ANMELDELSE: The Humans, Roundabout ved Laura Pels Theatre ✭✭✭

The Humans

Roundabout ved Laura Pels Theatre

8. oktober 2015

3 stjerner

Bestill billetter

La oss se. Hva forventer man egentlig av et nytt familiedrama?

Hemmeligheter foreldre holder skjult for barna sine? Hemmeligheter barna holder for foreldrene? Ritualer som er bygget opp gjennom år med familiesammenkomster? Den kleine stemningen når en ny partner skal sjarmere svigerforeldrene. Påtatt god stemning. Helseproblemer som enten kringkastes til alle eller drukner i unnvikende småprat. Religiøse tvisyn. Krangel om penger. Uventede avsløringer som plumpes ut med, stille lidelse, åpenlys lidelse, sjokkerende overraskelser, pauser som gir perspektiv, felles forståelser og misforståelser. Uttalelser som fungerer på flere plan, skygger og rystelser som avbryter rutinene. Rot, prestasjoner og omsorg – med eller uten forbehold.

Det man kanskje ikke forventer, er en scenografi som forsøker å bokstavelig talt representere mange av disse temaene. Leiligheten der handlingen utspiller seg er over to plan, akkurat som det er to nivåer i mange av samtalene som foregår der. Man kan høre noe i etasjen over som endrer alt, mens den som snakker nede aldri får vite det. Det er også mørke, ubelyste rom oppe, slik at skygger får en fysisk funksjon, og igjen kan samtaler overhøres eller avbrytes uventet.

Lyspærer går, noe som bringer mer mørke. Bare badet forblir et fungerende, opplyst rom – en påminnelse om at det som er skittent alltid kan vaskes rent. Man hører ytre og ofte svært høye lyder fra fremmede, og lurer på om de dømmer deg. En kvinnelig nabo som vasker klær etter mørkets frembrudd virker alltid å kommentere familien, når hun egentlig bare følger sine egne rutiner.

Dette er The Humans, et nytt stykke av Stephen Karam, som nå har sin premieresong ved Roundabouts Laura Pels Theatre i en produksjon regissert av Joe Mantello. Passende nok for et stykke om en Thanksgiving-middag, er dette en kalkun – om enn en med utmerket tilbehør og rikelig med fyll.

Karams manus prøver ikke på noe nytt, særlig innsiktsfullt eller intrikat, verken i form eller innhold. Karakterene er i bunn og grunn stereotyper som gjør og sier forutsigbare ting. Det er en håndfull vendinger, noe syrlig humor, litt situasjonskomikk og noen genuint rørende øyeblikk. Her er klasseforskjeller og generasjonskonflikter, svik, forvirring og hengivenhet. Det kunne vært en utvidet høytidsepisode av en hvilken som helst TV-serie.

Det er imidlertid to områder hvor Karams arbeid virkelig holder mål: dialogen er troverdig og ekte, tidvis praktfullt rørende; og narrativet er kompromissløst, slik familier ofte er. Her finnes ingen enkle løsninger eller lykkelige slutter – bare et utsnitt av et forstadsliv i endring.

Alt dette fører til at hvis stykket skal få noe driv eller mening, er det opp til ensemblet å løfte materialet med eksepsjonelle, skarpe og fullstendig troverdige prestasjoner. Heldigvis er rollebesetningen som Mantello har vekket Karams verk til live med, uten unntak, i toppklasse.

Jayne Houdyshell, en av de aller beste skuespillerne på Broadway, er suveren som matriarken i Blake-klanen, Deirdre. Hun er tvers igjennom ekte. Scenene der hun pleier sin demensrammede svigermor (en førsteklasses prestasjon av Lauren Klein) er fulle av frustrasjon og resignasjon; hennes samspill med ektemannen og barna er brutalt ærlig, men gjennomsyret av en sliten, helt uforbeholden kjærlighet.

En scene ved middagsbordet, hvor Houdyshell plutselig får tårer i øynene over døtrene sine, var vakkert balansert, det samme var hennes velvalgte stillheter og små fornærmede utbrudd. Med imponerende klarhet tegner Houdyshell et mesterlig portrett av en kvinne, kone, mor, vordende svigermor og svigerdatter, med alle de velsignelser og byrder det medfører. Hun skjuler smerten, men omfavner sine byrder like mye som sine gleder.

Som patriarken med svinnende autoritet er Reed Birney utmerket. Denne uforutsigbare skuespilleren forvandler sin fysikk og blir den hengslete, tynnhårede og maktesløse Erik. Han viser karakterens lojalitet til kvinnene i familien, men også hans begrensninger. Han er dømmende og kranglete overfor datterens samboer, uvillig til å be om hjelp og ute av stand til å ta imot den når han trenger den. Birney avslører en alfahann i fritt fall; en mann som mister fotfestet på grunn av sin egen mannsrolle.

Som den yngre datteren, Brigid, hun som er vertinne for middagen, er Sarah Steele et forbilde i oppgitt godhet. Hun kjemper for å holde alle parter glade og samlet; hun er den perfekte fredsmegleren, selv om hun ofte må bite tennene sammen i forståelig irritasjon. Steele gjør en formidabel innsats for å etablere en følelse av ekte slektskap med Houdyshell og Birney (som gjengjelder dette med stor overbevisning).

Arian Moayed gjør en strålende jobb som utenforstående-nesten-akseptert i rollen som Richard, Brigids partner. Hans stille slit på kjøkkenet er fint avstemt, og når det kommer til de uopprettelige gnisningene med jentas slektninger, balanserer Moayed perfekt: han står på sitt og beklager ikke hvem han er, men er heller ikke unødvendig konfronterende. Sympatisk, men viljesterk.

Som Aimee, storesøsteren og den som (litt forutsigbart) har et knust forhold bak seg, har Cassie Beck den tøffeste jobben. Rollen hennes er noe tynt skrevet, og hun har lite å gjøre utenom å være lengtende etter sin eks-kjæreste, ta en vanskelig telefonsamtale og være oppgitt over foreldrenes nykker. Men Beck navigerer dette landskapet eksepsjonelt og finner nyanser og lag i karakteren som gir god uttelling.

Gitt manusets iboende begrensninger, gjør Mantello en så god jobb som man kan forvente av en regissør. På et tidspunkt lurte jeg på om stykket hadde fungert bedre uten scenografi utover et bord, om enkelheten i en impresjonistisk setting kunne vært en fordel. Men nei: Mantello har rett i å bruke en fullverdig scene, selv en så åpenbar som den David Zinn leverer her. Det viser seg at det finnes overraskelser selv i en forutsigbar kulisse.

Karam bør være svært takknemlig for dette ensemblet, spesielt Houdyshell og Birney; de tilfører en jordnær realisme og tilgjengelig skuespill som forhindrer at den «store avsløringen» ender opp som latterlig.

Likevel må det finnes viktigere stykker enn dette som Roundabout burde løfte frem.

The Humans spilles frem til 27. desember 2015 på Laura Pels Theatre. Bestill nå.