ANMELDELSE: Kjøpmannen i Venedig, Ambassadors Theatre ✭✭✭

Kjøpmannen i Venedig

Ambassadors Theatre

07.10.15

3 stjerner

Siden 2012 har National Youth Theatre presentert en tiukers repertoarsesong ved Ambassadors Theatre – selve kulminasjonen av et prisverdig utdanningsprogram som har som mål å gi unge skuespillere opplæring uten den enorme økonomiske byrden det er å gå på teaterhøyskole. Hver sesong byr på tre forestillinger hvor de seksten skuespillerne alle bekler ulike roller. Sesongens Shakespeare-stykke er Tom Stoppards forkortede versjon av Kjøpmannen i Venedig, som først ble satt opp i Beijing i 2008, like før OL. Stykket spilles på scenografien til Stomp, som er den faste produksjonen i de falmende, prangende lokalene til Ambassadors.

Som spilleversjon fungerer Stoppards bearbeidelse beundringsverdig rent teknisk. Spilletiden er redusert til omlag nitti minutter, noe som betyr at hele stykket kunne vært spilt rett igjennom uten pause – og jeg skulle ønske det hadde vært tilfelle her. Plotets klare linjer er bevart, mens en god del av støttematerialet er rensket bort, uten at man føler på noe stort dramaturgisk tap. Fokus ligger på inngåelsen av kontrakten og dens konsekvenser, skrin-scenene i Belmont, og selve kulminasjonen i rettssalen med alt som følger med. Det er bare det siste, og ærlig talt litt trettende, spillet rundt ringene til Portia og Nerissa som får lov til å sinke det drivende narrativet.

Når det gjelder karakter og følelser, sitter jeg fortsatt med en viss tvil. Som et resultat av endringene er dette et stykke hvor kjøpmannen, snarere enn pengeutlåneren, står i rampelyset. Stykket tilhører mer Antonio enn Shylock. Javel, tenker du kanskje – det er jo tross alt stykkets tittel. Men om Antonio var ment å være hovedfokuset, ville Shakespeare ha utdypet karakteren hans langt mer. Han er ment å være en kontrast til Shylock, katalysatoren som tvinger oss til å konfrontere den ubehagelige knuten av tematikk som ligger i hjertet av dette stykket. Hvis han blir sentrum for oppmerksomheten, slipper vi egentlig å ta stilling til stykkets uløselige paradokser med deres fulle, urovekkende kraft.

Regissør Anna Niland har valgt å gjøre dette til en svært moderne oppsetning. Handlingen er flyttet til dagens Venezia, og temaene vi oppfordres til å reflektere over inkluderer den pågående migrasjonskrisen og demonstrasjoner mot innstrammingstiltak. Demonstranter med masker intervenerer ved jevne mellomrom og truer med uorden. Dette forblir nokså lettbent og symbolsk, og forsvinner når spillet for alvor blir seriøst. Innen vi når rettssalen er vi tilbake i en tradisjonell oppsetning, og alle virker langt mer komfortable i det formatet.

Mer tankevekkende er forsøket på å utvikle temaet om Shylock som en utrygg «fremmed», slik Portia stempler ham i rettssalen. Her ligger det et stort potensial i å forklare hans motvilje mot kompromisser som en protest mot hvordan samfunnet bruker ham skamløst som en praktisk kapitalkilde, uten noen gang å akseptere ham som verken pengeutlåner eller jøde. Dessverre når denne tolkningen aldri sitt fulle potensial, delvis på grunn av en litt for anonym tolkning fra Luke Pierre i hovedrollen, og delvis fordi Stoppard har barbert karakteren så kraftig – spesielt ved å fjerne mye av materialet som dekker forholdet til datteren Jessica (Francene Turner), som her er blitt en nokså tynn rolle.

De dramatiske høydepunktene i forestillingen er «de to rettssakene», enten det er de tre frierne i Belmont eller Shylocks kontrakt i Venezia. Førstnevnte kan ofte i feil hender føles som en langtekkelig pantomime-vits, men her får vi herlige og gjennomførte komiske øyeblikk. Paris Campbell spiller prinsen av Marokko som en prangende, moonwalkende rapper som selvfølgelig går for gullet. Som prinsen av Aragon stjeler Lauren Lyle showet med et «Tango por Dos»-nummer som fikk hele salen til å le høyt. Mellom dem gjør Jason Imlachs Bassanio og Melissa Taylors Nerissa det endelige skrinvalget til en humrende parodi på et gameshow.

Rettsscenen er den store prøvelsen for enhver Portia. Alice Feetham bygget opp sin prestasjon nøye og analytisk, godt hjulpet av Andrew Hanrattys utmerkede spill som Antonio, som var den perfekte motparten ved å levere den emosjonelle smerten hun kunne kanalisere retorisk. Selv om han leverte teksten stødig, var jeg overrasket over at Luke Pierre forble såpass avdempet og lavmælt på dette tidspunktet. Man må se Shylock strekke seg ut for å smake på sin triumf, bare for å se den visne rett foran øynene på ham. Selv om dette naturlig er en rolle som ville passet en langt eldre skuespiller, og derfor er en tøff oppgave, burde et bredere dynamisk register være innen rekkevidde.

Det finnes mange fine karaktertrekk i birollene her. Det var antydninger til en homofil eller i det minste homoerotisk undertone mellom Antonio og Bassanio som virket som et lovende spor; det var massevis av oppfinnsomme detaljer fra Taylors Nerissa og Cole Edwards’ Gratiano, og Imlachs Bassanio hadde øyeblikk av verdig alvor som tyder på at han vil være en sterk spiller i tragedier.

Det kreative teamet utnyttet begrensningene i den eksisterende scenografien godt. Det var lite plass foran på scenen, så lamellgardiner ble brukt til å åpne opp bakscenen for lys- og koreffekter. Tre trekasser fungerte som rettssalsmøbler, de tre skrinene, en bar på en nattklubb og Shylocks kontor. Det var alltid nok til å antyde lokasjonene, samtidig som det var plass til effektiv bevegelse og koreografi.

Musikken og lyddesignet var gjennomgående utmerket og fantasifullt, signert Tristan Parkes: Vi startet med et stemningsfullt nattklubbnummer, før vi flyttet til Belmont som virket som ett eneste langt nachspiel… og hvorfor ikke? Portia er en rik arving med masser av tid. Dette er et stykke hvor musikk manes frem på ulike tidspunkter, og her fløt alle typer musikk forbi og forsterket tekstopplevelsen snarere enn å forstyrre den. Mitt yndlingsgrep var kanskje lyden av knirkende tauverk som minnet oss om den usikre skjebnen til Antonios skip. Dette kreative teamet har alt som skal til for å lage en fantastisk oppsetning av Stormen – de ga oss en by, om ikke en øy, full av lyder («full of noises»), og kanskje kan det være et stykke for neste år?

Denne oppsetningen er smart, snarrådig og teknisk dyktig gjennomført med en overflod av nye ideer – noen litt overfladiske, andre med reelt potensial. Selv om de emosjonelle gnistene ikke brant så sterkt som de kunne ha gjort, og vi aldri ble tvunget helt ut i det ubehaget tematikken krever, fungerer den som et flott utstillingsvindu for mange talenter. Det er ingen overraskelse å lese i programmet at samtlige skuespillere som har fullført dette programmet har fått agenter og jobber videre i kulturbransjen.

Kjøpmannen i Venedig spilles på Ambassadors Theatre frem til 2. desember 2015