ANMELDELSE: The Mirror Never Lies, Cockpit Theatre ✭✭✭

The Mirror Never Lies

The Cockpit Theatre

18. november 2016

3 stjerner

Det var en sann glede å se denne fascinerende og frodige nye musikalen ta sitt neste steg ut i den virkelige teaterverdenen i en workshop-oppsetning ved Marylebornes initiativrike senter for ny dramatikk, The Cockpit.  Etter å ha sett en tidligere versjon i fjor under en scenisk lesning på RADA Studios, var dette en opplevelse jeg ikke ville gå glipp av.  Den fantastiske historien (opprinnelig en roman av Barbara Pym, her omarbeidet for scenen av Joe Giuffre), de sterkt tegnede, atypiske karakterene, den kvikke og veltalende dialogen – vekselvis dristig, frekk, snobbete og med et snev av sentimentalitet – og ikke minst det praktfulle partituret (tekster av Giuffre og musikk av Juan Iglesias), har festet seg i minnet på en både behagelig og pirrende måte, og har alltid gitt mersmak.  Og mer fikk vi definitivt.

Forfatterne har gitt verket en grundig overhaling siden lesningen.  Et nytt ensemble er på plass, ikke fordi det var noe galt med de vi så i Bloomsbury, men nye ansikter bidrar alltid med friskhet i tolkningen av historien, og utviklingsprosessen handler jo nettopp om å finne nye innfallsvinkler.  Musikken har blitt betrodd de svært kapable hendene til den følsomme og enormt talentfulle Joe Finlay.  Verket begynner nå å høres ut som en fullverdig forestilling.  Helt strålende.

Når det gjelder scenografien, fikk vi noen velvalgte projeksjoner og en håndfull stoler, sammen med et lite utvalg rekvisitter og smarte kostymevalg: det romslige lokalet ble godt utnyttet.  Ingen regissør er oppført i programmet, så jeg antar at dette var forfatternes eget arbeid.  På sett og vis er det positivt, men på den andre siden er kanskje hjertebarnet deres nå stort nok til å bli overlevert til en reflektert og omsorgsfull dramaturg-regissør, som kan hjelpe til med transformasjonen fra en klok og intelligent scenisk «realisering» av Pyms fortelling til en virkelig dramatisk begivenhet.  Slik det står nå, forblir mye av manuset skjematisk og litterært, heller enn organisk teater.  En filmet «montasje» i åpningen kan tyde på at verket mangler et passende åpningsnummer for å sette scenen og etablere spillereglene for verdenen det skildrer.  Jeg er sikker på at forfatterne har lagt merke til dette selv og vil ta det med i den videre utviklingen.

Selv om de knapt hadde 40 timer sammen på å forberede denne korte spilleperioden på fem forestillinger, satt replikkene som støpt hos skuespillerne, og de leverte en strålende innsats.  I tittelrollen som Leonora, den middelaldrende kvinnen med sans for yngre menn, var Francesca Ellis alltid fattet og elegant. Hun bygde gradvis opp til en Marschallin-aktig resignasjon og overgivelse av sin upassende unge elsker i ett av stykkets store høydepunkter – tittelnummeret som fremdeles avslutter de 90 minuttene med spilletid.  Hennes første beiler, antikvitetshandleren Humphrey (som har utviklet seg fra en komisk figur til en mildt sagt dyster streber), spilles nå av Jon Osbaldeston, og hans uskyldige unge assistent – Leonoras mål – den storøyde og troskyldige James, spilles av Ryan Frank.  Leonoras beste venninne, Meg, spilles av Darrie Gardner, og hennes nokså overfladiske «venner» (som stikker fra middagen straks de får nyss om «noe bedre» andre steder) er Colin (Spencer O’Brien) og Harold (Greg Keith).  Den «snille jenta» som faller for den uheldige (man kan nesten si uansvarlige) James, er Phoebe (Jennifer Harraghy): hennes rolle er interessant, for selv om hun fremstår som svak, peker hun i realiteten mot endringene som venter like rundt hjørnet.

Vi befinner oss i 50-årene, og tiden for de glamorøse transatlantiske cruiseskipene er ennå ikke forbi, men det varer ikke lenge.  Pym er i bunn og grunn en samfunnskritiker, og hennes kjølige distanse bringer inn ekte trussel gjennom den selvopptatte og revolusjonære ånden til Ned (nok en rolle for O’Brien); han ble spilt mykt og subtilt i Bloomsbury, men her fremstår han mer som en rockabilly-beatnik. Selv om dette står i kontrast til jobben hans som akademiker, er det et interessant eksperiment – kanskje jobben hans burde endres til noe mer «hippt», kanskje noe innen film, TV eller musikkbransjen.  Slik det er nå, forfører han James under Atlanterhavskryssingen – nærmest som et tidsfordriv, eller «fordi han var der» – og morer seg med å tvinne ham rundt lillefingeren på en måte man skulle ønske Phoebe kunne, men som hun aldri virker i stand til.

Dette irriterer Leonora noe, men heller ikke mer enn det.  Det er først og fremst stoltheten hennes som er såret, og det er ikke akkurat noe et teaterpublikum har fryktelig vanskelig for å føle på.  Samtidig virker det som om Ned vifter med en plakat der det står: «Sekstitallet kommer!», og minner oss om at Leonora-typenes herredømme snart er over.  Mary Quant og Marianne Faithfull vil ha lite til overs for henne.  Men revolusjonærene – som tar seg en joint i ny og ne – har en tøff jobb foran seg når så mye av energien i historien går «under jorden»: «The Stranger» (nok en rolle for Keith), som dukker opp som en sen gjest i butikken, ser bare ut til å opprettholde status quo.  Pyms budskap virker lite optimistisk.

Dermed trekkes det umiddelbare paralleller til Pal Joey, en annen historie om usannsynlige og upraktiske forbindelser på tvers av generasjoner og sosiale klasser (Leonora er en dame med penger og fritid; James må jobbe i butikk).  Akkurat som i den forestillingen, er det bare mulig å få sympati for karakterene (og vi må på et vis velge side) hvis de klarer å sjarmere oss.  Per nå gjør sangene det i bøtter og spann.  Manuset fungerer derimot fortsatt som om det var en roman, og det må begynne å synge som et teaterstykke.  Det er på tide å ta en pust i bakken og hente inn en virkelig spennende dramaturg-regissør for å planlegge neste trekk!