ANMELDELSE: The King And I, Vivian Beaumont Theatre ✭✭✭✭✭

Kelli O'Hara og Ken Watanabe i The King and I. Foto: Paul Kolnik The King and I

Vivian Beaumont Theatre

3. april 2015

5 stjerner

Pause ved Vivian Beaumont Theatre. Den nokså fornemme sosietetskvinnen bak meg mener bestemt at «hun er god, men stykket er rett og slett fryktelig teater». Hennes mannlige følgesvenn nikker viselig. «Ja, det er imperialistisk tøv. Jeg har tilbrakt mye tid i Thailand, og de er overhodet ikke slik». Fristende som det var å spørre om hans erfaring også strakte seg til besøk under dronning Victorias regjeringstid, virket stillhet som det beste valget.

The King and I har aldri slått meg som imperialistisk propaganda. Snarere virker det å handle om et ganske enkelt konsept: at mennesker fra ulik bakgrunn og tro kan samarbeide, lære av hverandre, og til og med elske hverandre. Det er et stykke om toleranse, forståelse og aksept. Menneskelig verdighet i møte med umenneskelig makt. Det har kanskje en eksotisk historisk ramme, og oppsetninger kan sikkert velge å nedvurdere de siamesiske karakterene og selve Siam, men det har aldri virket for meg som Rodgers og Hammersteins intensjon. Det er den typen forestilling jeg tror skaperne ville ønsket at dagens beslutningstakere burde se og virkelig tenke over.

Bartlett Sher ser ut til å være enig. I et intervju om sin tilnærming til regien av The King and I, sa han:

«Inngangen min kom fra journalisten Nicholas Kristof, som skriver mye om utfordringene med overgangen fra tradisjonell til moderne kultur i den islamske verden og i utviklingsland. Denne overgangen til modernitet er nøyaktig det Rodgers og Hammerstein tok opp i originalverket, og det er dette som har størst gjenklang i dag... Så i 1862, når Anna Leonowens... gir Harriet Beecher Stowes Onkel Toms hytte til en ung kvinne som ufrivillig gis som gave til kongen og tvinges inn i dette kongelige hoffet med mange koner under en konges styre, er det en opplevelse av frihet som er virkelig kompleks. Det samme problemet hadde gjenklang i 1950, og det har gjenklang nå – det kaster lys over den umiddelbare betydningen av The King And I i dag.»

Nettopp.

Sammen med scenograf Michael Yeargan, kostymedesigner Catherine Zuber og koreograf Christopher Gattelli, har Sher fullstendig nyskapte og revitalisert Rodgers og Hammersteins musikal, både for det enorme scenerommet i Vivian Beaumont og for det 21. århundre. Forestillingen er en triumf i alle ledd: nydelig å se på, med plettfri lyd og en innsiktsfull opplevelse.

Det gjøres ingen forsøk på å modernisere historien eller flytte den i tid eller rom, ei heller å kopiere tidligere tiders overdådige produksjoner. Her er ingen gigantiske elefanter, ingen prangende kulisser eller overdådig sløseri i kongens palass. I stedet er det en følelse av et svalt, verdig tempel; åpne rom hvor stoffer kan henge eller blomster falle ned, og hvor enorme søyler etablerer høyden i rommet og understreker maktaspektet. Selv Buddha-statuen, når den omsider dukker opp, er enkel heller enn prangende.

Dette er ikke en produksjon om stedet der ting skjer; det handler om menneskene som opplever det.

Det betyr selvfølgelig ikke at scenografien mangler magi; tvert imot. Scenens enorme dybde utnyttes fullt ut, og en bevegelig utstikker bringer handlingen helt frem til publikum. Når kaptein Ortons skip legger til kai i Bangkok, skyter den enorme skipsbaugen direkte inn i salen på en måte som tar pusten fra en. Når Tuptim og Lun Tha møtes i hemmelighet, bader scenen i romantiske farger og hengende blomsterkranser som leder tankene til et paradis. De ulike scenene etableres elegant med tidsriktige møbler: klasserommet, Annas soverom, kongens arbeidsrom og det forseggjorte middagsbordet når Sir Edward Ramsey ankommer.

