ANMELDELSE: The Lady Vanishes, Richmond Theatre ✭✭✭

Matthew Lunn anmelder En kvinne forsvinner (The Lady Vanishes) ved Richmond Theatre, hvor stykket nå spilles som en del av norgesturneen

Ensemblet i En kvinne forsvinner. Foto: Paul Coltas En kvinne forsvinner Richmond Theatre 11. mars 2019

3 stjerner

Turnéplan for Storbritannia En av utfordringene med å adaptere en klassiker er å finne måter å overraske publikum på. Ikke bare vil mange kjenne til handlingen fra før, men deler av historiefortellingen risikerer å føles utdatert eller forutsigbar. Selv om En kvinne forsvinner gjør en beundringsverdig jobb med å mane frem en stemningsfull førkrigsestetikk, holder narrativet seg stort sett på skinner, med unntak av en herlig kaotisk siste akt.

Basert på Hitchcocks klassiker fra 1938 utspiller stykket seg på et tog fra Wien til Zürich, fullpakket med europeiske stereotyper. Den eldre britiske guvernanten Miss Froy (Juliet Mills) blir venn med Iris (Lorna Fitzgerald), en bekymringsløs ung kvinne på vei til London før bryllupet sitt. De møter en metodisk østerriksk lege (Maxwell Caulfield), to kricket-besatte overklasseherrer (Robert Duncan og Ben Nealon), en humørløs tysk soldat (Joe Reisig) og en utagerende italiensk tryllekunstner. Så forsvinner Miss Froy, og Iris blir desperat. Likevel nekter alle for at hun i det hele tatt var om bord på toget. Iris må selv finne ut hva som foregår, med god hjelp fra Max (Matt Barber), en ung mann hun tilsynelatende avskyr.

Forestillingen er behagelig å se på, og glimtvis glimrende. Nealon og Duncan tilfører stor varme til sitt samspill, selv når vitsene deres faller flatere enn banen på MCG. Philip Lowries Eric – en beskjeden mann på en uforklarlig ferie med elskerinnen sin – gir et slående bilde av menneskelig svakhet, mens Mills sørger for at tittelrollen er både sjarmerende og mystisk. Det er også en lavmælt tilfredsstillelse i å se mysteriet bli nøstet opp, der Fitzgerald og Barber utvikler en kameratslig kjemi utover i stykket. Likevel mangler det ofte den karakteristiske Hitchcock-nerven – spilletiden på to timer føles merkelig langtekkelig, med for mange samtaler uten spenning og uforklarte motiver.

Til tross for alt som er litt ordinært ved stykket, avsluttes det med en ganske spektakulær energi. Siste akt er vakkert koreografert og herlig fylt med farsenoter – noe som mer enn veier opp for den lite tilfredsstillende forklaringen på Miss Froys forsvinning. Ensemblet gir virkelig alt, og hver replikk fremkaller enten gisp eller rungende latter. Dette vitner om et enormt potensial for resten av turneen, og jeg håper kompaniet finner en måte å utnytte dette på.

En kvinne forsvinner er et godhjertet stykke, til tider frustrerende, men tidvis inspirert. Selv om narrativet snegler seg av gårde, delvis på grunn av karakterenes arketypiske natur, løftes det av et godt ensemble – med utmerket individuelt spill – og en strålende finale.

EN KVINNE FORSVINNER UK TOUR