del av eventyret, så styr unna folkemengden og søk din egen, fragmenterte forståelse av narrativet. Ellers kan du like gjerne bare pendle i rushtiden.

Når du befinner deg alene i mørket, mens du myser inn i rom gjennom skjulte dører og lurer på om du noen gang vil finne veien tilbake til start, trigger desorienteringen en mørk, psykologisk selvransakelse. Det episke, filmatiske lydsporet kan bli overdøvet av din egen kakofoniske indre monolog. Du kan prøve å rasjonalisere frykten og spørre deg selv hva det egentlig er å være redd for; det er jo bare et teaterstykke, ikke sant?

Eller du vil kanskje oppleve den klassiske, barnlige frustrasjonen over å gå glipp av noe, mens du hele tiden lurer på om du har valgt den mest interessante ruten. Bekymringene dine er selvsagt nytteløse; karakterenes ordløse historier utspiller seg samtidig gjennom gripende, modig og voldelig fysisk teater, og fortellingen smelter til slutt sammen uavhengig av hvilken rekkefølge du får den med deg i.

Du kan knytte bånd til to karakterer eller ti, avhengig av hvor du ender opp. Vil du krasje med hovedpersonen i gangen idet han flykter fra et åsted? Vil du snuble over utroskap, desperasjon eller drap? Vil du lære noe om deg selv? Våg å koble deg fra menneskene du kom sammen med. Du overlever tre timer alene, og det vil være desto mer tilfredsstillende når stykket når sin utrolige finale og du sitter igjen for å sammenligne dine funn og opplevelser.

Siden oppstarten i 2000 har Punchdrunk uredd utfordret teaterets grenser, og i dette gigantiske samarbeidet med National Theatre har de redefinert formen og dens muligheter fullstendig. Så dra dit. La deg forbløffe. Dans. Og hvis du ikke kommer ut med skoene fulle av sand, bark i håret, badet i svette og emosjonelt utslitt, da har du ikke gjort det riktig.

For mer informasjon om Punchdrunk, besøk nettsiden deres