Kostymene er superbe. Annas kjoler er alle fantastiske, med krinolineskjørt og strenge viktorianske livstykker som er helt korrekte, i nydelige ensfargede stoffer eller kombinasjoner av ensfarget og stripete. Kjolen hennes til Ramsey-ballet er eksepsjonell, et mirakel av utsøkt skreddersøm – og når Anna svinger det enorme skjørtet, kastes bølger av stoff i trekken fra polkaen. Kongens antrekk er passende kongelige i rødt og gull, og konene, spesielt Lady Thiang, har interessante og mer tradisjonelle thailandske drakter i blått, sølv, hvitt og rødt. Tuptim og Lun Tha, som er fra Burma, er kledd annerledes, men ikke mindre fortryllende. Kostymene føles friske og splitter nye, men er tydelig tro mot det 19. århundre.

Det er mange overraskelser for dem som kjenner filmen eller musikalen godt: kaoset ved den travle havnen i Bangkok er strålende formidlet, og Kralahomes enorme makt etableres ved at følget hans bringer folkemengden til taushet med raslende staver som sprer frykt; Tuptim behandles som et seksuelt offer snarere enn en eksotisk prinsesse, og kongens inspeksjon av henne får det til å gå kaldt nedover ryggen på en; Chulalongkorn er stolt og arrogant i starten, men tør opp over tid; Lady Thiang er ung og politisk bevisst; Tuptims ballett fremføres direkte foran kongen, kun for ham, selv om andre ser på; «Western People Funny» er tatt med og spilles ikke bare for billige poeng, men demonstrerer heller skarpt utfordringene en regjerende kultur har med vestlig innblanding.

Men Shers virkelige triumfer ligger i tolkningen av de to nøkkelkarakterene, Anna og kongen.

De som kommer i håp om en reprise av Yul Brynners tilnærming til rollen, vil bli skuffet. Ken Watanabe nærmer seg klokelig rollen på en helt annen måte – mer snedig, utspekulert manipulerende, og likevel med mye humor. Det er uklart om det er bevisst eller ikke, men Watanabes engelske uttale er til tider utfordrende, noe som på en smart måte understreker avstanden mellom ham og kvinnen han har leid inn for å undervise barna sine. Du må følge nøye med på ham for å få med deg hva han sier, og dermed føler du det nøyaktig slik Anna må ha følt det.

Watanabe har en enorm tilstedeværelse og den kongelige selvfølelsen sitter som et skudd. Men vi ser også kongens skarpe sinn og politiske teft: dette er ingen hvem som helst eller en som bare later som han har makt. Watanabes konge er farlig og uforutsigbar, noe som kommer til uttrykk både i hans fysiske bevegelser og måten han leverer teksten på. Det vil kanskje ikke imponere alle, i hvert fall ikke de som mener Brynners måte var den eneste «rette», men det er en levende og kraftfull tolkning av en rolle som er svært vanskelig å spille seriøst. Han er ingen sanger, men det betyr ingenting. Han formidler materialet overbevisende, og når han eksploderer, er det med stor kraft.

Som Anna er Kelli O'Hara uforlignelig. Gjennomført engelsk på alle vis, med en nydelig overklasseuttale; hun er den essensielle viktorianer, helt ned til det faktum at hun aldri roper. Hun kan bli lidenskapelig, men hun er aldri høylytt på en vulgær måte; dannelsen sitter dypt i henne. O'Hara fanger stilen perfekt uten å parodiere den eller prøve å være moderne: hennes milde, bestemte, men iboende feminine tilnærming er berusende.

Få har evnen til å skifte sømløst fra dialog til sang, men O'Hara er i en klasse for seg. Hun gjør sangene til en naturlig del av historien. Stemmen hennes er strålende og ren; vokalt er hun praktfull, enten det er den milde sjarmen i «Whistle A Happy Tune» eller den dvelende legatoen i «Hello Young Lovers». Spesielt imponerende er hvordan hun mestrer «Shall I Tell You What I Think Of You?» – ved å gjøre den til en indre dialog av undertrykt raseri i stedet for en utagerende kraftprestasjon. Hennes «Getting To Know You» er så herlig at det føles som om du hører den for aller første gang.

Høydepunktet er selvfølgelig «Shall We Dance», og både Watanabe og O'Hara nærmer seg nummeret på en hverdagslig, konverserende måte som er både sprek og spennende. O'Haras milde berøring er suveren og spiller godt opp mot Watanabes barnslige raserianfall over å ville gjøre det samme som engelskmennene. Rutinen mens kongen lærer trinnene er genuint morsom, så man er uforberedt på øyeblikket der han presser ansiktet sitt litt for nær Annas før de kaster seg ut i selve polkaen. Det er mindre dampende og mer vulkansk, før det virvler over i en enorm, skjørt-svingende danseglede som får publikum til å juble. Dette er det virkelige øyeblikket der øst møter vest.

