ANMELDELSE: The Girl On The Train, West Yorkshire Playhouse ✭✭✭

Jonathan Hall anmelder Piken på toget på West Yorkshire Playhouse.

Adam Best og Jill Halfpenny i Piken på toget. Foto: Richard Davenport The Girl On The Train (Piken på toget)

West Yorkshire Playhouse

3 stjerner

Bestill billetter nå

Å dramatisere en populær roman er en tøff oppgave under de beste omstendigheter – å bearbeide en som nettopp har forlatt bokhyllene og nylig har vært en filmsuksess, og dermed sitter spikret i folks bevissthet, er en dobbelt så risikabel oppgave. Skal man tro de mange negative anmeldelsene, har West Yorkshire Playhouse mislyktes totalt. Derfor ble jeg noe overrasket da jeg forlot forestillingen (en forestilling som ble belønnet med stående oving fra publikum) og innså at jeg hadde blitt både dratt inn i handlingen og godt underholdt.

Jonas Khan og Florence Hall i Piken på toget. Foto: Richard Davenport

Men de negative sidene er der likevel…

Det komplekse hjertet i Paula Hawkins’ fengslende roman er Rachel, den titulære piken på toget, en mørk og gåtefull karakter. Hun er en alkoholiker i total fornektelse, som tilsynelatende forfølger sin eksmann og hans nye partner. Handlingene hennes tvinger leseren til stadig å stille spørsmål ved hennes troverdighet, både som forteller og menneske. I tillegg gjør hennes selvsentrerte behandling av folk rundt henne at hun er ganske vanskelig å like. Avgjørende for historien er det faktum at etter at en kvinne forsvinner – en kvinne Rachel tilfeldigvis ser fra togvinduet hver dag – har hun et gigantisk, fyllesykt sort hull i hukommelsen, i tillegg til noen urovekkende kutt og blåmerker. Er Rachel et hjelpeløst offer for omstendighetene, eller er det noe mer dystert ved hennes handlinger?

Jill Halfpenny i Piken på toget. Foto: Richard Davenport

Dessverre blir ikke denne sentrale gåten ivaretatt spesielt godt av visse elementer i produksjonen. Rachel spilles med en overbevisende og oppriktig integritet av Jill Halfpenny – og for meg var det nettopp det som var problemet. Karakteren fremsto som for sterk, for pålitelig – og i tillegg svært sympatisk. Ikke ett sekund tvilte jeg på hennes versjon av hendelsene, eller så henne som noe annet enn et offer og en heltinne.

Sarah Ovens i Piken på toget. Foto: Richard Davenport

Problemet ble ytterligere forsterket av manuset til Rachel Wagstaff og Duncan Able, som fortalte mer enn det viste. For eksempel var Rachels alkoholisme, som var en så ubehagelig og kvalmende dynamikk i romanen, noe som her bare ble referert til – vi så aldri de tåpelige og flaue feiltrinnene drikkingen førte til. Rekken av mørke og urovekkende hendelser ble hovedsakelig gjenfortalt av karakterer i samtale – ofte hørte vi om ting i andre eller tredje hånd – noe som hadde en dempende effekt på dramatikken. Der karakterer faktisk møttes, og når ting faktisk skjedde på scenen, gnistret forestillingen til i mørkt og morsomt liv – som scenen i nabohuset med et slags vorspiel fra helvete.

Lily Arnolds sterke scenografi arbeidet også mot historiens skiftende kjerne. På den ene siden skapte projeksjoner av et uklart urbant landskap sett fra et tog sterke åpningsbilder, der den kraftige hvite neoninnrammingen av scenen ga inntrykk av liv sett gjennom et togvindu. Men det vi så utenfor vinduskanten motvirket for meg hele effekten; en stiv, grå leilighet, brutalt og kompromissløst markert med hvitt. Inntrykket var for sterkt – slik at uansett hvilken scene vi så (og det var en behagelig flyt i tid og rom med tilbakeblikk og hopp i lokasjon), ble den spilt mot det samme sterkt definerte leilighetsbakteppet.

Spørsmålet er om disse utfordringene avsporer kvelden. Jeg vil si nei.

Theo Ogundipe i Piken på toget. Foto: Richard Davenport

Historien er en sterk og smart konstruert fortelling om svik og psykisk kontroll, med et fengslende mysterium i bunn som opprettholdes helt til slutten. Regien ved Joe Murphy og de sterke skuespillerprestasjonene ga driv og energi til fortellingen. Spesielt minneverdige var Adam Best som Rachels ekspartner, som vekslet mellom tynnslitt bekymring og noe mørkere, og Florence Hall som kvinnen som blir forfulgt over bristepunktet av ektemannens ekskone.

Colin Tierney og Jill Halfpenny i Piken på toget. Foto: Richard Davenport

Og jeg var ikke alene om å kose meg. Som nevnt ble forestillingen hyllet av en fullsatt sal til slutt. Ved å overhøre samtaler forstod jeg at mange av dem ikke nødvendigvis var faste teatergjengere, men hadde kommet til Playhouse fordi de elsket boken. Det må da være en god ting, og dramatisering av populære romaner et gyldig prosjekt for teateret å satse på også i fremtiden?

Spilles til 9. juni 2018

BESTILL BILLETTER TIL PIKEN PÅ TOGET NÅ