ANMELDELSE: Vredens druer, West Yorkshire Playhouse ✭✭

Vredens druer

West Yorkshire Playhouse

24. mai 2017

2 stjerner

Bestill billetter I 2017 må enhver oppsetning av «Vredens druer» få fem stjerner for sin aktualitet. John Steinbecks roman fra 1939 om den fordrevne Joad-familien som migrerer gjennom fiendtlige landskap og lider nød, fordommer, utnyttelse og desillusjon, er nøyaktig den typen historie som teatre i Leeds, Southampton og Nottingham bør fortelle. Laura Hopkins' scenografi med to stålterninger vekket uhyggelige assosiasjoner til flyktningleiren «Jungelen» i Calais, og dette var bare en av mange paralleller mellom Steinbecks rystende fortelling og dagens hendelser.

Dessverre sto ikke selve utførelsen i stil med ambisjonene. Noe av dette skyldtes manuset; Steinbecks episke prosa og dvelende tempo var her oversatt til scener som føltes langtekkelige heller enn intense. Lange innledende ordvekslinger, hvor dramatikken ble vannet ut av dialogen, maktet kanskje å fange den kvelende heten og håpløsheten i Oklahomas støvepoke, men gjorde det dessverre vanskelig for publikum å knytte seg følelsesmessig til karakterene. En kombinasjon av aksenter og akustikk gjorde det også utfordrende å i det hele tatt skjønne hvem enkelte av familiemedlemmene var. Visse tekniske valg skapte ytterligere problemer – for eksempel ved at vi bare fikk møte Granma (en energisk Pamela Merrick) på scenen én gang, noe som gjorde det umulig å bry seg nevneverdig da hun gikk bort flere scener senere.

Produksjonen måtte jobbe hardt for å kompensere for disse utfordringene, og lyktes bare delvis gjennom enkelte magiske øyeblikk, som en enslig karakter i lyskasteren som spiller en trollbindende melodi på sag. Reisen over ørkenen mot California ble hemmet av den trege starten; det manglet også klarhet i regien – jeg trodde familien satt i en lastebil, mens mitt følge var overbevist om at de reiste på taket av et tog. Matt Regans stakkato og tidvis lange musikalske mellomspill fanget muligens karakterenes kaotiske liv, men de harmonerte dårlig med selve handlingen og virket mer forstyrrende enn forsterkende på dramaet. Summen av disse faktorene gjorde at familiens ankomst til de solfylte appelsinlundene og håpet i California aldri ble det klimakset det var ment å være.

Det hele var synd, for det var sterke skuespillerprestasjoner her; særlig Julia Swift som moren som har opplevd, feiret, bedt for og sørget over alt livet har utsatt henne for, men som likevel forblir rakrygget. Andre Squire imponerte også som Tom, sønnen som kjemper med en blanding av sinne over verdens urettferdighet og en pragmatisme som gir ham lite annet valg enn å akseptere den.

Andre akt bød på en kjærkommen tempoøkning. Dramaet som oppsto i migrantenes sammenstøt med utbyttende bønder ga nødvendig energi når konfrontasjoner, drap og brannstormer utspilte seg på scenen – men igjen oppsto det forvirring idet karakterer forsvant ut av handlingen på en måte som sendte meg til programheftet for å finne ut hvem de var og hvor de hadde blitt av.

Et siste ord går til det dedikerte ensemblet fra lokalsamfunnet. Etter å ha sett hvor briljant en slik gruppe ble brukt i den nylige oppsetningen av «Romeo og Julie», var det leit å se et lignende ensemble bli så lite utnyttet her.

Riktignok utgjorde de en rastløs og dyster tilstedeværelse på Joad-familiens reise, men altfor ofte ble de stående stille og passive. Deres potensielle kraft kunne ha tilført sårt trengt slagkraft til en historie vi alle trenger å se.

Spilles til 10. juni 2017

BESTILL BILLETTER TIL VREDENS DRUER PÅ WEST YORKSHIRE PLAYHOUSE