Ruthie Ann Miles gjør Lady Thiang til en ekte karakter, ikke bare en talskvinne for konene. Hun beveger seg med en panters ynde, og scenen hennes med Tuptim demonstrerer hennes makt i palasset. Hun tok pusten fra salen med sin suverene versjon av «Something Wonderful», vidunderlig inderlig og med en fyldig, resonant stemme. Paul Nakauchi er en strålende Kralahome, full av tradisjonsbundet kriger-angst.

Som de elskende med de to største kjærlighetssangene Rodgers noen gang skrev, «I Have Dreamed» og «We Kiss In The Shadows», er Ashley Park og Conrad Ricamora perfekt besatt. Begge er svært tiltalende, med fantastiske stemmer som smelter sammen i nydelige harmonier og yter Rodgers' melodier full rettferdighet. Følelsen av deres hengivenhet for hverandre er ekte og intens. Park er også strålende i «Small House Of Uncle Thomas», og frykten og motet hun viser er akutt og dyptfølt.

Alle kongens barn er fantastiske, sjarmerende og individuelle, og «March of The Siamese Children» inneholder noen endringer fra den opprinnelige koreografien som er forfriskende og gledesfylte. Jon Viktor Corpuz er fremragende som den gryende tyrannen kronprins Chulalongkorn, og samspillet mellom ham og O'Hara, idet hun får ham til å stole på henne og vurdere andre perspektiver, er vakkert å observere. Hans siste scener er en fryd; endringene som er drevet frem av farens aksept for fornyelse og Annas bønner om menneskelig verdighet forvirrer ham først, for så å inspirere ham på en helt troverdig måte.

Corpuz spiller også godt mot Jake Lucas' Louis, og de to etablerer en tydelig vennskapelig rivalisering. Lucas er flott i øyeblikket der han tvinger moren sin til å innrømme at hun «liker» kongen.

Det siste, vanskelige oppgjøret mellom Anna og kongen er svært godt håndtert, og her er O'Hara på sitt mest praktfulle når hun kaster seg mellom kongen og Tuptim, som han vil piske. Hennes bestemte verdighet og trass er fantastisk å se på – perfekt viktoriansk og fullstendig fattet. Effekten det har på Watanabes konge er knusende, når han innser at han ikke kan utdanne familien sin og motbevise inntrykket av seg selv som en barbar, samtidig som han holder fast ved sin uinnskrenkede makt. Noe må briste.

Gattellis koreografi er gjennomgående diskret og autentisk; den bygger på eller tilpasser mye av Jerome Robbins' originalarbeid, spesielt i «Small House Of Uncle Thomas», som er strålende i alle henseender. Det føles aldri som om de bare «later som» de danser på siamesisk vis; trinnene og bevegelsene føles instinktivt riktige og ekte.

Orkesteret på 29 musikere (ren fryd!) spiller superb under Ted Sperlings rolige og stødige ledelse. Hver sang spilles i riktig tempo, og balansen mellom det fyldige orkesteret og vokalen opprettholdes samvittighetsfullt. Strykerne løfter frem de mer dannede aspektene ved det luksuriøse partituret. For det meste føles det som om du lytter til et studioopptak, så perfekt er både kvaliteten på orkesterlyden og de rene, stødige vokalprestasjonene.

Ensemblet imponerer på alle måter, og dansen i «Small House Of Uncle Thomas» er helt utsøkt. Det kvinnelige koret er herlig sardoniske i «Western People Funny».

The King and I er et mesterverk, et av de beste eksemplene på sjangeren. Rodgers og Hammerstein var forut for sin tid og på sitt aller ypperste med denne musikalen. Den har mye å si om likestilling, aksept og forståelse i møte med fundamentalt ulike synspunkter. Den fungerer som en eksotisk, fargerik og minneverdig lignelse om vår tids kritiske temaer – det å behandle mennesker av annen religion, rase, kjønn og legemessig orientering med likeverd. At den i tillegg har et emosjonelt og bevegelig partitur, er bare toppen av kransekaka.

Dette er en rungende suksess for Bartlett Sher, og O'Haras prestasjon er så god som den kan bli. Watanabe gjør prisverdig nok kongen til sin helt egen, unike skapelse. Det eneste mysteriet («Puzzlement») her vil være om denne produksjonen ikke blir en langvarig suksess.

Det er, som sangen sier, Something Wonderful.